Det athenske

demokratiet

A.H. M. Jones

Nisus Forlag

N
Originalens tittel: Athenian Democracy

Utgitt frste gang av Basil Blackwell, Oxford,

1957.

Copyright til den norske utgaven: Nisus Forlag,

2015.

ISBN:

Oversatt av Atle Hesmyr

Nisus Forlag

N
 Forord.
Gjenopptrykkinga av samlinger av allerede publiserte
artikler er prinsipielt sett beklage, men i dette tilfellet
finnes det formildende omstendigheter. Alle artiklene
som er samla her tar for seg det samme temaet og er nrt
forbundne med hverandre. To av dem, Det athenske
demokratiets konomiske basis og Det athenske
demokratiet og dets byer er utsolgt og svrt vanskelig
oppdrive. Den femte, Hvordan virka det athenske
demokratiet? (basert p en foredragsserie levert ved
Cambridge i 1956), og appendiksen om Athens
medborgerbefolkning under Den peloponnesiske krigen
(utvida fra et foredrag levert til the Cambridge
Philological Society i 1953), er her presentert for frste
gang.

Jeg m takke redaktrene for Past and Present,

Cambridge Historical Journal og Economic History
Review, og de juridiske rdgiverne hos Cambridge
University Press, for tillatelse til gjenopptrykke
henholdsvis den frste, tredje, fjerde og andre artikkelen,
og Sir Basil Blackwell for pta seg publiseringa.

Jeg str i takknemmelighetsgjeld til ulike venner som har

tilbudt meg kritikk og forslag, inkludert herr M. I. Finley,
herr Guy Griffith, herr D. M. Lewis og herr Russell
Meiggs. Jeg retter en spesiell takk til herr Geoffrey de Ste
Croix, hvis rvkne blikk har korrigert mange feil, og

N
hvis likeframme argumenter av og til har ftt meg til
endre mine synspunkter.

Jeg har gjenopptrykt artiklene mer eller mindre slik de

var, og kun korrigert noen faktaopplysninger, og gjort
referansene ens og fjerna noen overfldige fotnoter. Som
resultat er der en viss overlapping og repetisjon, men det
ville ha vrt vanskelig fjerne dette uten skrive om det
hele, og jeg hper leserne vil bre over med det p en
storsinnet mte.

A. H. M. Jones

Jesus College

Cambridge

Juni, 1957

N
 Innholdsfortegnelse
I. Det athenske demokratiets konomiske basis.
II. Demosthenes Athen
III. Det athenske demokratiet og dets kritikere
IV. Athens sosiale struktur i det fjerde rhundre f.
Kr.
V. Hvordan virka det athenske demokratiet?
Fotnoter
Appendiks: Athens medborgerbefolkning
under Den peloponnesiske krigen.

N
 I. Det athenske demokratiets konomiske
basis1

Ved frste yekast ville det athenske demokratiet

synes ha vrt et perfekt utforma apparat for
uttrykke folkets vilje og sette den ut i live. Flertallet
av magistratene blei valgt rlig gjennom loddtrekning
ut i fra alle kvalifiserte kandidater som leverte inn
sine navn, slik at enhver medborger hadde sjanse til
ta sin trn i administrasjonen. I det femte rhundre bli
de militre offiserene, blant hvem de viktigste var de
ti generalene, valgt av folkeforsamlinga. I det fjerde,
da finansene blei et vanskelig problem, blei noen f
hyerestende finanstjenestemenn ogs valgt. Dette
var en uunngelig innrmmelse overfor aristokratiske
prinsipper, for grekerne betrakta folkelige valg som
aristokratiske snarere enn demokratiske, siden den
alminnelige velgeren ville foretrekke et kjent framfor
et ukjent navn og faktum er at generalene vanligvis
hadde en tendens til vre menn av rikdom og
prominent familie, sjl om en profesjonell soldat eller
to vanligvis var medlemmer av rdet i det fjerde
rhundre. Men folkeforsamlinga, som alle voksne
mannlige medborgere var medlemmer av, frte en
streng kontroll med generalene, som mottok presise
instruksjoner og tok stor risiko ved avvike fra dem.
Folkeforsamlinga var i en svrt reell forstand en

N
 suveren forsamling, som holdt frti regulre mter
per r og ekstraordinre sesjoner etter som forholda
tilsa det, og den fatta ikke bare beslutninger
vedrrende politiske sprsml, men foretok detaljerte
avgjrelser i hver eneste sfre av regjeringsmakta
utenriksanliggender, militre operasjoner og
finanser.

Konstitusjonens administrative merkestein var rdet

bestende av de fem hundre, som blei valgt p rlig
basis gjennom loddtrekning fra alle demesene
(bydistriktene eller soknene) i Athen eller Attika,
proporsjonalt med deres strrelse, og som sledes
danna et rimelig snitt av folket i sin helhet. Det hadde
to hovedfunksjoner: overvke og koordinere
magistratenes aktiviteter, og forberede agendaen for
folkeforsamlinga. Intet ville kunne legges fram for
folkeforsamlinga med mindre sprsmlet hadde blitt
satt p dagsordenen av rdet og blitt behrig
kunngjort; plutselige splittelser blei sledes forhindra.
Vedrrende ukontroversielle saker la rdet vanligvis
fram et utkast, som imidlertid fritt kunne bli debattert
og omarbeida i folkeforsamlinga av hvilken som helst
medborger; p denne mten blei mange formaliteter
rydda av veien. Vedrrende kontroversielle
stridssprsml unnlot rdet normalt sett og naturlig
nok i lys av dets sammensetning uttrykke noen
mening, og la ganske enkelt sprsmlet fram for
folket, og overlot til enhver medborger komme opp

N
 med et utkast i lpet av den faktiske debatten. Rdets
og folkeforsamlingas presidenter blei valgt daglig ved
loddtrekning fra rdet, for forhindre noen upassende
innflytelse fra styret.

Sist men ikke minst var der, som ultimative voktere

over konstitusjonen, de folkelige rettsforsamlingene.
Juryer blei satt sammen ved loddtrekning for hvert
enkelt tilfelle fra en forsamling bestende av 6000
medborgere som blei valgt rlig gjennom
loddtrekning, og som ikke bare avgjorde private
tilfeller men ogs politiske stridssprsml. Som
regulr rutine dmte disse juryene vedrrende enhver
anklage om underslag eller embetsmisbruk som blei
reist mot magistratene nr de la ned sitt embete; de
avgjorde skjebnen til enhver medborger som blei
anklaga for forrderi eller for bedra folket
gjennom sine taler i folkeforsamlinga; de kunne
kneble ethvert utspill som blei vedtatt i
folkeforsamlinga ved stemple dem som i strid med
lovene, og straffe dets forfatter. Politiske rettssaker
var hyppige i Athen, og spesielt i det fjerde rhundre
blei dommen for et ulovlig framlegg konstant brukt
med politiske forml, ofte p et svrt s teknisk
grunnlag. Resultatet var at de folkelige juryene som
i slike tilfeller av og til talte tusener av medborgere
hadde en tendens til bli en hyesterett.

N
 Generelt sett hadde alle medborgere som ikke
uttrykkelig var diskvalifisert for en eller annen post,
slik som en ubetalt gjeld til statskassa, like politiske
rettigheter: Spesielt kunne alle snakke og stemme i
folkeforsamlinga. For medlemskap i rdet og i
juryene, og trolig i alle magistratene, var der en
alderskvalifikasjon p 30 r. For embetsstillinger,
eller i hvert fall for enkelte av dem, var der ogs
eiendomskvalifikasjoner; men disse var hyst
moderate og, i hvert fall innen slutten av det fjerde
rhundre, og trolig innen det femte, blei i praksis
ignorert.2 For f systemet til virke virkelig
demokratisk var det videre ndvendig at enhver
medborger, uansett hvor fattig han var, skulle vre i
stand til ta seg den tida det krevde for utve sine
politiske rettigheter, og fra Perikles tid av blei det
betalt kompensasjon for dette formlet.3 Magistrater
blei betalt i ulike rater i henhold til deres plikters
karakter4; medlemmer av rdet mottok 5 oboler per
dag innen det fjerde rhundre raten vil ha kunnet
vrt lavere i det femte5; og medlemmer av juryene
blei gitt et understttelsestilskudd p 2 oboler, som i
425 blei heva til 3.6 Sist men ikke minst, fra
begynnelsen av det fjerde rhundre blei medborgere
som tok del i folkeforsamlinga eller snarere det
beslutningsdyktige antallet som ankom frst, for en
begrensa sum penger blei tildelt hver enkelt
forsamling betalt et understttelsesbidrag p 1, s 2

N
 og deretter 3 oboler.7 Seinere var raten mer liberal, 1
drakme for vanlige dager, 1 for de ti stende
mtene da agendaen var tyngre.8

To anklager har blitt retta mot det athenske

demokratiet, en bde fra antikkens og moderne
kritikere, den andre kun i nyere tid. Den frste er at
betalinga, som var en essensiell del av systemet, blei
skaffa til veie gjennom den tributten Athens allierte i
Det deliske forbundet betalte, og at demokratiet
derfor var parasittisk p imperiet; den andre er at
athenerne kun hadde fritid til utfre sine politiske
funksjoner fordi de var understtta av slaver
demokratiet var faktisk parasittisk p slaveri.

Til den frste anklaga er det et svrt enkelt svar, at

demokratiet fortsatte fungere i det fjerde rhundre
da Athen hadde mista sitt imperium; det andre
athenske forbundet, som effektivt sett kun varte fra
377 til 357, var aldri i noen betalingsposisjon, ved at
bidraga fra de allierte p ingen mte dekka utgiftene
ved militre og sjfartsrelaterte operasjoner. Og ikke
bare fortsatte demokratiet fungere, men en ny og
viktig form for betaling, den som gjaldt deltakelse i
folkeforsamlinga, blei innfrt tidlig i rhundret. Nr
s er tilfelle er det knapt bryet verdt g inn p
finansielle tall, spesielt etter som det m vre mange
gap i vre kalkuleringer. Magistratene talte omkring
350 i den seinere del av det fjerde rhundre, og

N
 dersom de mottok i gjennomsnitt 1 drakme om dagen
s ville den rlige regninga bli p 21 talenter.9 Rdet,
dersom alle medlemmene blei betalt for hver dag,
ville ha kosta noe mindre enn 26 talenter i ret, men
dersom rdsmedlemmene, i likhet med
jurymedlemmene, blei betalt for faktisk deltakelse, s
ville regninga bli betydelig mindre, siden sesjoner
ikke blei holdt hver dag og mange medlemmer ikke
deltok regelmessig.10 Betaling for deltakelse i
folkeforsamlinga kan ikke bli kalkulert etter som vi
ikke kjenner til hvor stort det beslutningsdyktige
antallet var. Hovedposten var de 6000
11
jurymedlemmene som Aristofanes budsjetterer til
150 talenter i ret, formodentlig ved hjelp av den
enkle metoden multiplisere 3 obler med 6000
jurymedlemmer med 300 rettsdager
(rettsforsamlingene satt ikke p de frti eller flere
folkeforsamlingsdagene12 eller under de tallrike
festivalene).13 Dette er et teoretisk maksimum, for
alle de 6000 satt ikke i jurypaneler p hver eneste
rettsdag Aristofanes jurymedlemmer str opp midt
p natta for stille seg i k for sine billetter.14 I
kontrast til dette kan man slutte seg til at Athens indre
polisinntekter, bortsett fra anliggender som vedkom
imperiet, var omkring 4000 talenter i ret i det femte
rhundre.15 Siden andre fredstidsutgifter var
minimale blei betalinga solid dekka gjennom indre
inntekter i denne perioden. I det fjerde rhundre sank

N
 polisinntektene betraktelig; Demosthenes slo endog
fast at tidligere i rhundret l den p kun 130
talenter.16 Han tenker kanskje p den regulre
inntekten fra skatter og leie, og ser bort fra
innbetaling av bter, konfiskeringer og rettssalrer,
som utgjorde en betydelig andel av helheten.17 Vi vet
allikevel at i den frste halvdel av det fjerde rhundre
var det til tider trange tider.18 Innen 340 hadde
imidlertid den regulre polisinntekten kt til 400
talenter igjen, og ting gikk greit.19

Det at Athen profiterte finansielt sett p sitt imperium

er sjlsagt sant. Men denne profitten var ikke
ndvendig for at demokratiet skulle fungere. Den
satte Athen i stand til vre en stormakt og til
understtte en mye hyere medborgerbefolkning med
hyere levestandarder. En oligarkisk kritiker
understreker den tilfeldige profitten som tilfaller
Athens posisjon som en imperieby; den
imperialistiske prosessen som innbrakte flere
rettssalrer, den kte tollinntekten, kravet om
husvre, transportvogner og slaver til utleie.20
Advokater og politikere tjente penger p tale i favr
av de alliertes lovanliggender og p fremme tiltak
til deres beste. Men dette var smtterier sammenlikna
med imperiets solide fordeler, tributten som kom opp
mot 400 talenter i ret og annen imperieinntekt som
heva den rlige totalen til 600 talenter21, og
tilegnelsen av oversjiske jordomrder, hovedsakelig

N
 gjennom konfiskering fra opprrske allierte
fellesskap eller individer.22

Jorda blei nyttiggjort enten til kolonier, som teknisk

sett var separate poliser, men som ved vre
sammensatt av tidligere athenske medborgere
praktisk talt var oversjiske forlengelser av den
athenske polisen, eller av cleruchier, det vil si
bosettinger av athenere, som forblei fulle
medborgere, underlagt athensk skattlegging og
militrtjeneste, sjl om de naturlig nok sjelden ville
utve sine medborgerrettigheter i Athen. Begge typer
bosetting blei normalt sett bemanna av de fattigere
medborgerne. De fleste vil ha kommet fra den laveste
eiendomsklassen, de skalte thetes, som var i
besittelse av eiendom som blei ansltt til under 2000
drachmer og som kun hadde plikt til sjmilitr
tjeneste eller lettere bevpna styrker p land.
Jordlappene var (i det ene tilfellet der tall er angitt) av
tilstrekkelig verdi til kvalifisere eieren til en
zeugite, pliktig til militrtjeneste som en tungt
bevpna infanterist eller hoplitt. Gjennom sine
kolonier og cleruchier heva Athen mer enn 10 000 av
sine medborgere fra fattigdom til mtelig velstand, og
samtidig kte hun sin hoplittstyrke med et enda
hyere antall, ved at klerukene og deres voksne
snner tjente i den athenske hrens rekker og
kolonistene som allierte tropper.23

N
 Tributten blei til dels brukt til opprettholde en
stende flte, og delvis holdt av som reserver. Det
sies at Perikles skal ha holdt seksti triremer i
kommisjon i tte mneder av ret24, og han
opprettholdt en flte p 300 i havneomrdene.25
Havneomrdene m ha sysselsatt en hr av
hndverkere, s vel som 500 vakter26, og
mannskapene om bord p omfartende triremer ville
ha talt 12 000 mann, betalt en drakme om dagen27 for
240 dager i ret. Ikke alle havnearbeiderne vil ha vrt
medborgere, ei heller alle sjmennene, men mange
tusen av de athenske thetes nt regulrt og godt
betalt arbeid takket vre imperiet. Blant pengene som
blei holdt av til reserver blei en del, trolig 2000
talenter28, brukt p offentlige arbeider, nrmere
bestemt Parthenon og Propylaea, som igjen, slik som
Plutark forklarer29, ga sysselsetting til de fattigere
klassene. Det resterende danna et krigsfond bestende
av 6000 talenter, som i siste instans blei brukt under
Den peloponnesiske krigen til lnne hoplitter og
sjfolk.30

Som svar p de fordelaktige konomiske forholda

som blei frambrakt av imperiet synes Athens
befolkning ha kt i rykk og napp i lpet av det
halve rhundret mellom Den persiske krigen (480-
479) og starten p Den peloponnesiske krigen (431).
Talla er uheldigvis svrt ufullstendige og ikke helt
sikre, men det generelle bildet er klart nok; de

N
 refererer til medborgere som var pliktige til militr-
og marinetjeneste, det vil si menn mellom 20 og 60.
Ved Salamis (480) bemanna athenerne 180 triremer31,
som krevde 36 000 mann. Etter som Attika hadde
blitt evakuert og ingen hr sammenkalt representerer
dette tallet trolig hele den stridsdyktige befolkninga
inkludert bofaste innflyttere, slik at medborgerne kan
ansls til omkring 30 000. Ved Artemisium tidligere
samme r hadde athenerne, supplert med befolkninga
fra den lille byen Plataea, bemanna 127 triremer32
(25 400 mann, kanskje 20 000 athenere). Etter som en
invasjon av Attika var forventa blei trolig hoplittene
holdt i reserve og kun thetes tjente i flten. Ved
Plataea (479) kjempa 8000 athenske hoplitter33, men
en stor flte var samtidig i kommisjon, som vil ha frt
kanskje 2000 sjfolk med hoplittstatus; for Marathon
(490) hadde Athen mobilisert 9000 hoplitter.34 Disse
talla antyder en total befolkning p 30 000
medborgere, et tall angitt annetsteds av Herodot35,
delt 1:2 mellom hoplitter og theter. Ved starten av
Den peloponnesiske krigen var der over 20 000
medborgerhoplitter p mobiliseringslistene.
kningen vil delvis ha skyldtes den generelle veksten
i rikdom som satte mange thetes, som eide lite eller
ikke noe jord, slaver eller kontant kapital til
kvalifisere som hoplitter; men hovedsakelig skyldtes
den tildelinga av jordlapper til thetene i cleruchiene.36
For theteklassen har vi ingen troverdige tall, for de

N
 store fltene som Athen bemyndiga i denne perioden
var s visst bemanna ikke bare av medborgere men av
bofaste innflyttere og utlendinger henta fra imperiets
store byer.37 Men dersom, slik som Plutark antyder38,
de seksti skipene som blei holdt i regelmessig
kommisjon i lpet av fredstid for en stor del blei
bemanna av medborgere, ville mannskapene p disse,
sammen med de forskjellige stende landstyrkene
(1600 bueskyttere og 500 havnevoktere, for
eksempel39) og de 6000 jurymedlemmene, blant
hvem en stor andel trolig var thetes, utgjre 20 000
mann. Der var ogs arbeidere ansatt i havnene, p
offentlige arbeider og i privat industri, men mange av
disse vil ha vrt sesongbaserte, ved at de tilbrakte
sommeren til roing og gjorde andre ting om vinteren.
Til tross for at mange tusen blei heva opp i
hoplittklassen, m de nevnte thetes s visst ha
opprettholdt og trolig i betydelig grad kt sine antall.
Ellers s ville det vre vanskelig redegjre for den
radikale tonen i det femte rhundrets demokrati, og
sjfartsmassenes dominans i dets rdsforsamlinger,
som blei bemerka med mishag fra oligarkiske
kritikeres side.

Den peloponnesiske krigen forrsaka store tap bde

gjennom falne i slag og gjennom pesten: 1000
hoplitter falt ved Delium40 og 600 ved Amphipolis41,
og 2700 hoplitter og 130 triremer som frte kanske
13 000 medborgersjmenn, dersom halvparten av

N
 mannskapene var athenere, blei sendt til Sicilia42,
blant hvem kun en liten del noensinne s Athen igjen,
mens 4700 mann av hoplittstatus og et ikke beregna
antall thetes bukka under for pesten.43 Mot slutten av
krigen (411) synes det kun ha vrt 9000 hoplitter
fastboende i Attika44, og etter krigen blei alle
klerukene avsatt. I 322 talte hoplittklassen fremdeles
kun 9000, til tross for en ny oppblomstring av
velstand. Innen den tid talte thetesene kun 12 000.
Andre vitnesbyrd antyder at begge talla var omtrent
de samme tidligere i rhundret.45 Tapet av imperiet
og Athens fall i 404 m ha tvunget mange tusen
medborgere, avsatte kleruker og arbeidsledige sjfolk
og havnearbeidere til emigrere eller ta tjeneste som
leiesoldater i utlandet. En generell nedgang i
velstanden frte til at befolkninga sank til et niv
under det den hadde vrt p Perserkrigenes tid, og til
at spesielt thetesklassen gikk tilbake. Herav flger
demokratiets i kende grad borgerlige tone i det
fjerde rhundret.

Den andre anklagen mot det athenske demokratiet, at

det var parasittisk p slaveri, er vanskeligere
besvare med noen som helst visshet. Det vil frst av
alt vre p sin plass sl fast problemets elementer.
Athenerne, i likhet med alle greske folk, betrakta seg
sjl som en slektskapsgruppe, og medborgerskap var
strengt avhengig av avstamning (alltid p farens side
og, gjennom en lov som blei vedtatt i 451 og bekrefta

N
 i 403, ogs p moras side) og ikke p residens,
uansett hvor langvarig den hadde vrt. Attikas
befolkning bestod derfor ikke bare av medborgere,
men av frie fremmede, hovedsakelig immigranter
som hadde bosatt seg permanent og ofte levde i
Athen i generasjoner, men ogs inkludert frigjorte
slaver og personer av blanda avstamning; og av
slaver, hovedsakelig importerte men enkelte
hjemmeavla. Det er uhistorisk fordmme det
athenske demokratiet fordi det ikke ga politiske
rettigheter til alle Attikas innbyggere; det var det
athenske folkets demokrati. Det er imidlertid relevant
underske hvorvidt det athenske folket var en
privilegert gruppe som var avhengig av andres arbeid.
Sparta vil teknisk sett kunne kalles et demokrati (sjl
om kongenes arvelighet og de eldres rd balanserte
folkets makt), etter som hele bolken av spartanere
valgte eforene, i hvis hender regjeringsmakta effektiv
sett l, men spartanerne var en gruppe rentenister
understtta av innfdte livegne, helotene, som var
langt tallrikere enn dem. Var det athenske
demokratiet av dette slaget? De fastboende fremmede
(metoikene) trenger vi ikke ta for oss her. De ga et
stort bidrag til athensk velstand, spesielt innafor
omrdene industri, handel og bankvirksomhet ja, de
synes ha dominert de to sistnevnte. De var frivillige
immigranter og kunne dra nr de nska (bortsett fra i
krigstid). Det at s mange slo seg ned p permanent

N
 grunnlag i Attika en folketelling som blei foretatt
mot slutten av det fjerde rhundre viste 10 000
metoiker mot 21 000 medborgere er et vitnesbyrd
om deres liberale behandling. De nt fulle sivile (i
kontrast til politiske) rettigheter, bortsett fra at de
ikke kunne eie jord herav fulgte deres konsentrering
om industri og handel og var underlagt alle
medborgerpliktene, inkludert militr- og sjtjeneste
og skattlegging i et noe hyere omfang. De var en
tilfreds klasse, og mange demonstrerte sin lojalitet til
sin adopterte by gjennom sjenerse gaver i
krisetider.46

Hva med slavene? Her vil man gjre klokt i

oppklare nok en misoppfatning. Det blir ofte uttrykt,
hovedsakelig p bakgrunn av Platons og Aristoteles
autoritet, at grekerne betrakta manuelt arbeid som
degraderende. Det er n sant at gentlemen som Platon
og Aristoteles s ned p arbeidere og rettferdiggjorde
sin forakt ved hevde at manuelt arbeid deformerte
kroppen og sjela. Men at dette var holdninga til den
gjennomsnittlige fattige greker finnes det intet
vitnesbyrd om. En anekdote nedtegna av Xenophon47
gir trolig en bedre innsikt i hans ststed. Eutherus,
som har mista sine oversjiske eiendommer som
flge av krigen, har blitt redusert til tjene sitt
levebrd ved hjelp av manuelt arbeid. Sokrates spr
hva han vil gjre nr hans kroppslige styrke svikter
og antyder at han burde finne seg jobb som en rik

N
 manns fut. Eutherus er skrekkslagen over forslaget
Jeg kunne ikke holde ut vre en slave Jeg
nekter fullstendig st p pinne for noen mann. Det
den athenske thete protesterte mot var ikke hardt
arbeid hans militre plikt i det femte rhundre var
tilfeldigvis ro galeiene, ei oppgave som de leste
seinere sivilisasjoner regna som passende kun for utro
slaver eller straffedmte men det vre en annen
manns tjener. Han ville arbeide som en uavhengig
hndverker eller i et knipetak som en dagarbeider48,
men han ville ikke engang ta en svartskjortejobb som
en regulr ansatt; vi finner at s hyt ansvarlige
stillinger som bankstyrer eller oppsynsmann ved ei
gruve er fylt av eierens slaver eller frigjorte
sdanne.49

Er det sant, som vi fremdeles altfor ofte blir fortalt, at

den gjennomsnittlige atheneren, i intervallene mellom
overvre et skuespill av Sofokles og tjene som en
magistrat, et rdsmedlem eller et jurymedlem,
tilbrakte tid p markedsplassen, hvor man diskuterte
politikk og filosofi, mens slaver sleit for understtte
ham? Samtidas kritikere av demokratiet tenkte ikke
s. Ved analysere folket i et demokrati deler Platons
Sokrates dem inn i dronene, det vil si de aktive
politikerne og deres klikker av tilhengere, og massen
av folk som understtter seg sjl gjennom sitt arbeid
og som ikke bryr seg om politikk, og som eier svrt
lite eiendom; dette er det strste og mektigste

N
 elementet i et demokrati nr det er samla.50
Xenophons Sokrates, som klandrer Charmides for at
han er s sky nr det gjelder tale til forsamlinga,
spr om han er redd for valkerne blant dem eller
skomakerne eller snekkerne eller smedene eller
bndene eller handelsmennene eller kjpmennene;
for folkeforsamlinga er sammensatt av dem alle.51
Ved analysere folket (det vil si massen av fattige
medborgere) i ulike byer klassifiserer Aristoteles dem
som hndverkere, kjpmenn, sjmenn av ulike slag
fiskere, fergemenn, gaster om bord p handelsskip
eller krigsskip og tilfeldige dagarbeidere og de som
har lite eiendom slik at de ikke kan nyte godt av noen
fritid.52

Slaver blei sysselsatt p mange mter som tjenere i

hjemmene, som kontorister og agenter innen handels-
og bankvirksomhet, innen jordbruk, og inne industri
og gruvedrift. Alle velstende athenske familier
hadde flere tjenere, og velstende menn holdt
utvilsomt store husholdninger bestende av et dusin
eller flere presise tall mangler men den hjemlige
tjener stod trolig ikke svrt langt nede p den sosiale
stigen. En mann som Lysias skreiv en liten tale for
hevder s visst i runde ordelag at enhver har slaver;
men han forsker overbevise juryen om at det
strider mot offentlig politikk oppfordre slaver til
informere mot sine herrer.53 Innen komediene opptrer
hjemlige slaver nr det dramatisk sett er bekvemt,

N
 endog i de fattigste husholdningene54, men dette
vitnesbyrdet er tvilsomt; komedier blei nr alt
kommer til alt skrevet av velstende forfattere, og
slaver ga et mangfold av alminnelige komiske
vendinger. Det har blitt hevda at fordi enhver hoplitt i
det femte rhundre tok med seg en medhjelper for
bre sin mat og utrustning, og p dette grunnlaget
mottok en drakme om dagen fra staten (i tillegg til sin
egen drakme55), s m enhver hoplitt ha eid en
legemlig sett godt utrusta mannlig slave. De
hoplittene som eide egna slaver anvendte dem s visst
til dette formlet56, men der finnes intet vitnesbyrd
om at enhver hoplitts hjelper var hans egen slave.
Den hye raten vedrrende statlig understttelse er
tvert i mot kun forklarlig ut i fra den formodning at
mange hoplitter ville mtte leie en mann for dette
formlet, og Thukydides inkludering av
bagasjebrerne sammen med de lett bevpna blant
de athenske falne ved Delium impliserer at de var
medborgere.57 Mer betydelig enn disse usikre
slutningene er en bemerkning fra Demosthenes, som i
sin fordmmelse av den hardhendte mten Androtion
og Timocrates samla inn restansene av krigsskatten
p, framstiller dem som at de fjerna drer og tok
beslag i tepper og utpanta en slavejente, dersom noen
sysselsatte en slik.58 N kan de som betalte
krigsskatt ansls til ha talt kun 6000 av en
befolkning p 21 000.59 Dersom n ikke alle hadde en

N
 hjemlig tjener, vil man kunne ansl at under en
fjerdedel av befolkninga nt den luksusen.

Handels- og bankvirksomhet trenger ikke hefte oss,

siden antallet var lite. Ogs innen jordbruket hrer vi
lite om slaver. Store jordeieres eiendom bestod
normalt sett ikke av en enkelt stor eiendom, men av
flere bruk spredd over Attika.60 Enkelte av disse
bruka blei leid ut til frie forpaktere, athenske eller
metoiker61; i det minste et av dem det hjemlige
bruket ville bli drevet av en minimumsbesetning av
slaver, supplert med innleid arbeidskraft62, for det var
ukonomisk innen en sesongbetont virksomhet som
jordbruk opprettholde ret rundt et tilstrekkelig
antall slaver til dekke behovstoppene i lpet av ret.
Den innleide arbeidskrafta blei enkelte ganger dekka
av slavegjenger, utleid fra en kontraktr for gjre en
bestemt jobb, slik som f innhstninga unnagjort
eller berede rets vin63; men den bestod ofte av frie
personer i en av sine private taler bemerker
Demosthenes at mange av medborgernes kvinner blei
drevet av fattigdom til arbeide med innhstning.64
Gjetere synes normalt sett ha vrt slaver65, men
politikeren Phrynichus blir hevda ha vrt en i sin
fattigslige ungdom.66 Hvor langt ned p
velstandsskalaen bruken av jordbruksslaver gikk er
vanskelig si, men strstedelen av Attika var trolig
bosatt av bnder som var for fattige til at de hadde
rd til dem. Blant de 6000 medborgerne som betalte

N
 krigsskatt var et stort antall, som Demosthenes
uttrykker det, bnder som var gjerrige, men som
flge av understttelsen av sine barn og sine hjemlige
utgifter og andre offentlige krav kom i restanse med
henhold til sin krigsskatt.67 Disse var mennene som
av og til ikke hadde rd til en eneste hjemlig tjener,
og s visst ikke holdt seg med en hjelpemann p
bruket; de ville falle inn i den klassen som Aristoteles
beskreiv ved at de anvendte arbeidskrafta til sine
koner og barn gjennom mangelen p slaver.68 Under
dem var de gjenstende 3000 av hoplittklassen som
ikke kvalifiserte til krigsskatten, og vil ha eid
eiendom til en verdi av mellom 25 og 20 minaer.69
Disse var svrt fattige menn; da Demosthenes
introduserte et fattig hoplittvitne unnskylder han
overfor juryen han er riktignok fattig, men ingen
slyngel70 og den velstende Mantitheus, da hans
deme belaga seg p en innkalling til krigstjeneste,
fant at mange av hans medborgere var i beit for
reisepenger, og delte ut 30 drakmer til hver.71 Et bruk
verdt 20 minaer ville, p grunnlag av en enkelt
jordpris som er nedtegna, utgjre omlring 5 ml, og
ville ved utleie kun innbringe omkring 160 drakmer i
ret i leie, ikke nok til f, for ikke snakke om kle,
en enkelt mann; det kan bare ha understtta en
familie dersom den blei drevet gjennom
familiarbeid.72

N
 Innen industri, og spesielt innen gruvedrift, blei
slaver sysselsatt i en strre skala. Den velstende
Nicias i det femte rhundre sies ha eid 1000 slaver,
som han leide ut til en gruvekontraktr for 1 obol om
dagen, hvorp kontraktren fdde og kledde dem og
erstatta omkomne; to rike samtidige sies ha eid
henholdsvis 600 og 300, som de utbytta p en
tilsvarende mte.73 I det fjerde rhundre eide en
annen gruvekontraktinnehaver tretti slaver74, som
trolig var et vanligere antall. Velstende athenere
investerte ogs normalt sett en liten andel av sin
rikdom i slavehndverkere, som enten arbeida
sammen i en fabrikk, eller uavhengig, og betalte sin
eier en fast sum og beholdt for seg sjl alt det de
tjente utover det. Den strste fabrikken som vi hrer
om, skjoldfabrikken til brdrene Lysias og
Polemarchus, talte nrmere 120 mann75, men dette er
svrt unntaksmessig, og det skyldes det faktum at
eierne var metoiker, som ikke kunne investere i jord,
og at Den peloponnesiske krigens tretti r p svrt
naturlig vis hadde frt til en boom innen
krigsutrustninger. I det fjerde rhundre dreiv
bankmannen Pasion ogs en skjoldfabrikk som en
sidenring; den innbrakte en talent i ret, og m ha
inneholdt mer enn seksti mann; Pasion var igjen en
metoik, inntil han blei belnna med medborgerskap
for sine offentlige tjenester76, og han var datidas
rikeste mann i Athen fr han dde hadde han

N
 erverva jord til en verdi av 20 talenter ved siden av
sin bank og sin fabrikk. Demosthenes far var ogs et
unntak ved eie to fabrikker, trettito knivmakere og
tjue sengemakere, med en kapitalverdi p nesten 6
talenter (4 talenter i slaver og 2 talenter i
rvarebeholdning) av en totalrikdom p 14 talenter,
hvorav resten var i kontanter og investeringer med
unntak av hans hus og mbler.77 Vi hrer om enkelte
andre i det femte rhundre hvis rikdom helt og
holdent blei investert i slaver; Isokrates far heva seg
opp til overflod gjennom profitten fra en gruppe
flytemakere78, og Xenophon lar Sokrates sitere fem
samtidige, inkludert en mller, en baker og en
skredder, som levde komfortabelt p inntektene fra
sine slaver.79 Rike athenere synes vanligvis ha
fordelt sin kapital mellom jord, huseiendom, enkelt
kontantinvesteringer, og et dusin eller s med
slavehndverkere. Da han spr ei
overklasseprostituert hore hvor hennes penger
kommer fra, antyder Sokrates (ironisk) jord,
huseiendom eller hndverkere som typiske kilder til
inntekt.80 Timarchus arva, ved siden av jord og hus,
ni eller ti skomakere, som hver av dem betalte ham 2
oboler om dagen.81 Leocrates eide bronsesmeder til
en verdi av 35 minaer (det vil si omkring et dusin82);
Ciron eide, ved siden av en eiendom verdt 1 talent og
to hus, noen f leiebetalende slaver, til en verdi av tre
hjemlige slaver, og mblene verdt 13 minaer83;

N
 Euctemon var i besittelse av et bruk, et hus, et bad, et
bordell, et vinutsalg og noen hndverkere.84

Disse faktaene og talla gjelder de velstende

familiene som hadde rd til betale en profesjonell
taleskriver for utforme en oppfordring i henhold til
deres gjensidige rettstvist vedrrende deres arv, og
som normalt tilhrte de rikeste 1200 familiene som
var innskrevet i det trierakiske registeret. I hvilken
grad folk lavere ned p rangstigen holdt slaver er
svrt vanskelig si. I et avsnitt snakker Xenophon
om de som kunne kjpe slaver som medarbeidere85,
som ville kunne antyde at en hndverker av og til
kjpte en mann og trente ham opp som en lrling; og
en fattig krpling, som for sin sjlopprettholdelses
skyld ba om 1 obol om dagen, beklager seg over at
han blir gammel og at hans barn er for unge til
understtte ham (en heller usannsynlig
sammensetning av unnskyldninger) og at han er for
fattig til kjpe en slave for fre videre sitt
arbeid.86 Dette vil kunne antyde at en hndverker som
kjpte e slave og trent ham opp s fram mot kunne
tre av som flge av hans inntekter. Men, som
Aristofanes erkjente, blei strstedelen av arbeidet
innen industrien og jordbruket utfrt av fattige
medborgere. Ved tiltale dem som fattigdom blei det
erklrt i Plutus: Dersom rikdom skulle blomstre opp
igjen og fordele seg likelig, s ville ingen praktisere
et hndverk eller en ferdighet. Og nr du har mista

N
 begge disse, hvem vil arbeide som smed eller
btbygger eller skredder eller hjulmaker eller
murarbeider eller vasker eller farger eller plye jorda
og hste inn avlingene, dersom du kan leve i
uvirksomhet og neglisjere alt dette arbeidet?

Vi har intet troverdig vitnesbyrd om det totale antallet

slaver i Attika p noe tidspunkt. Nr det gjelder det
fjerde rhundret s har vi to tall, som ville vre
oppsiktsvekkende dersom vi kunne stole p dem. Det
bysantinske leksikonet til Suidas87 siterer Hypereides
(trolig i forbindelse med hans forslag om befri
slaver etter slaget ved Chaeroneia i 338 f. Kr.) hvor
han taler om mer enn 150 000 slaver fra slvgruvene
og landet for vrig. Atheneus88, som skreiv mot
slutten av det andre rhundre e. Kr., siterer Ctesicles,
en kronikr fra en ukjent tid, som slr fast at ved
folketellinga som blei holdt av Demetrius av Phaleron
(317-07) blei det registrert 400 000 slaver. Dette er,
som Beloch89 p en overbevisende mte ha
demonstrert, helt usannsynlige tall, og m ha blitt
forvrengt i lpet av deres overfring til de seine
kildene der vi leser dem. For vende oss mot mer
troverdig om enn mindre eksplisitte vitnesbyrd,
unnslapp i henhold til Thukydides mer enn 20 000
slaver, hovedsakelig faglrte menn, i lpet av de to
ra spartanernes okkupasjon av Daceleia varte90;
disse ville trolig hovedsakelig vre gruvearbeidere
og jordbruksslaver, men ville inkludere mange

N
 arbeidere fra byene, siden de seksten bortimot to mil
med bymurer ikke kan ha vrt s fullstendig bevokta
at de ville forhindre rmninger. Xenophon erklrer at
gruvene kunne sysselsette mer enn 10 000, slik som
de om noen som huska hva slaveskatten pleide
innbringe fr Deceleia-krigen kunne vitne om (han
skreiv seksti r seinere).91 Men uansett hva deres
antall var s er deres utbredelse temmelig klar. De
blei eid hovedsakelig av de 1200 rikeste familiene og
i synkende antall av de neste 3000 eller s. Det er
usannsynlig at noen slaver blei eid av de to tredelene
eller tre fjerdedelene av medborgerbefolkninga. Det
store flertallet av medborgerne tjente til livets
opphold ved arbeide med sine egne hender, som
bnder, hndverkere, kjpmenn, sjfolk og arbeidere;
dette bekrefter samtidige vitner, og det samme
antyder det detaljerte vitnesbyrdet, s langt det
strekker seg. Kun innen en virksomhet var
slavearbeid framherskende, innen gruvedrift, og
endog her arbeida enkelte medborgere, noe som
strider mot den alminnelige oppfatning. Ved ta til
orde for at staten anskaffer en stor forsamling slaver
som kunne bli leid ut til medborgerne for anvendes
i gruvene, antyder Xenophon at ikke bare vil
eksisterende kontraktrer ke deres arbeidskraft, men
at det finnes mange av dem som sjl er i gruvene
som blir gamle, og mange andre, bde athenere og
fremmede, som ikke vil eller kan arbeide med sine

N
 hender, men som gladelig ville skaffe seg et levebrd
ved holde oppsyn.92 I en av Demosthenes taler
mter vi en mann som skryter av at I tidligere tider
tjente jeg en mengde penger p slvgruvene, og
arbeida og sleit sjl med mine egne hender; han
hadde vrt heldig og var n en av de rikeste 300
mennene i Athen.93

Det at de fattigere medborgerne levde av statlig

betaling for politiske tjenester er, endog for det fjerde
rhundre, da systemet var utvikla p sitt mest
fullstendige, beviselig feil. Et menneske kunne bare
vre et rdsmedlem i to r av sitt liv, og han kunne
ikke holde noen av de magistratene som blei valgt
gjennom loddtrekning i mer enn en tjeneste p et r.94
Han kunne ved ta del i folkeforsamlinga og
komme seg dit i tide til kvalifisere for betaling
tjene en drakme i lpet av tretti dager og 1 drakme
p ti dager i ret. Under enkelte festivaler antallet
varierte i henhold til finanskassas tilstand kunne
han innkassere sin utbetaling p i teorien 2 oboler.95
P andre dager, dersom han var heldig nok til
lykkes i den rlige trekninga av de 6000
jurymedlemmene, kunne han stille seg i k for sitte
i et jurypanel og tjene 3 oboler, akkurat nok til
brdf seg sjl. Til denne raten kunne en ungkar som
ikke hadde noen forsrge s vidt med vedvarende
godt hell skaffe seg et levebrd; for en mann med
familie var det helt umulig.

N
 Majoriteten av medborgerne var dermed arbeidere
som tjente sitt eget levebrd og hvis politiske betaling
kun tjente til kompensere dem til en viss grad for
tapt arbeidstid. Jordbruks- og industrislaver blei
hovedsakelig tilfyd til rikdommen hos en relativt
liten rentenistklasse, hvis hovedkilde til inntekt var
jord; denne samme klassen sysselsatte de fleste
hjemlige slavene. Det gjenstr kun sprre i hvor
stor grad den athenske staten henta sin inntekt,
direkte eller indirekte, fra slaver. Staten eide et visst
antall slaver. Mest bermte er de 1200 skytiske
bueskytterne som holdt oppsyn med folkeforsamlinga
og rettsforsamlingene og tvang i gjennom
magistratenes ordre.96 Der var en rekke andre som
strakk seg fra arbeiderne i myntvesenet til byens
fengselsvokter og den offentlige slaven par
excellence som tok hand om de offentlige
dokumentene og regnskapene. Athen administrerte
sledes sin politistyrke og sin rudimentre offentlige
tjeneste til dels gjennom slavearbeid magistratenes
kontorister var for det meste lnna medborgere.97 Der
var tilsynelatende en skatt p slaver, kjent kun
gjennom det som Xenophon nevner i henhold til det
overnevnte98, men den kan knapt nok ha vrt en
viktig post innen polisinntektene da den fikk s liten
oppmerksomhet. Gruvene, som hovedsakelig blei
utnytta gjennom slavearbeid, innbrakte ogs inntekter
til polisen, men mindre enn det som kunne ha blitt

N
 forventa ut i fra at konsesjonsinnehavere av og til
skaffa seg store rikdommer. Gruvene blomstra i det
femte rhundre, fra deres frste serise utnytting i
483 til den spartanske okkupasjonen av Deceleia i
413. De gjennomgikk s en vedvarende drlig
periode fram til 330-ra, da de igjen var i full sving.
Vi har ingen tall for det femte rhundre. I det fjerde
har vi en full opptegnelse over et rs konsesjoner
(367-66), da de utbetalte summene totalt kom opp i
3690 drakmer, og en delvis opptegnelse fra et seinere
r trolig 342-41 da inntekten lp opp i omkring 3
talenter.99 Der var trolig en royaltyutbetaling p en
tjuefiredeler i tillegg til prisene som blei betalt for
konsesjoner.100 Det er noe av et mysterium hvor de
400 talentene vedrrende de athenske polisinntektene
kom fra, men en forsvinnende liten del av dem
stamma endog indirekte fra slavearbeid.

Anklaga som blei framfrt fra oligarker i det femte

rhundre (og tankelst gjentatt av mange moderne
forfattere) om at det athenske demokratiet for sin
politiske betaling var avhengig av tributten som blei
innbetalt av de underordna allierte, blei satt p prve
da Athen mista sitt imperium i 404 f. Kr., og blei
bevist vre en bakvaskelse da demokratiet fortsatte
betale medborgerne for deres politiske funksjoner
med dekning i hjemlige inntekter. Den moderne
anklaga om at det athenske demokratiet var avhengig
av slavearbeid, blei aldri satt p prve, siden

N
 athenerne aldri satte fri alle sine slaver. Dette er ikke
overraskende, for slaveri var en etablert institusjon,
som de fleste mennesker aksepterte uten stille
sprsml ved om det var i samsvar med naturen, og
det avskaffe det ville ha innebret en overveldende
ringeakt for eiendomsrettigheter, som athenerne
gjennom hele sin historie respekterte svrt
omhyggelig. Det er mer overraskende at ved enkelte
krisetilfeller s blei det truffet tiltak for en hel eller
delvis frigivelse av slaver. I 406 blei alle mannlige
slaver i militr alder frigitt og innvilga
medborgerskap for bemanne skipene som vant
slaget ved Arginusae.101 Etter fordrivelsen av De
tretti i 403, traff Thrasybulus, venstreflylederen for
det gjenreiste demokratiet, et tiltak, som seinere blei
stempla som ulovlig av den moderate lederen
Archinus, om frigi og bemyndige alle slaver som
hadde kjempa for demokratiet.102 I 338, etter
nederlaget ved Chareoneia, foreslo og gjennomfrte
venstreflypolitikeren Hypereides et tiltak for frigi
alle (velutrusta mannlige) slaver for st opp mot
makedonerne; dette tiltaket blei ogs stempla som
ulovlig av en konservativ politiker.103

Disse faktaene antyder at der ikke var noen bitterhet

mellom massen av medborgere og slavene, men
snarere en anelse om samhrighet. Dette var et punkt
som sjokkerte samtidige athenske oligarker. Den
gamle oligarken taler bittert om slavenes

N
 uforskammethet i Athen, og beklager seg over at det
er ulovlig sl dem grunnen er, forklarer han, at
folket ikke kan skjelnes hva sin klesdrakt og
generelle framtoning angr fra slaver, og det ville
vre lett sl en medborger ved et feiltrinn.104 Den
moderate oligarken Theramenes forsikrer sine
kolleger blant de tretti om at han ikke er en av dem
som tenker at det ikke ville vre noe godt demokrati
fr slaver og de som gjennom fattigdom ville selge
byen for en drakme, deltar i det.105 Platon spotter
den overdrevne friheten i demokratiet, der menn og
kvinner som har blitt solgt ikke er noe mindre frie
enn deres oppkjpere.106

Sjl om athenerne behandla sine slaver med en

menneskelighet som var et unntak i henhold til
datidas standarder, avskaffa de aldri slaveriet, og
anklaga om at det athenske demokratiet var avhengig
av deres arbeid blei aldri testa gjennom fakta. Men
dersom Hypereides tiltak hadde ftt lov til st ved
lag, og blitt utvida til omfatte slaver av alle aldre og
begge kjnn, s ville det ikke synes, p grunnlag av
bevisene som er sitert tidligere i denne artikkelen, at
dets virkninger ville ha vrt katastrofale. Alle
velstende og bedrestilte medborgere (eller snarere
deres koner og ugifte dtre) ville ha blitt besvret
ved at de ville ha mttet gjre sitt eget husarbeid. Et
svrt lite antall velstende eller komfortable menn
som hadde investert alle sine penger i gruvedrift og

N
 industrislaver ville ha blitt redusert til armod, og et
stort antall, men like fullt en liten minoritet, ville ha
mista den andelen av sin inntekt som stamma fra
industrislaver, og ville ha vrt ndt til leie ut sine
bruk i stedet for kultivere dem ved hjelp av
slavearbeid. En rekke hndverkere ville ha mista sine
lrlinger og hndverkersvenner. Men den store
majoriteten av athenere som ikke eide noen slaver
men kultiverte sine egne sm bruk eller arbeida p
egen hand som hndverkere, kjpmenn eller
arbeidere, ville ikke ha blitt pvirka.

N
 II. Demosthenes Athen

Demosthenes mlsettinger og politikk har ofte blitt

drfta, men hans biografer har sjelden via mye
oppmerksomhet til athenerne som han talte til. Vi er
etterlatt det generelle inntrykket at, i kontrast til den
patriotiske taler, var de en uvirksom, feig og nytelsessyk
gjeng som ikke ville slss eller betale sine skatter, men
foretrakk hente si skjerv hjemme, mens de betalte
eller snarere unnlot betale leiesoldater til utkjempe
sine slag. Er dette anslaget rettferdig? Det er det bildet
som framkommer fra Demosthenes taler, som sammen
med de til samtidige talere representerer nr sagt alle
vitnesbyrda som er tilgjengelige. Disse vitnesbyrda vil
jeg underske p ny.

Betal krigsskatten og gjr din tjeneste i hren er de

to sentrale oppfordringene i Demosthenes appeller til
folket. La oss frst underske krigsskatten. Det er et
hyst tekniske og kontroversielt tema, og jeg hper du vil
unnskylde meg dersom jeg er noe dogmatisk. Sprsmla
som jeg nsker besvare er: Var det, slik man generelt
sett tror, en progressiv skatt? Hvor mange mennesker
betalte den, og hva var grensa for fritak? Hvor mye
penger fikk man faktisk inn?

N
Den skalte eisphora var en krigsskatt, som blei innkrevd
gjennom folkets dekret etter som omstendighetene
krevde det, og tok form av en inndrivning av kapital.
Med dette formlet blei det foretatt en eiendomsbasert
folketelling i 378/77 f. Kr., og der var det totale
anslaget for Attika i henhold til Polyb verdsatt til 5750
talenter.1; Demosthenes taler om at anslaget for landet
p hans tid var 6000 talenter, og regner utskrivninger
som prosenter av denne summen 1 prosent vil
innbringe 60 talenter, 2 prosent 120 talenter, og s
videre.2 N tenkte Polyb helt klart at anslaget
representerte landets totale kapital (jord, hus og annen
eiendom) han ignorerer det faktum at det ekskluderer
eiendom som l under fritaksgrensa og representerte
dets reelle verdi. I et avsnitt av sin frste tale mot
Aphobus3 anvender imidlertid Demosthenes anslaget i
en annen forstand: Tre talenter er anslaget av femten
talenter, sier han, og impliserer at for de mindre
rikdommene var andelen mindre enn en femdel. P dette
avsnittet, sammen med et obskurt sitat hos Pollux4, har
det blitt bygd en teori om at anslaget ikke var den
reelle verdien av en manns eiendom, men den skattbare
verdien, og at den skattbare verdien utgjorde en hyere
andel av den reelle verdien for de rike enn for de fattige,
slik at den nevnte eisphora var den eneste kjente
progressive skatten i antikken.

Denne teorien innebrer svrt alvorlige vanskeligheter.

Frst og fremst synes det svrt perverst at endog de

N
rikeste skulle vurderes ut i fra en femdel av sin kapital;
det naturlige ville ha vrt vurdere dem ut i fra hele
summen, og skalere ned anslaget kun for de fattigere
klassene. For det andre strider teorien mot en samtidig
innskrift5, en leieavtale der forpakteren skal betale 54
drakmer i rlig leie, og eisphoraen, om noen, i henhold
til anslaget, det vil si 7 minaer; leia kommer ut p
omkring 8 prosent dersom 7 minaer er den reelle verdien
av eiendommen, men den er absurd dersom den reelle
verdien er fem ganger strre enn den summen eller mer.
Den gjr ogs det totale anslaget for Attika absurd.
Seks tusen talenter er kanskje en heller lav sum, men vi
m huske at den utelukker tusener av sm eiendommer
under fritaksgrensa, og som hyppige antydninger hos
talerne viser6 var det skjule rikdom og underansl
regelen snarere enn unntaket. P den annen side er det
helt umulig at verdien av skattbar athensk eiendom kan
ha vrt s lite som fem ganger 6000 talenter, men m ha
vrt langt mer. Anslag blir dermed brukt p to mter
betegne den reelle verdien i innskriften og i frasen
anslaget for landet og slik som Demosthenes anvender
det i den frste talen mot Aphobus. Og dessuten blei
skatten utskrevet p bakgrunn av anslaget i den frste
betydningen reell verdi, ellers er Demosthenes
kalkulering om at 1 prosent utskrivning vil innbringe 60
talenter nonsens. Demosthenes m ha anvendt ordet p en
uteknisk mte i det avsnittet der han uttrykker at

N
anslaget p 15 talenter er 3 talenter for de strste
rikdommene.

Demosthenes hentyder n flere ganger til denne 1:5 ratio,

men i alle de andre avsnitta7 anvender han en annerledes
fraseologi: De forventa at jeg skulle betale denne
skatten, sier han, eller at jeg skal betale 500 drakmer
per 25 minaer, som om hans voktere avkrevde ham en
femdel av sin rikdom i skatt. Sjlsagt blei skatten aldri
innkrevet i denne fantastiske raten i de ti ra av sin
umyndighet betalte Demosthenes faktisk 18 minaer av de
15 talentene som han blei ansltt til.8 Hva betyr
Demosthenes fraser? Herr Meiggs har nylig antyda at
den ene femdelen er et tak, den hyeste summen som den
rikeste klassen kunne bli bedt om betale som totalen av
alle sine skatteinnbetalinger i lpet av sitt liv; for de
fattigere kategoriene av skattebetalere ville dette taket
vre lavere. Eisphoraen blei dermed skrevet ut som en
gitt prosentandel av alle skattbare eiendelers reelle verdi,
og den var ikke e progressiv skatt; men dersom
etterflgende utskrivninger kom opp i en total av la oss si
en tjuendedel (de faktiske talla er ikke kjent) av deres
kapital, kunne menn fra den fattigste klassen be om
fritak, mens menn fra den rikeste klassen ville fortsette
betale inntil en femdel av deres kapital var uttmt.

Teorien er attraktiv ved at den gir mening til

Demosthenes fraseologi og holder regnskap med greske
tenkemter; de hadde en tendens til betrakte en manns

N
rikdom som en statisk sum, og ignorerte inntekt, og til
sette opp mot den totalen av hans betaling til trierarker,
liturgier og krigsskatt.10 Men det sette et slikt system ut
i live ville ha innebret svrt s komplekse
kalkulasjoner; for faktum er at rikdommer ikke var
statiske, men steg og sank med arv og investering av
overskuddsinntekt p den ene side, og betaling av
medgift og salg av verdipapirer p den andre. Jeg finner
det vanskelig tro at et s komplisert system kunne ha
fungert, og jeg vil legge fram en alternativ forklaring p
Demosthenes ord, som blei antyda for meg av min
tidligere elev, herr de Ste Croix.11 I et avsnitt uttrykker
Demosthenes at hans voktere gjorde ham til president
over hans summoria, ikke p bakgrunn av en lav
vurdering men en s hy en at han skulle betale 500
drakmer av 25 minaer.12 N utgjorde seinere presidentene
for de andre og tredje menn av summoriaene seinere De
tre hundre13, som overfrte skatten til polisen, og tok den
siden tilbake fra de andre medlemmene av sine
summorier. Vil det ikke kunne ha vrt slik at dette
systemet eksisterte fra summorienes begynnelse av, og at
det var plikten til denne forskuddsbetalinga av skatt som
blei skalert opp til en femdel av skattebetalerens rikdom i
henhold til hans velstand?

Det var ogs andre vanskeligheter ved dette synet. Der

var i 357 restanser som lp opp i omkring 14 talenter av
de rundt 300 talentene som hadde blitt krevd i de
foregende tjue ra.14 Enkelte av disse restansene vil ha

N
kunnet vrt utestende fra medlemmene av De tre
hundre; det er kanskje av betydning at blant de
individuelle skyldnerne som Demosthenes nevner er to
kjent for ha vrt trierarker15, og m derfor ha vrt
temmelig velstende menn, som vil ha kunnet vrt
innrullert i De tre hundre. Men i hvert fall halvparten av
de totale restansene bestod av svrt sm summer, i
henhold til Demosthenes knapt nok over 1 mina16, som
innebrer 400 eller 500 skyldnere. Hvordan hadde det
seg at alle disse skattebetalerne fremdeles skyldte penger
til finanskammeret dersom deres skatt hadde blitt fremma
av De tre hundre? De ville fremdeles ha kunnet skylde
penger til medlemmer av De tre hundre, men ikke til
polisen.

To svar er mulige. Det vil ha kunnet vrt slik at

forskuddsbetalinga var en anordning som var utforma
kun for unntakstilfeller, og at den knapt nok eller ikke i
det hele tatt blei anvendt i de tjue ra det dreier seg om.
Eller s vil den opprinnelige funksjonen til De tre hundre
ikke ha vrt forskuddsbetale, men garantere og skrive
under p skatten i sine summorier; dette blir kanskje
antyda ved bruken av betale snarere enn
forskuddsbetale i forbindelse med De tre hundre i den
tidligste referansen til dem.17 I s tilfelle vil garantien
svrt gjerne aldri ha blitt framtvunget, for der var liten
entusiasme i forhold til samle inn skatten s snart
unntakstilstanden som hadde krevd den var over.18

N
Den andre vanskeligheten er at da en unntaksmessig
inndrivning i 362 blei satt i verk for finansiere en
marineekspedisjon, la folket fram et dekret om at
medlemmene av rdet p vegne av deres demer skulle
utnevnte personer som var medlemmer av demen eller
eide jord i den for overfre innkrevninga til polisen.19
Her blir De tre hundre fullstendig ignorert, og det har
generelt sett blitt formoda at de ikke eksisterte. Det var,
etter vanlig oppfatning, unntakstilstanden i 362 som
frste pkalte en forskuddsbetaling, og prosedyren
beskrevet ovenfor var frst et eksperiment, som frte til
etableringa av den stende forsamlinga representert ved
De tre hundre.

En innvending mot dette synet er at Isaeus20, i en tale

holdt noen f r tidligere, hentyder til De tre hundre som
et etablert institusjon forbundet med eisphoraen. En
annen er at omkring 376 (det vil si rett etter etableringa
av summoriesystemet) blei Demosthenes utnevnt til
president for sin summoria, sjl om han var et barn p 7
r, som flge av sin rikdom; det vil si at
presidentstillingen ikke var utvende men innebar
finansielt ansvar helt fra starten av. Det synes som en
ndvendig slutning at av De tre hundre som utgjorde
presidentene, var andre og tredje menn fra de 100
summoriene fra begynnelsen av finansielt ansvarlige for
skatten som plp deres grupper, enten ved
forskuddsbetale eller skrive under p den. Ja, dette ville
synes vre hele poenget med summoriesystemet.

N
Det var derfor ikke fordi De tre hundre enn ikke
eksisterte at folket i 362 la fram et dekret om at personer
skulle nomineres ad hoc i hver enkelt deme for
forskuddsbetale skatten. Det vil kunne ha vrt slik at en
forskuddsbetaling hadde blitt innkrevd svrt nylig, og
at De tre hundre hadde hevda at deres hender allerede var
fulle; dersom der hadde vrt en innkrevning i det
foregende ret kunne de, siden forskuddsbetalinga var
en liturgi, p lovlig grunnlag ha krevd fritak. 21 Eller
alternativt kunne det ha vrt slik at summoriesystemet,
ved ha vrt ute av bruk i s lang tid, hadde blitt s
desorganisert at da en plutselig unntakstilstand dukka opp
s mtte det avvikles og ad hoc tiltak bli tatt i bruk. Til
sttte for dette synet vil det kunne bemerkes at
unntakslovgivningen ikke bare ignorerer De tre hundre,
men tilsynelatende hele summoriesystemet; for det
underforsts at innsamlinga ikke blei foretatt av
symmorier men av demer.22 Det vil endog kunne ha vrt
slik at denne innkrevninga ikke var en normal eisphora,
men en spesiell skatt p et eller annet vrig grunnlag, og
som enten vil ha kunnet vrt satt i stedet for den fordi
kapasiteten til innbetalerne av krigsskatten var
midlertidig uttmt, eller fordi apparatet for ansl og
samle inn skatten i alvorlig grad var i ulage. Taleren
anvender helt egne greske ord i denne sammenhengen,
men disse vil muligens ikke vre tekniske termer, men
ganske enkelt bety forskuddsbetale en
skatteinnkrevning. P den annen side hentyder han til

N
magistratene som hadde hand om innkrevninga som
innsamlerne av det militre fond23, som antyder en
spesiell militr innkrevning snarere enn en regulr
krigsskatt.

Mlsettinga med dette lange argumentet har vrt bevise

at eisphoraen ikke var en progressiv skatt, det vil si, at
alle som var pliktige til den betalte den samme
proporsjonen av sin kapital uansett om de var fattige eller
rike. S til mitt andre sprsml: Hvor mange medborgere
betalte? Det at antallet var hyt er implisert ved
Demosthenes sprkbruk i flere avsnitt; han snakker for
eksempel om at massen av folket utarmes gjennom
betalinga av sin krigsskatt.24 Jeg tror at et noe mer presist
svar er mulig. Man er generelt sett enige om at der var
100 krigsskattsummorier i kontrast til 20 triearkiske
summorier.25 De 20 trierarkiske summoriene, som var
modellert etter de til eisphoraen, utgjorde 1200
personer, det vil si 60 per summoria.26 De 100
krigsskattsummoriene ville p det samme grunnlaget ha
inkludert 6000 personer. Hva var fritaksgrensa?
Demosthenes hentyder flere ganger til 25 minaer som
den grunnleggende anslagsenheten det betale 500
drakmer per 25 minaer27 og framstiller det ved, ved en
anledning, p en enda mer betydelig mte slik du
anslo det slik at jeg skulle betale 5 minaer, noe som
innebar betale en femdel.28 Dette antyder at 25 minaer
var minimum hva skattbar kapital angr. Dette ville
samsvare med de andre talla vi har. I 322 f. Kr. fant

N
Antipater, ved begrense stemmeretten til medborgere
som eide mer enn 2000 drakmer (eller 20 minaer), at der
var 9000 som var kvalifisert.29 Dersom der var 9000
personer som eide mer enn 20 minaer hver, ville der
svrt gjerne kunne ha vrt 6000 som eide mer enn 25
minaer.

Sist men ikke minst; hvor mye skatt blei faktisk

utskrevet? I sin tale mot Androtion forteller Demosthenes
oss at skatteutskrivningene mellom 377 og 357 kanskje
kom opp i 300 talenter eller litt mer30; dette utgjr 0,25
prosent per r av anslaget p 6000 talenter. I lpet av sine
tirige umyndighetsperiode (376-366) betalte 18 minaer
av sitt anslag p 15 talenter31, som utgjr omkring 0,2
prosent per r. Dette er sjlsagt av kapital, men ved
ansl inntekten til 10 prosent av kapitalen, som bestod i
jord og penger samla sett, representerte
skatteutskrivninger i lpet av denne perioden, som var
full av kriger, kun 2 til 2 prosent inntektsskatt, eller i
moderne forstand 5d. til 6d. per pund. Vi vil derfor med
en viss rett kunne bli forblffa nr Xenophon omtaler
athenerne i lpet av nettopp denne tida som utarma av
innkrevninger av krigsskatt32 Men skattlegging er et
vanesprsml vre oldeforeldre var opprrte over en
ekstra penny i skatt per pund og athenerne kunne aldri
erverve vanen med betale krigsskatt siden den var en
midlertidig innbetaling og, nr den kom, relativt tung
Demosthenes snakker om 1 prosent og endog 2 prosent
som normalen33, og disse er ekvivalente med en

N
inntektsskatt p 2 shilling og 4 shilling per pund. Og fr
vi klandrer athenerne for sterkt br vi huske at det ikke
var noen personlig rabatt, konerabatt eller barnerabatt
som kunne mildne trykket overfor den fattige mann med
en stor familie. Demosthenes har trolig rett i pkalle
jurymedlemmenes sympati for bndene som spinker og
sparer, men som flge av kostnadene ved oppfostre sine
barn, hjemlige utgifter og andre offentlige krav har
kommet i restanse nr det gjelder krigsskatten.34 Det m
ha betydd mye sparing oppfostre en familie p et bruk
som var verdt 25 minaer. En prosederende part uttrykker
s visst at min far etterlot meg og min bror eiendom for
kun 45 minaer hver, og det er ikke enkelt leve av det.35
P grunnlag av det ene tallet vi har fra det fjerde rhundre
vedrrende prisen p jord36, ville et bruk verdt 25 minaer
ha utgjort omkring 7 ml uten besetning, redskaper, hus
eller mbler. Dersom det blei leid ut til en rate av 8
prosent, som synes ha vrt det normale37, ville det ha
innbrakt en leie p 200 drakmer i ret; og den blotte fda
for en enkelt mann, uten regne med klr, sko eller noe
ekstra, kosta 180 drakmer.38 Besitteren av et slikt bruk
arbeida sjlsagt normalt sett p det sjl, med bistand fra
sin familie, og ville oppn en strre inntekt enn
leieverdien, men allikevel for lite til f en familie.

Et drlig justert krigsskattsystem betydde dermed at mens

de rike slapp relativt lett unna, blei massen av fattige
skattebetalere i virkeligheten plaga av enda en
midlertidig liten utskrivning, og var svrt uvillige til

N
stemme for en sdan. Faktisk kom det inn svrt lite.
Hvordan betalte s Athen for sine kriger? For f svar p
det m vi se i retning av Isocrates hyllest til
Timotheus.39 Det virker som om Timotheus store meritt
var at han var en svrt rimelig general. Han mottok kun
13 talenter fra finanskammeret for sin store kampanje
vedrrende Peloponnes, der han vant Corcyra i 375.
Apollodorus gir et livlig bilde av hans finansielle
anstrengelser to r seinere, da han mtte utpante sine
eiendommer og lne bde til hyre og venstre for holde
sine skip i orden40, og Iphicrates, hans etterflger, mtte
leie ut sine roere som jordbruksarbeidere i intervallene
mellom operasjonene.41 For kampanjen som resulterte i
erobringa av Samos i 365 mottok ikke Timotheus noen
offentlige tilskudd, og han finansierte erobringa av
Potidaea og andre byer i retning Thracia i det pflgende
ret ut i fra bidrag fra de lokale allierte.

Disse faktaene pvirker Demosthenes andre slagord,

hoplittjeneste. Athenerne kan ikke anklages for feighet.
De slutta opp om kampanjer i den gode gamle stilen fra
det femte rhundre i Boetia, Euboa og Peloponnes, og
endog s langt unna som Thessalia. I 369 sttta de en
utskrivning en masse til sttte for Sparta mot Thebes;
6000 kjempa ved Mantinea i 362; 5000 fotsoldater og
400 kavalerister ved Thermopylae i 352. For Charioneia
var der en utskrivning en masse, og 5000 fotsoldater og
500 kavalerister kjempa i den lamiske krigen.42
Athenerne protesterte ikke mot slss. Det de var redde

N
for vil kunne utledes fra den planen om en liten stende
hr som Demosthenes la fram i Den frste filippiske. Det
athenske elementet er tjene for en fastlagt periode, og
ikke en lang sdan, gjennom et regulrt
godtgjringssystem43; og han insisterer p at polisen m
foreta finansielle provisjoner for betale dem et
rasjonstilskudd til den magre raten av 2 oboler om
dagen44 og til sammenlikning blei ephebene (unge
menn som gjennomfrte sin militre opptrening i Attika)
tildelt 4 oboler om dagen til sin ernring under
Lycurgus regime, og endog offentlige slaver fikk 3
oboler om dagen.46 Dette vil veies opp for, hper
Demosthenes p blidgjrende vis, fra krigen.

I to andre avsnitt impliserer Demosthenes at hoplittene

normalt sett blei forventa understtte seg sjl. I Falsa
Legatione47 anslr han kostnadene ved ekspedisjonen til
Thermopylae til 200 talenter, dersom du teller de private
utgiftene til dem som tjente, og i Den frste Olynthiac48
hevder han at dersom du sjl mtte tjene utenlands i kun
tretti dager, og ta det du ville trenge til tjenesten fra
landets produksjon mens ingen fiende stod i landet,
mener jeg tror jeg at de av dere som er bnder ville lide
et strre tap enn alt dere har brukt p krigen til dags
dato.

Det den athenske hoplitten dermed frykta var bli

utskipa til Makedonia og etterlatt der for sulte p
ubestemt tid, mens bruket eller businessen hjemme gikk

N
nedenom og blei ruinert. Ting var svrt annerledes fra de
gode gamle dager i det femte rhundre, da en hoplitt
mottok 2 drakmer om dagen.49 Og man m huske p at
mange hoplitter var svrt fattige menn; kvalifikasjonen
ansls generelt sett, og trolig korrekt, til en verdi av 2000
drakmer50 omkring 5 ml og ei ku. I Meidias er
Demosthenes svrt s apologetisk i forhold til
introdusere et fattig hoplittvitne i juryen han er
kanskje fattig, men han er ingen slyngel en underlig
bemerkning i en tale retta inn mot klandre den rike
mannen Meidias.51 Lysias klient Mantitheus fant, da
hans deme kom sammen for mobiliseringa, at mange av
hans fattige medhoplitter ikke kunne komme opp med
penger til sin reise og organiserte en innsamling for
understtte hver enkelt med 30 drakmer.52

De samme vurderingene gjaldt a fortiori for sjtjeneste,

som Demosthenes ogs stadig pla medborgerne, siden
det var thetes som tjenestegjorde i fltestyrken. Man br
merke seg at i denne perioden kunne ikke Athen sette sin
lit til frivillige til ro sine triremer, slik at utskrivning
regelmessig blei tatt i bruk.53 Dersom man leser
Apollodorus tale mot Polycles innser man hvorfor. Den
tida da man fikk utbetalte en drakme om dagen var
forbi54; kun for to mneder fikk mennene noen som helst
betaling, for det resterende ret og fem mneder fikk de
kun rasjoner, og endog rasjonspengene var ofte knappe,
og uteble helt og holdent for hjemreisen.55 For en mann
med kone og familie innebar det katastrofe etterleve

N
dette, og det er ikke noe under dersom, som Apollodorus
sier, nr enn en trireme vendte tilbake til Athen midt p
ret deserterte store antall og resten nekta seile ut igjen
med mindre de mottok noe som kunne understtte deres
familier.56

Mangel p ofentlige fond kte naturlig nok ogs

trierarkenes utgifter. I 373 fikk Timotheus sine seksti
trierarker til hver og en komme opp med 7 minaer for
brdf sine mannskaper57; ved at han var en rik mann var
han i stand til dekke dette utlegget gjennom panteln p
sine eiendommer, men andre trierarker var mindre
heldigstilte; Apollodorus mtte lne betydelige summer
fra sin fars oversjiske korrespondenter.58 Det strste
ondet ved trierakiet var imidlertid at summoriesystemet
fungerte s drlig. Trierarkiske summorier blei innfrt i
357 f. Kr.59 fordi trierakiet eller syntrierarkiet,
hvorigjennom en eller to mann var ansvarlige for holde
en trireme i gang i et r, blei funnet vre en for tung
byrde for enkelte av de pliktige personene. Men ingen
regler synes ha blitt fastsatt for dele p utgiftene innen
summorien, og den generelle praksisen var at alle
medlemmene betalte en like stor andel. Dette resulterte,
som Demosthenes forklarer i Medias og de Corona, i at
de rikeste medlemmene, som hadde god nok rd til
vre enetrierarker to eller tre ganger etter hverandre,
betalte en sekstendedel av et trierarki, mens den samme
summen blei betalt av de fattigere medlemmene blant de
1200 som knapt nok hadde rd til det.60 Demosthenes

N
frste reformplan, som blei lagt fram i talene vedrrende
summoriene, var drlig uttenkt; han foreslo sant nok
foreta utbetalinger proporsjonalt med eiendom, men han
antyda ogs fordele byrden videre over hele
forsamlinga av krigsskattebetalere.61 Resultatet ville ha
vrt gjre trierarkiet til en supplementr krigsskatt,
med all dens urimelighet. Seinere fatta Demosthenes det
virkelige poenget, og la hele trierarkibyrden p de 300
rikeste medborgerne, proporsjonalt med deres midler,
slik at enkelte utvde to trierarkier.62

Leseren har utvilsomt venta lenge p at jeg skulle nevne

den skalte theoricon, som innehar en strre plass hos
Demosthenes kommentatorer enn hans taler, og som var
av strre politisk enn finansiell betydning som
Demosthenes sjl sier: Pengesummen som dere
debatterer er liten, men den sinnets vane som flger med
den er viktig.63 Fondet bestod av de rlige inntektenes
overskudd i forhold til fredstidsutgiftene i krigstid gikk
overskuddet i henhold til loven til krigsfondet64 og blei
brukt til fordeles blant medborgerne i en rate av 2
oboler per hode p enkelte festivaldager.65 I henhold til
Demosthenes mottok endog de velstende denne
summen66; la oss anta at blant de 21 000 medborgerne
mottok s mange som 18 000 disse pengene. Utgiften
ville da vre 1 talent per dag.

Antallet utdelinger varierte i henhold til fondets tilstand.

En leksikograf nevner en drakme som totalen i 395-394 f.

N
Kr.68; det vil si at tre utdelinger blei foretatt, trolig for
dionysiaens tre dager. En annen leksikograf snakker om
betalinger for dionysiaen og panathenaiaen69 seks dager
alt i alt. Hypereides70 nevner en mann som ga seg ut for
vre sin snn, som var utenlands, og blei ilagt ei bot p
en talent for ha tuska til seg 5 drakmer; denne summen
vil han svrt gjerne ha kunnet henta ut gjennom flere r.
Men om man antar at 5 drakmer representerer et rs
overfring, det vil si at fordelingene blei gjort p s
mange som femten dager, ville den rlige utgiften vre
15 talenter, eller en fjerdedel av 1 prosent eisphora.

Det eneste vitnesbyrdet om at store summer var involvert

er en anekdote hos Plutark71, om at da athenerne ivra
etter sende ut en fltestyrke for bist opprrerne mot
Alexander, knebla Demades deres iver ved sl fast at
pengene ville mtte komme fra en sum som han hadde
reservert for utdeling i en rate av 50 drakmer per hode til
Choesfesten. Dersom denne anekdoten har en historisk
basis s er jeg tilbyelig til knytte den til en annen, i
henhold til hvilken Lycurgus (p svrt ukarakteristisk
vis) fordelte den konfiskerte eiendommen til en Diphilus
til folket i en rate av 50 drakmer (eller noen sier en mina)
per hode.72 Tilfellet vil formodentlig ha funnet sted i 331,
da kong Agis kom p banen, og Demades og Lycurgus
synes ha samarbeida for holde Athen utafor krigen.
Denne betalinga p 50 drakmer var dermed ikke en
normal utdeling, men en spesiell bonus som oppstod fra
en tilfeldig inntekt til finanskammeret.

N
Men om s er s viser alle vitnesbyrd at ved midten av
det fjerde rhundre m det aktuelle theoricon finansielt
sett ha vrt svrt liten, og Demosthenes var heller dum
som gjorde seg og sin politikk upopulr ved forske
overfre den til krigsfondet endog i fredstid. Da
polisinntekten var s lav som 130 talenter i ret var det
utvilsomt irriterende vre vitne til at endog et halvt
dusin talenter blei slst vekk, og Demosthenes falt i
Eubulus felle. Seinere, da polisinntekten hadde kt til
400 talenter, forandra han sin mening, og i Den fjerde
Phillipic argumenterer han noe sofistisk i favr av
den nevnte theoricon.73 Politisk sett var theoricon, som
Demades uttrykte det, demokratiets lim74, fordi alle
klasser fant den nyttig. De fattige, som vil ha inkludert
ikke bare thetesene men et betydelig antall blant
hoplittene, fant naturlig nok endog et s lite bidrag
akseptabelt, siden det satte dem i stand til nyte sine
festivaler med god samvittighet. For de rike var det et
verdifullt politisk vpen for fred eller nedrustning som de
foretrakk. Eubulus kunne true ikke bare eisphoraen, som
kun pvirka 6000 stemmeberettigede, men overfringa av
theoricon til krigsfondet, som pvirka alle medborgerne,
dersom folkeforsamlinga ikke ville stemme for
Philocrates fred.75 Meidias kunne si: Forventer dere at
jeg skal betale krigsskatt for dere mens dere mottar deres
bidrag?76 En stor del av Den fjerde Phillipic er satt av til
nedkjempe argumentet fra de velstende medborgerne
om at de ikke kunne forventes betale krigsskatt og

N
holde trierarkiene i gang dersom de fattige fikk sine
bidrag.77

Det er noe paradoksalt at lederne for fredspartiet skulle

ha vrt en gruppe av de svrt velstende menn som,
takket vre det athenske finansapparatets ineffektivitet,
bidro minst i henhold til deres midler til krigsutgiftene.
Men ved at det var s kom sjlve denne ineffektiviteten
dem til gode, for krig pfrte uproporsjonale prvelser p
enhver annen klasse. Til og med de bedrestilte, de mindre
velstende blant de 1200 medlemmene av de trierarkiske
summoriene, bar en urimelig andel av marinens utgifter.
De mer mtelige skattebetalerne var hardt pressa i
forhold til betale sin andel av skatteutskrivninga. De
lavtstende hoplittene og thetesene s med gru fram mot
bli innkalt til utstrakt ubetalt tjeneste i utlandet i hren
eller flten, og mtte dessuten forsake sine theoriske
tilskudd. Det var disse sistnevnte som virkelig led mest
som flge av krig, men allikevel var det de som, dersom
de blei oppildna til handling, stemte for krig. Ved
Alexanders dd, forteller Diodorus oss78, tok de
eiendomsbesittende menn til orde for at Athen forholdt
seg rolig, og det var massene som responderte p
appellene fra krigspartiets talere og erklrte
Lamiankrigen, der Athen spilte en s framstende og
fortjenstfull rolle.

Det er forstelig at massene skulle ha krevd en viss

oppildning for stemme for krig, nr den innebar slike

N
prvelser for dem. Det som virker vanskeligere forst
er hvorfor de, nr de frst var innblanda i krig, ikke
stemte for skatteinnkrevninger som ville ha gitt dem
adekvat betaling for hoplitt- og marinetjeneste.
Krigsskattebetalerne talte kun omkring 6000, godt under
en tredel av den totale medborgerforsamlinga p 21 000,
og en ville ha kunnet forventa at majoriteten av
folkeforsamlinga mer enn gjerne stemte for en skatt som
de ikke ville ha mttet betale. Det er i denne forbindelse
verdt merke seg det sprket som Demosthenes
anvender. Han oppfordrer aldri de fattige til presse
penger ut av de rike; han appellerer tvert i mot til
folkeforsamlinga om at de sjl betaler skatt. I hvert
eneste avsnitt bortsett fra et blir skattebetalerne hentyda
til i annenperson79, og det ene unntaket er av betydning.
Det er i talen om summoriene, hvor Demosthenes kuer en
krigersk folkeforsamling og rakker ned p en utskrivning;
her sier han: Formoder dere vil at vi skal betale 8 1/3
prosent i skatt?80 I strid med vanlig oppfatning synes
slutninga vre at den gjennomsnittlige folkeforsamling
hovedsakelig bestod av de relativt velstende
medborgerne, slik at krigsskattebetalerne utgjorde, om
ikke et flertall, s i hvert fall en betydelig del av
forsamlinga, og at det kun var i kriseyeblikk talen
vedrrende summoriene blei holdt for bekjempe et
skremsel om at den persiske kongen var i ferd med
angripe Athen at de fattigere klassene stilte mannsterke

N
opp og ville kunne stemme ned dem som ville ha mttet
betale skatten.

Dersom dette var s i folkeforsamlinga s var det i enda

strre grad tilfelle i rettsforsamlingene, hvor s mange
politiske stridssprsml til syvende og sist blei avgjort i
form av domfellelse for ulovlige prosedyrer. Vi
framstiller generelt sett rettsforsamlingene som bemanna
av de svrt fattige, som ivra etter tjene sine 3 oboler,
men sprket til Demosthenes og hans samtidige stemmer
knapt nok overens med dette synet. Meidias, med dens
vedvarende appell til fordommer mot rikdom, ville ved
frste yekast synes sttte det. Men Meidias blir
framstilt som svrt rik, og dessuten prangende, en blle
og en som vek unna sine offentlige forpliktelser, og det er
verdt nevne at Demosthenes finner det ndvendig
unnskylde seg for introdusere et svrt fattig vitne,
mekleren Strato, som er en hoplitt.81 Talen vil svrt
gjerne kunne ha blitt holdt overfor en forsamling av
velstende, eiendomsbesittende personer, som trolig ville
mislike en uforskammet rik mann mer enn det de svrt
fattige ville gjre. I Androtion og Timocrates beskriver
tyngslene for de laverestende krigsskattebetalerne p en
mte der han penbart forventer at den vil framkalle sine
tilhreres sympati en virkelig fattig tilhrerskare ville
ikke ha flt seg srlig indignert over at Androtion
utpanter sine ofres enkle hustjenere nr de ikke hadde
noen sjl.82 Leptines er en svrt underlig tale holde
overfor en fattig forsamling. Ikke et ord blir sagt om

N
lovens virkninger for de fattige, enten i deres kapasitet av
tilskuerforsamlinger til skuene frambrakt av de skalte
choregiene eller danserne i kora.83 Leptines anmodning
var at hans lov ville frata de (forholdsvis) fattige
liturgibyrden ved avskaffe de rikes fritak, og
Demosthenes forsker vise at nedstemminga av loven
ikke ville skade den klassen som mtte pta seg
liturgier84; hans tale m ha blitt holdt til en jury
hovedsakelig henta fra den klassen. Enda mer avslrende
er en bemerkning i Deinarchus tale mot Demosthenes85,
hvor han appellerer til ethvert jurymedlem som var
medlem av De tre hundre da Demosthenes utstedte sin
trierakiske lov, om fortelle sine naboer hvordan
vedkommende blei bestukket for gjre endringer i den.
En slik appell ville ha vrt latterlig med mindre
medlemmene av De tre hundre, Athens rikeste menn,
stadig satt i juryene.

Ved nrmere ettertanke er ikke dette unaturlig. De

strste politiske stridssprsmla og statsmenns skjebne
blei avgjort i rettsforsamlingene. Ville det ikke vre
framsynt for ledende politikere f sine tilhengere til la
seg innrullere blant de 6000 jurymedlemmene? De var
ikke forplikta til sjl sitte i panelet hver eneste dag i
mindre saker, men kunne stille mannsterke opp nr en
cause clbre skulle prves for retten. Og der var trolig
liten kompensasjon for la seg innrullere som
jurymedlem; en arbeidende mann kunne ikke understtte
en familie for 3 oboler om dagen han kunne bare

N
brdf seg sjl og han kunne tjene tre ganger s mye
endog gjennom tilfeldig ufaglrt arbeid.86 Hvorfor de
fattige ikke deltok i folkeforsamlingene, hvor betalinga
var bedre en drakme eller endog 9 obler er
vanskeligere forklare. De opplevde kanskje at
politikkens intrikate sprsml var forvillende, og var
frustrerte over se at hvert eneste dekret som de utstedte
blei frt for retten og knebla under en dom for illegale
prosedyrer.

Jeg hper at denne analysen har hjulpet til forklare

hvilke mektige odds Demosthenes kjempa mot i sin store
strid for det athenske demokratiet, og samtidig gi deg en
mer sympatetisk forstelse av det athenske folket som
han talte til.

N
 III. Det athenske demokratiet og dets
kritikere.1

DET ER underlig at innen den rikelige litteraturen

som blei produsert i Hellas strste demokrati
overlever det intet uttrykk for demokratisk politisk
teori. Alle de athenske politiske filosofene og
publisistene hvis verker vi er i besittelse av nrte i
ulik grad oligarkiske sympatier. Forfatteren av
pamfletten om Athenernes konstitusjon som blei
bevart blant Xenophons verker, er bittert fiendtlig
innstilt overfor demokrati. Sokrates, i den grad vi kan
spore hans synspunkter fra verkene til Xenophon og
Platon, var i det minste svrt kritisk til demokrati.
Platons synspunkter om temaet er for velkjente til at
jeg trenger utdype dem nrmere. I sine tidligere
verker skreiv Isokrates hyllinger av Athen, men p
sine eldre dager, da han skreiv sine mer filosofiske
verker, inntok han en stadig bitrere holdning overfor
det politiske regimet i sin hjemby. Aristoteles er den
mest upartiske i sin holdning, og gir uttrykk for
fordeler og ulemper, men hans ideal var et oligarki
basert p vidt grunnlag. Nr det gjelder Athens
historikere s er den samme forutinntattheten
penbar. Kun Herodot er en demokrat, men hans
synspunkter har ikke hatt srlig tyngde, delvis p
grunn av hans renomm som naiv, og delvis fordi

N
 hans eksplisitte vitnesbyrd refererer til en periode fr
det fulle demokratiet hadde utvikla seg. Thukydides
er fiendtlig innstilt; i et av de svrt f avsnitta der han
avslrer sine personlige synspunkter uttrykker han
bifall til et regime som umyndiggjorde omkring to
tredeler av medborgerne, nrmere bestemt de som
bemanna flten som Athens overlevelse var avhengig
av. Xenophon var en ihuga beundrer av det
spartanske regimet. I den historiske delen av sin
monografi om Athens konstitusjon fulgte Aristoteles
p en heller ukritisk mte en kilde med en markert
oligarkisk bias. Kun talerne i det fjerde rhundre var
demokrater; og deres taler, som befatta seg med
praktiske politiske stridssprsml for det meste
utenrikspolitikk eller med private rettstvister, har
lite si om demokratiets grunnleggende prinsipper,
som de tar for gitt.2

Den overlevende litteraturen er s visst ikke

representativ for den athenske offentlige opinion.
Flertallet av athenerne var stolte av sin konstitusjon
og sterkt knytta til den. De f kontrarevolusjonene i
411, 404, 322 og 317 blei utfrt av sm
ekstremistiske klikker, i 411 etter en omhyggelig
planlagt kampanje bestende av bedrag og terror, i de
andre tilfellene med hjelp av en fremmed erobrer, og
alle var kortvarige og blei hurtig nedkjempa av
massen av medborgere. Ei heller var det kun den
fattige majoriteten, som mest penbart hadde fordeler

N
 av systemet, som var dets tilhengere. De fleste av
Athens store statsmenn og generaler kom fra
velstende familier, og et betydelig antall var adelige
av fdsel; lederne for de folkelige reisningene som
avsatte de oligarkiske regjeringene i 411 og 403 var
bemidlede menn.

Siden majoriteten imidlertid var stum i den

litteraturen som har overlevd er det ingen enkel
oppgave ta rede p hva de betrakta som
demokratiets meritter, eller sannelig hvilke prinsipper
de tenkte at en god konstitusjon skulle baseres p.
Demokratisk politisk teori kan kun bli rekonstruert p
en forsksvis mte ut i fra spredte hentydninger. Nr
det gjelder demokratiets grunnleggende idealer er den
beste kilden en rekke hyllinger av Athen. Den mest
bermte av disse, Perikles begravelsestale, nedtegna
av Thukydides, er ogs den mest instruerende; dens
sregne diksjon og dens generelle tone, som var i
strid med Thukydides eget ststed, antyder at den er
en temmelig tro gjengivelse av hva Perikles faktisk
sa. Der finnes en begravelsestale fra det fjerde
rhundre som er tilskrevet Lysias, som inneholder
noe nyttig materiale. For vre forml er det lite som
kan hentes fra Isokrates Panegyricus og
Panathenaicus. Et underlig dokument i denne klassen
er parodien p en begravelsestale som finnes i Platons
Menexenus, som synes vre typisk nok til bli
brukt med reservasjoner som et uttrykk for

N
 demokratiske prinsipper. Til disse dokumentene, som
altfor ofte kun repeterer banale generaliteter, vil man
kunne tilfye obiter dicta i de politiske og juridiske
proklamasjonene til talerne, nr de appellerer til et
eller annet generelt prinsipp. Blant disse vil man
kunne regne enkelte politiske taler hos Thukydides,
som utvilsomt er modellert etter athenske prototyper,
sjl om de er plassert i en siciliansk setting. En annen
viktig kilde er Athens faktiske konstitusjon, fra hvis
regler generelle prinsipper av og til kan utledes fra.
Men vre mest verdifulle vitnesbyrd kommer fra
motstandernes kritikk, som i langt fullstendigere grad
blir rapportert enn noe som helst fra den
demokratiske sida. Dette vitnesbyrdet, om enn
innholdsrikt, er innflkt evaluere og m bli brukt
med forsiktighet. Vi m skjelne kritikk vedrrende
prinsipielle sprsml, hvor en demokrat ville ha
akseptert sin motstanders utsagn om det demokratiske
ststedet som korrekt, og ville ha hevda at det
prinsippet eller den institusjonen som blei kritisert
faktisk var et godt eller en god sdan; og kritikk
vedrrende praksis, som en demokrat ville ha forskt
tilbakevise ved hevde at anklagene var usanne,
eller alternativt at de psttte feilene var beklagelige
men tilfeldige og reparerbare svakheter ved
demokratiet.

Det er dette essayets ml rekonstruere den

demokratiske politiske teorien ut i fra disse kildene,

N
 og s avgjre i hvilken grad det athenske folket
levde opp ti sine prinsipper i praksis. Prosedyren vil
vre ta for meg de ulike kritiske linjene som blei
fremma av oligarkiske kritikere, og utarbeide de
linjene som demokrater ville ha inntatt for besvare
dem, og med dette formlet anvende det spredte
vitnesbyrdet som er skissert ovenfor. De filosofiske
forfatternes kritikk vil bli analysert frst, og deretter
historikernes sdanne eller snarere den til
Thukydides, som aleine krever drfting. Dette skillet
vedrrende kritikkens kilde samsvarer med et skille
hva tematikken angr, for filosofene innskrenker sine
angrep nr sagt helt og holdent til demokratiets indre
virkemte, mens Thukydides primrt er interessert i
athensk utenriks- og imperiepolitikk.

Den frste og mest grunnleggende anklaga som

filosofene la fram mot demokratiet kommer best til
uttrykk hos Aristoteles i hans karakteristiske fyndige
og direkte stil: I slike demokratier lever hver enkelt
person som han vil; eller med Euripides ord i
henhold til sine innfall. Dette er en drlig ting.3
Dette er ingen isolert tekst. Aristoteles vender tilbake
til dette poenget annetsteds.4 I Aeropagiticus5
erklrer Isokrates at i de gode, gamle dager var det
ikke tilfelle at medborgerne hadde mange veiledere i
sin utdanning, men s snart de ndde myndig alder
blei tillatt gjre det de ville, og tar til orde for at
Areopagusrdet burde ta tilbake sin angivelige

N
 opprinnelige makt til kontrollere alle medborgernes
private liv. I Staten6 beklager Platon seg over at under
et demokrati s er byen full av frihet, herunder
ytringsfrihet, og enhver fr lov til gjre som han
lyster hvert enkelt menneske innen det kunne
planlegge sitt eget liv som det vil. Han utdyper s de
beklagelige resultatene av dette, at medborgerne er
ulike i stedet for samsvare med en type, og at
utlendingene og endog kvinnene og slavene er like fri
som medborgerne.7

En athensk demokrat ville utvilsomt ha hatt

innvendinger mot den sistnevnte anklaga, sjl om
vedkommende med en viss stolthet ville ha vedgtt at
utlendinger og slaver blei eksepsjonelt godt behandla
i Athen8, men han gleda seg s visst over anklaga om
frihet. Frihet hva handling og tale angr var Athens
stolteste slagord, og ikke bare politisk men ogs
personlig frihet; som Perikles sier i
Begravelsestalen : Vi lever som frie medborgere
9

bde i vrt offentlige liv og i vr holdning overfor

hverandre i dagliglivets anliggender; vi er ikke sinte
p vr nabo dersom han oppfrer seg som han lyster,
vi kaster ikke gretne blikk etter ham, noe som
forrsaker smerte sjl om det ikke gjr noen skade.
Ytringsfrihet blei spesielt verdsatt.10 Som
Demosthenes sier: I Sparta fr du ikke lov til
11

lovprise lovene i Athen eller noen som helst annen

polis, s langt derifra, du m lovprise det som

N
 samsvarer med deres konstitusjon, mens i Athen s
var kritikk av demokratiet fritt tillatt. Man trenger
bare lese verkene til Isokrates, Platon og Aristoteles
for se at det er sant. Fordmmelsen av Sokrates er
et penbart unntak fra denne regelen, men som
Xenophons12 skildring av temaet viser var det
virkelige hovedpunktet i anklaga mot Sokrates den at
blant hans elever s hadde Alcibiades gjort mer enn
noe annet enkeltmenneske for ruinere Athen i den
nylige krigen, og Critias hadde vrt den ndelse
lederen for De tretti, som hadde massakrert tusener av
athenere noen f r tidligere.

Den andre anklaga mot demokratiet blir p hyst

behendig vis uttrykt av Platon13; det at det fordeler
en slags likhet til s vel like som ulike. Det samme
punktet anfres av Isokrates14, som skjelner mellom
to likheter; en tildeler den samme til hver og en, og
den andre til det som hver seg for hver enkelt, og
hevder at i de gode, gamle dager avviste athenerne
som urettferdig den likheten som betrakter de gode
og de drlige verdige de samme rettighetene, og
valgte det som rer enhver i henhold til hans verd.
Aristoteles15 argumenterer p tilsvarende vis, sjl om
han med rette er skeptisk til kriteriet for hvilke
rettigheter som skal skaleres; i demokratiet er friheten
kriteriet, det vil si at alle frie menn er like, og dette er
etter Aristoteles syn urettferdig, men det er ogs etter

N
 hans oppfatning det eneste praktiske alternative
kriteriet, rikdom eller avstamning.

Demokrater gikk generelt sett god for det egalitre

prinsippet.16 I et avsnitt17 hevder Demosthenes at det
som gjr alle medborgerne offentlig innstilte og
sjenerse er at i et demokrati vurderer hver enkelt
det dit hen at han sjl har en andel i likhet og
rettferdighet, og i en annen18 lovpriser han en lov
som forbyr lovgivning retta mot individer som en god
demokratisk doktrine, for etter som enhver har en lik
andel i konstitusjonen for vrig, s er enhver berettiga
til en lik andel i lovene. Athenerne var imidlertid
ikke, verken i teori eller praksis, absolutte egalitre,
men trakk opp et skille mellom ulike politiske
funksjoner. P et punkt gikk de ikke med p noe
kompromiss likhet for loven; som Perikles19 sier: I
deres private disputter er alle like i henhold til
lovene. Dette for oss s elementre prinsippet
trengte understrekes, for Platons venner blant De
tretti, da de forfatta en ny konstitusjon, ordinerte at
kun de 3000 fullbrne medborgerne var berettiga til
en lovmessig rettssak og at alle andre ville kunne bli
summarisk henretta etter ordre fra regjeringa.20 Det
blei sikra i den athenske konstitusjonen ikke bare
gjennom hver enkelt medborgers rett til ske
oppreisning i rettsforsamlingene, men gjennom
rettsforsamlingenes karakter, som bestod av store

N
 juryer sammensatt ved loddtrekning ut i fra samtlige
medborgere.

Athenerne tilla ogs alle medborgernes likhet i

forhold til formulere og avgjre den offentlige
politikken stor betydning. Dette blei sikra gjennom
enhver medborgers rett til tale og stemme i
folkeforsamlinga, og gjennom sammensetninga av
Rdet av de fem hundre, som forberedte agendaen for
folkeforsamlinga; dette rdet blei valgt p rlig basis
gjennom loddtrekning fra alle Attikas demer. Her
kom det demokratiske prinsippet i konflikt med det
oligarkiske synspunktet, i utstrakt grad utvikla av
Platon, om at regjeringsmakt var en kunst som krevde
den strste ferdighet, og at den derfor burde betros et
utvalgt ftall. Vedrrende dette sprsmlet sa
Aristoteles, hvis ideal var et breit basert oligarki, hvis
medlemmer ikke alle ville vre eksperter, seg uenig
med Platon, og argumentene som han anvender kan
gjelde for et fullstendig demokratisk regime, og var
trolig henta fra demokratisk teori. For det frste21
hevder han at sjl om hvert enkelt individ i en stor
forsamling vil kunne vre av ringe kvalitet, vil
summen av deres borgernd og visdom samla sett
kunne overg borgernden og visdommen til et
utvalgt ftall, akkurat slik som middager besrga av
felles bidrag vil kunne vre bedre enn de som
besrges av en rik vert. Hans andre argument22 er noe
mer overbevisende. Politikk, antyder han, er en av de

N
 kunstene der den beste dommeren ikke er kunstneren
sjl, men brukeren av produktet. Husholderen er en
bedre dommer over et hus enn arkitekten, den som
holder roret er en bedre dommer enn snekkeren, den
som spiser et mltid er en bedre dommer enn kokken.
En tredje rettferdiggjring av demokratisk praksis
legges i munnen p Protagoras av Platon23 i et avsnitt
som p en s god mte illustrerer tonen i den
athenske folkeforsamlinga at det er verdt sitere i sin
helhet. Sokrates uttrykker sin tvil om hvorvidt
politisk visdom kan lres bort:

Jeg, i likhet med andre grekere (sier han), tenker at

athenerne er vise. Vel, jeg ser at nr vi samles i
folkeforsamlinga, nr byen m gjre noe vedrrende
bygninger, s tilkaller medborgerne
bygningsarbeiderne som rdgivere, og nr et skip skal
bygges s tilkalles btsmedene, og s videre med alt
annet som kan lres bort og bli lrt. Og dersom noen
annen forsker gi dem rd, som de ikke anser for
vre noen ekspert, sjl om vedkommende er litt av
en gentleman, rik og aristokratisk, s nekter de like
fullt lytte, men roper og buer inntil taleren sjl
hysjes ned og gir opp, eller de bevpna vaktene, etter
ordre fra presidentene, drar ham vekk eller fjerner
ham. Dette er hvordan de oppfrer seg vedrrende
tekniske sprsml. Men nr debatten dreier seg om
byens generelle styre str enhver fram og kommer
med rd, enten vedkommende er en snekker eller en

N
 smed eller en lrarbeider, en handelsmann eller en
sjkaptein, rik eller fattig, adelig eller ei, og ingen
klandrer dem i likhet med de andre for forske gi
rd, nr de ikke har lrt fra noen kilde og ikke har
hatt noen lrer.

Protagoras svar er av mytologisk karakter. Da Zevs

skapte menneskene ga han ulike talenter til hver
enkelt, men til alle ga han en sans for anstendighet og
fair play, siden samfunnet ville vre umulig uten
dette:

S, Sokrates (konkluderer han) det er rsaken til at

athenerne og de andre, nr debatten dreier seg om
arkitektur eller et eller annet teknisk sprsml, tenker
at noen f br ta del i diskusjonen, og dersom noen
utafor de f melder seg p; ikke tolerer det, som du,
med rette etter mitt syn, sier. Men nr de kommer til
diskutere politiske sprsml, som m avgjres med
rettferdighet og moderasjon, lytter de p passende vis
til enhver, og tenker at enhver har andel i disse
kvalitetene eller s ville ikke byer eksistere.

Athenerne gikk enda lenger i sine egalitre

prinsipper ved at de betrodde den rutinemessige
administreringa av byen til magistratsrd valgt ved
loddtrekning. Dette framkalte Sokrates ironi24 da han
erklrte at det var tpelig at byens herskere skulle
utnevnes ved loddtrekning, nr ingen ville vre villig

N
 til ansette en skipper eller snekker eller flytist ved
loddtrekning. Det er et vitnesbyrd om knappheten p
vr informasjon om demokratisk teori at intet
resonnert forsvar for denne avgjrende institusjonen,
loddtrekninga, har overlevd. Det nrmeste man
kommer er et komisk avsnitt i en privat tale fra
Demosthenes25 hvor Mantitheus, som tar til motmele
mot at hans navn blir tatt i bruk av hans halvbror,
reiser det hypotetiske tilfellet at begge vil kunne
legge fram sine navn for loddtrekninga til et embete
eller til rdet, og at navnet Mantitheus ville kunne bli
trukket ut. Der ville mtte bli en rettssak og vi skal
bli frarve vr felles likhet, slik at den mannen som
vinner loddtrekninga innehar embetet; vi skal g til
angrep p hverandre og den dyktigste taleren vil
inneha embetet. Det er underforsttt at loddtrekninga
blei anvendt for gi enhver medborger en like stor
sjanse, uten hensyn til rikdom, avstamning eller
endog popularitet eller veltalenhet. Dette vil kunne
synes fr prinsippet ut i det ekstreme, men
Sokrates kommentar er ikke helt og holdent rimelig.
Det var ikke byens herskere som blei valgt ved
loddtrekning, men embetsmenn som var betrodd
begrensa rutinemessige plikter, og for disse var ikke
noe mer enn en sans for anstendighet og fair play
pkrevd. Dessuten m man huske p at en magistrat
mtte best en innledende eksaminasjon, som sant
nok vanligvis var av en formell karakter, men som ga

N
 hans fiender en anledning til rippe opp i hans
fortid26; som kunne avsettes gjennom en avstemning i
folkeforsamlinga som blei foretatt ti ganger i ret27;
og som etter hans r var gjenstand for en granskning
der hans innberetninger blei belyst, og enhver
medborger kunne anklage ham for ineffektivitet eller
misbruk av autoritet.28 Det er usannsynlig at mange
kjeltringer eller fjols ville utsette seg for disse
risikoene.

Athenerne mente ikke at alle skulle ha en like stor

andel i de viktige embetene, hvis innehavere til en
viss grad kontrollerte politikken. Etter ha hevda
likhet for loven for alle medborgere, fortsetter
Perikles29: Men hva offentlig anseelse angr, nr en
mann utmerker seg p en eller annen mte, blir han
hyere ra i det offentlige liv, ikke som flge av et
privilegium men i anerkjennelsen av meritt; p den
annen side er ingen som kan vre av nytte for byen
forhindra i dette som flge av fattigdom eller sin
obskure posisjon. Dette poenget blir lagt fram p en
enda sterkere mte i den spottende hyllesten i
Menexenus:

For i all hovedsak eksisterte den samme

konstitusjonen da som n, et aristokrati som vi n
lever under og alltid har levd under siden den gang.
En mann vil kunne kalle det demokrati, og en annen
hva han vil. Men det er i sannhet et aristokrati med

N
 majoritetens godkjennelse. Vi har alltid hatt konger;
av og til var de arvelige, av og til blei de valgt. Nr
det gjelder de fleste ting s har majoriteten kontroll
over byen, og tildeler embete og makt til dem som de
regner for vre de beste. Ingen blir avvist som flge
av svakhet eller eiendom eller ringe avstamning, ei
ra for det motsatte, slik som i andre byer. Der er et
kriterium: Den mannen man mener er vis og god
sitter med makta og regjerer.

Disse prinsippene var legemliggjort i den athenske

konstitusjonen, hvormed alle de viktige magistratene
de ti generalene, som ikke bare kommanderte hren
og flten men utvde en generell kontroll over
forsvaret og utenrikspolitikken, de andre militre
kommandrene, og i det fjerde rhundre de fremste
finansmagistratene blei valgt av folket; en
prosedyre som kunne betraktes som aristokratisk.31
Det athenske folket var faktisk heller snobbete i sitt
valg av ledere.32 Den gamle oligarken33 bemerker
iltert at de tenker ikke at de gjennom loddtrekning
burde ha andel i generalembetet eller
kavalerikommandoen, for folket vet at man oppnr
mer ved ikke inneha disse embetene sjl, men i
stedet br la de ledende medborgerne inneha dem.
Xenophon34 nedtegner klagene fra Nicomachides, en
erfaren soldat, om at han har blitt sltt i valgene
vedrrende generalembetet av en rik mann som ikke
vet noe om militre anliggender. Demosthenes, en

N
 sterk demokrat, ripper opp i Aeschines ringe opphav
p en mte som vi knapt nok burde anse som god
smak, men som penbart ikke sttte en athensk jury.
Vi har bedmt deg, en som maler alabastesker og
trommer, og disse kontorlrlingene og ukjente menn
(og det er ikke noe negativt ved slike sysler, men p
den annen side kvalifiserer de ikke for
generalembetet) verdige for ambassadrembeter,
generalembeter og de hyeste resbevisninger.35

Ved siden av loddtrekning var det andre instrumentet,

hvormed athenerne sikra medborgernes effektive
politiske likhet, betaling. De 6000 jurymedlemmene,
rdet av de 500 og de 350 eller der omkring
magistratene blei alle betalt for sine tjenester i ulike
rater; det vil kunne nevnes at de valgbare
magistratene de militre kommandrene og
ambassadrene blei betalt, og det i hyere rater enn
de ordinre magistratene som blei valgt ved
loddtrekning36, slik at det var dekning for pstanden
om at fattigdom ikke var noen barriere mot politisk
makt. I lpet av det fjerde rhundre blei medborgere
som deltok i folkeforsamlinga eller i det minste det
beslutningsdyktige antallet som ankom frst ogs
betalt. Filosofene protesterte mot denne praksisen.
Aristoteles37 kritiserer den nettopp fordi den oppfylte
sitt forml i forhold til sette de fattige i stand til
utve sine politiske rettigheter. Man vil imidlertid
kunne ha sine tvil om den, innen hans tid, var fullt ut

N
 effektiv. Folkeforsamlinga og juryene synes, ut i fra
den tonen som talerne henvender seg til dem i,
hovedsakelig ha besttt av middelklassemedborgere
snarere enn av de fattige38, og det er vitnesbyrd om at
rdet ogs hovedsakelig var fylt opp av de
bedrestilte.39 Den virkelige verdien av polisens
utbetalinger hadde, som flge av den stadig sterkere
prisstigninga, sunket betraktelig innen den siste delen
av det fjerde rhundre, og de fattige foretrakk trolig
en mer profitabel sysselsetting. Platon40 hadde ogs
innvendinger mot polisens utbetalinger: Jeg har blitt
fortalt, sier han, at Perikles gjorde athenerne
uvirksomme, late, snakkesalige og havesjuke ved
frst innvilge dem utbetalinger fra polisen. Dette
er en ofte repetert anklage, men den har svrt liten
substans. I en befolkning som aldri sank under 20 000
voksne menn og p det meste trolig ndde det
dobbelte antallet, ga ikke rdet og magistratene
sysselsetting bortsett fra ved sjeldne anledninger; en
mann ville ikke kunne inneha et magistrat mer enn en
gang, eller sitte i rdet mer enn to ganger i lpet av
sitt liv.41 Folkeforsamlinger blei kun avholdt frti
dager i ret.42 Det var kun som et jurymedlem at en
medborger kunne oppn mer eller mindre
kontinuerlig sysselsetting, og her var
godtgjrelsesraten s lav halvparten av en arbeiders
lnn i det femte rhundre og en tredel i slutten av det
fjerde, faktisk ikke stort mer enn til det blotte

N
 livsopphold43 at i det femte rhundre, dersom bildet
henta fra Aristofanses Vepsene er sannferdig, kun
tiltrakk seg de eldste, som var ferdige med hardt
arbeid, og i det fjerde rhundre, da de konomiske
forholda var verre, i henhold til Isokrates, de
arbeidsledige.44

Den tredje hovedkritikken av demokratiet kommer

fra Aristoteles45, og gr ut p at i dets ekstreme (det
vil si athenske) form er massen av folket (eller
majoriteten) suveren i stedet for loven; dette skjer
nr dekreter er gyldige i stedet for loven. Det er ikke
helt klart hva Aristoteles mener med dette. Det virker
som om han her og andre steder betrakter loven som
en uforanderlig kodeks, fastsatt av en upartisk
lovgiver, mot medborgernes vilje, som blir formoda
alltid vre egennyttige, og at denne medborgernes
vilje ikke burde f r i en ideell polis. Han vil derfor
kunne ha innvendinger mot enhver lovgivning
beslutta av majoriteten eller for den saks skyld
gjennom noen som helst konstitusjonell prosedyre.
Men denne meninga synes gli over i en annen,
nemlig at i et ekstremt demokrati s overkjrer
majoriteten i folkeforsamlinga av vane de
eksisterende lovene, uansett hvordan de er etablert,
gjennom vilkrlig utvende agering i bestemte
tilfeller, og agerer, som han sier det, slik som den
tradisjonelle greske tyrannen.

N
 Doktrinen om lovens ubevegelighet blei naturlig nok
foretrukket av oligarker, som generelt sett var
konservative eller, nr de nska endre loven, ga seg
ut for gjenopprette en opphavelig konstitusjon.
Demokrater, som oftere nska forandre ting, ville
ha kunnet bli forventa utarbeide en mer progressiv
teori. Enkelte tenkere i det femte rhundre la s visst
fram doktrinen om at loven var den regjerendes vilje.
I henhold til Xenophon46 definerte Sokrates en lov
som det som medborgerne gjennom enighet har
bestemt at m gjres og det som m unngs, og var
fullt ut rede til vedg at det som medborgerne hadde
vedtatt kunne de ogs tilbakekalle, akkurat slik som
at de etter ha erklrt krig kunne inng fred.
Xenophon47 rapporterer en utvilsomt imaginr
samtale mellom Perikles og Alcibiades, der den
frstnevnte definerte lov som det som massen av
folket (eller majoriteten), etter ha kommet
sammen og godkjent det, dekreterer, og erklrer hva
som m gjres og hva som ikke m gjres. Anspora
av Alcibiades utvider han denne definisjonen til
oligarkier og tyrannier, og erklrer at det som den
suverene forsamlinga eller personen dekreterer er
loven. Da han s blir spurt av Alcibiades om hva vold
og lovlshet bestr i, svarer Perikles nr den sterkere
ikke overtaler den svakere, men tvinger ham med
makt til gjre som han vil. Dette setter Alcibiades,
etter passende ledende sprsml om tyranner og

N
 oligarkier, i stand til sprre: Vil det som hele
massen av folket, ved overmanne
eiendomsbesitterne, vedtar uten overbevise dem,
vre vold snarere enn loven? P dette punktet ber
Perikles Alcibiades om g vekk og leke, og
etterlater tvetydigheten ved sin lovteori ulst. I det
fjerde rhundre legger Demosthenes48 fram et
liknende synspunkt i et avsnitt, der han hevder at
lovene fastlegger vedrrende framtida (han
fordmmer retrospektiv lovgivning som
udemokratisk) det som m gjres, ved bli vedtatt
gjennom overbevisning slik de vil komme sine
brukere til gode. Enkelte demokrater oppfatta s
loven som majoritetens overveide vilje, og tilfyde
det momentet at majoriteten burde overtale
minoriteten og ta alles interesser i betraktning.

Generelt sett hadde imidlertid demokratene, i likhet

med Aristoteles, en tendens til betrakte lovene som
en kodeks fastsatt en gang for alle av en vis lovgiver,
i deres tilfelle Solon, som av og til ville trenge bli
klargjort og utdypet, men som i prinsippet var
uforanderlig. Disse var referanserammene som blei
gitt til lovgivningskommisjonen som blei oppnevnt
etter gjenopprettinga av demokratiet i 40349, og de
stende reglene for lovgivningen vedrrende styret
viser den samme nden. Ikke p noe tidspunkt var det
legalt endre loven gjennom et enkelt dekret fra
folkeforsamlinga. Den som la fram et slikt dekret

N
 stilte seg pen for dmmes for ulovlige
prosedyrer, som dersom dette blei opprettholdt av
rettsforsamlingene knebla dekretet og ogs, dersom
dette skjedde innen et r, pfrte den som la det fram
en tung straff. I det femte rhundre blei tillegg til
loven forberedt av spesielle lovgivningskommisjoner,
og s lagt fram for rdet og folkeforsamlinga50, men
det synes ikke ha eksistert noen konstitusjonelle
midler til endre den eksisterende loven.51 Etter 403
blei en utarbeida prosedyre introdusert for revidere
loven, som tok saken ut av folkeforsamlingas hender.
Hvert eneste r vedtok folkeforsamlinga de lovene
som blei gjennomgtt, og stemte over dem, seksjon
for seksjon, om hvorvidt de skulle bli stende eller bli
revidert. Dersom det blei stemt for en revidering av
en eller annen seksjon s var det fritt fram for enhver
medborger legge fra alternative lover, som blei gitt
behrig publisitet, og en rett bestende av 501 av
1001 lovgivere blei satt sammen i et panel.
Stridssprsmlet mellom de gamle og de foresltte
lovene blei s drfta juridisk sett (rdslagning for de
gamle lovene blei iscenesatt av folkeforsamlinga), og
lovgiverne avsa sin dom ved agere som en jury
under ed.52

Slik var den athenske teorien om lovgivning. I hvor

stor grad den blei fulgt i praksis er et omdiskutert
tema. Bde Demosthenes og Aeschines53, nr de
kommer med innsigelser mot illegale prosedyrer,

N
 argumenterer mot de skruppellse politikerne (deres
opponenter) som forkaster loven, og Demosthenes
hevder at som et resultat er der s mange
motsetningsfylte lover at dere i lang tid n har valgt
kommisjoner for lse konflikten, og like fullt vil
problemet ingen ende ta. Lover er ikke noe
annerledes enn dekreter, og lovene, som dekretene
burde bli dmt i henhold til, er av nyligere dato enn
sjlve dekretene. Disse kritiske bemerkningene vil
kunne tas med en klype salt. Politikere forskte
utvilsomt ofte g utenom den heller kronglete
lovgivningsprosedyren Demosthenes gjorde det sjl
gjennom Apollodorus vedrrende fordelinga av det
teoriske fondet.54 Men tiltalen for illegale prosedyrer
var et favorittvpen blant politikerne, som ofte blei
pkalt p svrt teknisk grunnlag, slik som av
Aeschines mot Demosthenes vedrrende det bermte
stridssprsmlet om krona. Og Aristophons skryt av
at han hadde blitt tiltalt (uten hell) syttifem ganger55,
dersom dette beviser at enkelte politikere ofte befant
seg midt i skuddlinja, beviser ogs at der var mange
som p omhyggelig vis vokta over konstitusjonen;
Demosthenes forsk p omg loven blei
tilfeldigvis forpurra og Appolodorus led nederlag.56

Vedrrende det andre aspektet ved lovens

herredmme hadde demokratene nyaktig det
motsatte synet av det Aristoteles hadde. Tyrannier
og oligarkier, i henhold til Aeschines, blir styrt

N
 gjennom deres regjeringers handlemter,
demokratiske byer blir styrt gjennom de etablerte
lovene. Jeg tror ikke at noen ville pst, sier
Demosthenes58, at der ikke finnes noen viktigere
rsak til velsignelsen som byene nyter godt av og til
at de er demokratiske og frie, enn lovene. I et annet
avsnitt59 kontrasterer Demosthenes lov og oligarki, og
erklrer at i det sistnevnte kan ethvert medlem av
regjeringa tilbakekalle eksisterende regler og foreta
vilkrlige vedtak vedrrende framtida, mens lovene
fastsetter det som m gjres for framtida og blir
vedtatt gjennom overtalelse i alles interesse. For
Lycurgus60 er loven den frste blant de tre viktigste
faktorene som opprettholder og bevarer demokratiet.
Hypereides61 erklrer det som helt avgjrende at i et
demokrati skal lovene vre suverene.

Begge sidene tenkte naturlig nok ut i fra de verste

eksemplene p det motsatte partiet. Athenske
demokrater pkalte uunngelig de vilkrlige
overtrampa til sine egne Fire hundre og Tretti nr de
snakka om oligarker, og oligarkene kunne utvilsomt
referere til demokratier hvis handlinger var brutale og
ulovlige. Alt sett under ett synes det athenske
demokratiet ha levd opp til sine prinsipper.
Xenophon62 har gitt oss et livlig bilde av en anledning
da folkeforsamlinga i en hysterisk stemning hvla
over sine egne prosedyreregler og dmte generalene
som hadde kommandoen ved Arginusae til dden

N
 gjennom en enkelt summarisk avstemning. Men den
vekta som blei lagt p dette tilfellet antyder at det var
svrt eksepsjonelt. Og Xenophon63, som ikke var noe
fordelaktig vitne for demokratiet, bevitner ogs at
etter gjenopprettinga av demokratiet i 403 etterlevde
folket p religist vis det amnestiet som de hadde blitt
enige med tilhengerne av De tretti om. Nr man leser
Xenophons og Aristoteles skildringer av De trettis
gjren og laden, kan man ikke annet enn forblffes
over den ufravikelige overbrenheten til det athenske
folket.

Den endelige og prinsipielle anklagen som filosofene

la fram overfor demokratiet var at det innebar den
fattige majoritetens herredmme over den rike
minoriteten i de frstnevntes egeninteresse. Dette er
hovedtesen til Den gamle oligarken, hvis
avhandling om den athenske konstitusjonen tar form
av en ironisk bekreftelse av dets effektivitet i forhold
til promotere de ringes (de fattige) interesser p
bekostning av de gode (de rike); han er like kynisk
i sin antakelse om at de gode, dersom de fikk
sjansen, ville styre i sin egen interesse til skade for
de ringe.64 I Staten65 erklrer Platon at demokrati
er et resultat av at de fattige beseirer de andre og
dreper eller fordriver dem, og deler konstitusjonen og
embetene p likelig vis med resten. Aristoteles66
insisterer sterkt p at demokratiet er retta mot de
trengendes fordel, og gr s langt som si at dersom

N
 det, per impossible, skulle vre flere rike enn fattige i
en by, s br den fattige minoritetens herredmme bli
kalt et demokrati, og den rike majoritetens
herredmme et oligarki.

Dette synet blei naturlig nok ikke akseptert av

demokratene. Deres synspunkter blir utvilsomt
avspeila i en tale som blir lagt i munne p den
syracuseiske demokraten Athenagoras av
67
Thukydides :

Det vil sies at demokrati verken er vist eller

rettferdig, og at eiendomsbesitterne er best kvalifisert
til styre godt. Min mening er for det frste at folket
er navnet p helheten, og oligarkiet p kun en del, og
for det andre at de rike er de beste vokterne av
eiendom, de vise de beste rdgiverne, og at massene
best kan hre og bedmme, og at alle disse
elementene, i fellesskap og hver for seg, har en like
stor andel i demokratiet.

Det er vanskeligere besvare sprsmlet om hvorvidt

det athenske demokratiet faktisk utbytta de rike i
favr av de fattige eller ei. Nr det gjelder fordelinga
av politisk makt og innflytelse s synes de rike ha
kommet godt ut av det. Hva de mindre embetene, i
rdet og juryene synes de fattige utvilsomt ha vrt
framherskende, sjl om der ville synes som at innen
det fjerde rhundre s blei de bedrestilte p ingen

N
 mte utmanna. Til de viktige militre, diplomatiske
og finansielle embetene blei menn av framstende
avstamning og rikdom generelt sett valgt.68 Talerne,
som normalt sett ikke innehadde noe embete, og som
veileda politikken gjennom sine taler i
folkeforsamlinga, var ogs for det meste bedrestilte,
og mange av dem tilhrte en god familie.69 Det var
forholdsvis sjelden at en oppkomling som Phrynichus
eller Aeschines oppndde politisk innflytelse. En rik
mann eller en aristokrat fant s visst ikke at hans
politiske karriere blei dmt p forhnd gjennom hans
rikdom eller avstamning, mens fattige og dem som
var av ringe avstamning mtte imtese en god del hn
fra komedieforfattere og talere.

Isokrates beklager seg bittert over den finansielle

utbyttinga av de rike. I de Pace70 legger han fram ei
liste over skatter og krav som forrsaker s mye
ergrelse at eiendomsbesittere lever et hardere liv enn
de ytterst fattige, og i Antidosis erklrer han: Da
jeg var gutt ans man det vre rik for vre en s
trygg og storslagen ting at praktisk talt enhver ga seg
ut for vre i besittelse av en strre eiendom enn det
han faktisk gjorde, i sitt nske om oppn dette
renommeet. Men n m man forberede et forsvar for
bevise at man ikke er rik, som om det var en stor
forbrytelse.71 Ut i fra det skrinne tallmaterialet som
vi er i besittelse av er det vanskelig etterprve disse
pstandene. Normale utgifter i fredstid (inkludert

N
 medborgernes betaling for politiske tjenester) blei
utreda fra et mangfold av indirekte skatter, en skatt
overfor bofaste fremmede, royalty fra slvgruvene,
leie av offentlig og hellig jord, rettssalrer og
konfiskeringer som rettsforsamlingene pla. Enkelte
religise festivaler blei finansiert gjennom
liturgisystemet, hvormed rike menn blei nominert til
produsere skuespill, trene opp lag av atleter, og
liknende. I krigstid var det ofte ndvendig kreve inn
en eiendomsskatt, som tilsynelatende falt p omkring
6000 personer, eller fra en tredel til en fjerdedel av
det totale antallet medborgere. I krigstid blei ogs de
rikeste blant medborgerne nominert som trierarker,
og i denne rolla mtte de opprettholde en trireme i
sjdyktig tilstand i et r.

Krigsskatten, som det blei klaga mye over, l i en

periode p tjue r i det fjerde rhundre,
gjennomsnittlig p en rate tilsvarende 5 eller 6 d. per
pund inntektsskatt. Vi trenger derfor ikke ta Isokrates
og hans likesinnedes klager svrt alvorlig. Skatten
synes faktisk ha vrt for vidt spredd, og forrsaka
prvelser for de fattigste blant dem som var pliktige.
Det var, slik som det framkommer av Demosthenes
taler, svrt vanskelig f folkeforsamlinga, hvorav et
betydelig antall var skattebetalere, til stemme for en
skatteutskrivning, og dermed blei krigene alltid
utilstrekkelig finansiert.72 Liturgier er alltid langt
vanskeligere kalkulere, etter som de i stor grad var

N
 avhengige av det berrte individ hvor ofte
vedkommende tok del i dem og hvor mye han brukte
p hver enkelt. Det var nyttig politisk kunngjring,
nrmest en form for husagitasjon, sette opp gode
framvisninger73, og rike menn var ofte svrt villige
til oppn popularitet ved hyppig betjene og
anvende store summer p vakre kostymer og hye
salrer til stjerner. En penbart svrt rik mann som
Lysias74 skreiv en tale til skryter av at han tok del i
elleve liturgier p seks r, og at han brukte nesten 3
talenter alt i alt en rikdom for en medborger fra
middelklassen. Men, som han bemerker, han hadde
ikke trengt bruke en fjerdedel av denne summen
dersom han hadde innskrenka seg til lovens strenge
krav; ei heller ville han ha behvd utfrt mer enn
maksimum fire liturgier.75 P den annen ytterkant
utfrte hadde en annen svrt rik mann, Meidias, i
henhold til Demosthenes76, utfrt kun en liturgi i en
alder av nesten femti, og Dicaeogenes, en annen
velstende mann, tok kun del i to mindre sdanne i
lpet av ti r.77 Trierarkiet var en tyngre byrde enn de
ordinre liturgiene, og kosta fra 40 til 60 minaer (2/3
til 1 talent) i ret78, og etter som det ville kunne
gjelde for rikdommer p 5 talenter79, ville det
midlertidige presset p en fattig trierarks ressurser
vre svrt alvorlig. Av denne grunn blei byrden
vanligvis fra slutten av det 5. rhundre delt mellom to
innehavere80, og fra 357 blei de 1200 personene sm

N
 var pliktige til trierarktjeneste delt inn i tjue grupper,
hvis medlemmer delte p utgiften81: Dersom en flte
p 100 skip blei utskrevet ville sledes tolv mann dele
p kostnadene for hvert enkelt trieraki. Her igjen
varierte byrdens omfang i stor grad. Den samme
mannen som utfrte elleve liturgier tjenestegjorde i
sju r som trierark i lpet av Den joniske krigen, og
brukte 6 talenter82, og en viss Aristofanes (sammen
med sin far) tjente tre triearker i fire eller fem r i
Den korintiske krigen, og brukte 80 minaer alt i alt.83
Isokrates, som klager s bittert over undertrykkinga
av de rike, og som hadde skaffa seg en stor rikdom
gjennom sin retoriske lre, kunne p den annen side i
en alder av 80 kun skryte av tre triearkier (inkludert
dem som blei ivaretatt av hans snn).84 Men det ville
vre urimelig overfor de athenske overklassene
betegne denne sparsommelige taleren som typisk.
Som en medborger med en offentlig borgernd vil vi
kunne nevne faren til en av Lysias klienter, som i
lpet av en karriere p femti r (noe som inkluderte
Den peloponnesiske og Den korintiske krigen) var
trieark sju ganger. Hans snn la stolt fram sin fars
regnskaper overfor juryen, regnskaper som viste at
han alt i alt hadde utbetalt 9 talenter og 20 minaer til
trierarkier, liturgier og krigsskatt85, i gjennomsnitt
mer enn 11 minaer per r. Hans rikdom er ikke sltt
fast, men han var helt klart en svrt rik mann, siden
han sendte stridsvogner til Isthmia og Nemea86, og

N
 sannsynligvis var i besittelse av mer enn 15 talenter,
som Demosthenes underforstr at ville kvalifisere en
mann til bli kalt virkelig rik.87 Om s ville hans
bidrag til staten ikke ha overskredet en ttendedel av
han s inntekt.

Skattlegginga av de rike var svrt mangelfull; den

sank kraftig i lpet av krigsr, og var drlig fordelt;
fr 357 tok alle personer i det trierarkiske registeret
sin trn, sjl om noen var mye rikere enn andre, og
etter 357 bidro alle medlemmene av ei gruppe p like
fot.88 Denne mangelen p system satte enkelte rike
menn til slippe veldig billig unna, og var til tider
undertrykkende overfor dem med mtelige
rikdommer. P den annen side likte mange rike menn
vre overddige og pta seg flere trierarkier og
liturgier enn det deres legale kvote tilsa, for dermed
lindre byrden for andre. Generelt sett ville det synes
som om gjennomsnittsbyrden som blei bret av de
bedrestilte i Athen var godt innafor rekkevidda av
deres midler, sjl om den mangelfulle fordelinga ville
kunne pfre dem en midlertidig pengeknipe.

Kritikerne hevder imidlertid at en mer alvorlig

metode for knuge de rike enn gjennom skattlegging
var i virksomhet i Athen det fordmte dem ut i fra
fabrikkerte anklager og konfiskere deres eiendom.89
Det er grunn til tro at dette misbruket av

N
 rettsforsamlingene av og til fant sted, men det er
svrt vanskelig si noe om hvorvidt det var vanlig.

Enkelte generelle betraktninger trenger bli klargjort.

I likhet med alle antikkens stater hvilte hndhevinga
av loven p informanters tjenester, og var forplikta til
belnne dem for domsavsigelser. Profesjonelle
informanter synes ha vrt en pest i Athen; men det
var de overalt man trenger bare tenke p
renommeet til de skalte delatores i det
imperialistiske Roma. Polisen oppfordra ikke til
frivole anklager, og underkasta en informant som
mislyktes i oppn en femdel av juryens stemmer
strenge straffer, og det tilsvarende overfor en
informant som ga opp en forflgelse som han hadde
satt i gang. Ei heller virker det som om informanter
var populre hos juryene. Forsvarerne forsker
insinuere at deres forflgere er informanter, og
forflgerne, som i sin nd forsker bevise at de ikke
er informanter, gr av og til s langt som til hevde
vre personlige fiender, eller endog arvelige fiender,
av de anklagede. Ikke desto mindre synes informanter
ha drevet en travel virksomhet, hovedsakelig nr det
gjelder utpresse rike menn som hadde en drlig
samvittighet eller mislikte bli stilt overfor ildprven
i form av en offentlig rettssak. Denne tingenes
tilstand forrsaka naturlig nok mye engstelse hos de
eiendomsbesittende klassene, og bidro kanskje til at
de verdreiv ondets virkelige omfang.90

N
 For det andre levde Athen, i likhet med alle antikkens
poliser, fra hnd til munn, og regna med straffene
som blei utmlt av rettsforsamlingene som en regulr
inntektskilde. Det var derfor en fristelse for
jurymedlemmene stemme i finanskammerets
interesse nr det var knapphet p penger, og en
informant holdt en overddig eiendom, hvis eier han
pstod hadde gjort seg skyldig i et alvorlig overtramp,
opp foran deres yne. Ei heller i dette henseende var
Athen unik; romerske keisere som var i pengend blir
psttt ha oppfordra delatores og ha retta opp
finansene gjennom konfiskering. Ei heller trenger
man g s langt av grde som det romerske imperiet
for finne en parallell. De athenske oligarkene blant
De tretti fylte sitt finanskammer ved fordmme en
rekke ufarlige men velstende medborgere og
metoiker til dden og konfiskere deres eiendom.91
Denne situasjonen gjorde ogs de eiendomsbesittende
klassene nervse, og fikk dem trolig til overdrive
ondet. Det er ingen grunn til tro at alle de store
konfiskerte eiendommene blei konfiskert fordi de var
store. Rike athenere var fullt ut i stand til snyte
finanskammeret eller forrde polisens interesser; og
det er for eksempel svrt usannsynlig at en statsmann
av en s streng rettskaffenhet som Lycurgus ville ha
sikra konfiskeringa av den store eiendommen 160
talenter til Diphilus, med mindre han hadde vrt
skyldig i et alvorlig brudd p gruvelovene.92

N
 Der er tre avsnitt hos Lysias93 som refererer til
misbruket. I en tale skrevet i 399 erklrer en
prosederende part at rdet for tida, nr det har
tilstrekkelig med penger til sin administrasjon, gr
korrekt fram, men nr det kommer i vanskeligheter er
det tvunget til motta anklager og konfiskere
medborgernes eiendom og lytte til de verste blant
politikerne. I en annen tale, skrevet omkring ti r
seinere, skriver en annen prosederende part til juryen:
Dere m huske p at dere ofte har hrt dem (hans
motstandere) si, nr de nska ruinere en eller annen
p urettmessig vis, at dersom dere ikke kan
fordmme de folka som de forteller dere at dere skal
fordmme, s vil deres inntekt svikte. Og i en tredje
tale, levert i 387, klager en mann som er anklaga for
ha hefta den konfiskerte eiendommen til en slektning,
p flgende vis: Mitt forsvar er vanskelig i lys den
oppfatninga enkelte har om Nicophemus eiendom,
og sett i lys av den nvrende pengemangelen i byen
str min sak mellom meg og finanskammeret. Dette
er alvorlige pstander, og indikerer en usunn tingenes
tilstand. Men det m bemerkes at de alle finner sted i
den perioden som etterflger Athens fall, da polisen
nrmest var bankerott, og da flelsene mot de rike,
hvorav mange hadde sttta De tretti, til tross for
amnestiet var svrt bitre blant massen av
medborgerne. Jeg har ikke oppdaga noen liknende
antydninger i alle de seinere talene, juridiske eller

N
 politiske, som blei holdt av ulike talere, bortsett fra en
setning i Det fjerde phillipiske til Demosthenes94, da
han etter ha appellert til de rike om ikke nre
uvilje overfor de fattige som flge av deres teoriske
utbetalinger, vender seg mot de fattige og sier: Men
hvor oppstr vanskeligheten? Hva er problemet? Det
er nr de ser at enkelte folk overfrer til private
rikdommer den praksisen som er etablert for
offentlige penger, og en taler er stor i deres yne i
yeblikket, og uddelig hva sikkerhet angr men
den hemmelige avstemninga er annerledes enn den
pne applaus. Dette avler mistro og sinne. Dette
svrt vaktsomme avsnittet synes bety at de rike
hadde mistanke om at de fattige nska ke sine
utbetalinger fra offentlige fond gjennom konfiskere
privat eiendom, og at rike menn som blei applaudert i
folkeforsamlinga blei fordmt gjennom juryenes
hemmelige avstemning. Noen f r seinere praler
Hyperiedes95 over den upartiske justisen til de
athenske juryene:

Der finnes intet folk eller konge eller nasjon i verden

som er mer storsinnet enn folket i Athen. Den
overlater ikke til deres skjebne de blant medborgerne,
enten individer eller klasser, som blir falskt anklaga,
men kommer til deres unnsetning. For det frste, da
Teisis fordmte eiendommen til Euthycrates, som var
verdt mer enn seksti talenter, og mente at den var
offentlig eiendom, og etter det igjen lova fordmme

N
 eiendommene til Philip og Nausicles, og hevda at de
erverva sin rikdom fra uregistrerte gruver, fratok
juryen, som p langt nr satte pris p en slik tale eller
en misunnelse overfor andre menns gods,
yeblikkelig den falske anklageren hans
medborgerskap, ved at den ikke ga ham en femdel av
stemmene. Og igjen, fortjener ikke jurymedlemmenes
nylige handling sist mned stor lovprisning? Da
Lysander fordmte gruva til Epicrates for ha
overskredet grensene gruva hadde blitt drevet i tre
r og s godt som alle de rikeste mennene i byen var
hans partnere og Lysander lova innbringe 300
talenter til byen det var dette han sa at de hadde ftt
ut av gruva via ikke desto mindre juryen ingen som
helst oppmerksomhet til anklagerens lfte, men skua
kun til retteferdigheten og erklrte gruva for privat.

Hypereides protesterer kanskje for mye, men han gir i

det minste svrt konkrete eksempler p nr athenerne
motsto svrt fristende bytter.

Dersom man forsker trekke en generell konklusjon

ville det vre at informanter utgjorde et
irritasjonsmoment for de rike i Athen, og at de
athenske rettsforsamlingene av og til var frista,
spesielt i forbindelse med finansielle kriser, til ke
polisinntekten ved fordmme rike anklagede ut i fra
utilstrekkelige bevis. Ingen av disse overtrampa var
imidlertid sregne for et demokratisk regime.

N
 Dette utgjr hovedkritikken fra filosofene overfor det
athenske demokratiet. Enkelte er retta mot overtramp
som demokrater var enige i at var sdanne, nrmere
bestemt folkeforsamlingsvedtakas overkjring av
loven og de fattiges utsuging av de rike, men som de
hevda var fremmede for demokratiets prinsipper. I
disse sakene var s visst ikke det athenske folket heva
over klanderverdighet, men alt sett under ett s synes
anklagene ha vrt overdrevne, og athenerne hadde
trolig rett nr de hevda at den vilkrlige volden av
dette slaget var mer karakteristiske for oligarkiske
regimer enn for deres eget.

Andre former for kritikk gjaldt prinsipielle sprsml

og er basert p en helt annerledes forestilling om
polisens funksjoner og en helt annerledes oppfatning
av menneskenaturen. Filosofene hevda at polisen
burde forme og trene opp medborgerne i borgernd,
og antok at gjennomsnittsmennesket var ondt fra
naturens side eller i det minste tpelig. Politisk makt
mtte derfor gis til en utvalgt gruppe av vise og gode
menn, som ville plegge en god levemte p de
vrige gjennom et rigid utdannings- og
kontrollsystem. De athenske demokratene inntok p
den annen side et optimistisk syn p
menneskenaturen, og trodde at enhver medborger
burde f leve sitt eget liv p sin egen mte, innen de
breie rammene som blei fastlagt av loven, og at alle
medborgere kunne betros spille sin rolle i byens

N
 styre, enten ved stemme og tale i folkeforsamlinga,
dmme i juryene, utfre rutinemessig administrasjon
som magistrater, eller velge mennenes som skulle
inneha hye politiske embeter. P et punkt var
athenerne mistroiske overfor menneskenaturen,
overfor dens evne til motst fristelsene ved
uansvarlig maktutvelse96; herav flger deres
insistering p korte embetsperioder, regelmessig
gjennomgang av atferden til magistratene som satt i
embetsposisjoner, og framfor alt en gjennomgripende
granskning av magistratenes gjren og laden da de
hadde fullendt sin tjeneste. Filosofene er underlig
blinde overfor denne faren, og nyer seg med stole
p borgernden til deres vanligvis arvelige eller
utnevnte oligarkier av vise menn.

Det athenske demokratiets idealer blir kanskje best

oppsummert i et heller ppynta avsnitt fra
Begravelsestalen som tilskrives Lysias.97 Vre
forfedre, sier han:

var de frste og eneste mennene p den tida som

forkasta vilkrlig makt og etablerte demokrati, og
hevda at alles frihet var den strste overenskomst, og
ved dele seg i mellom sine hp og farer styrte de
seg sjl med frie hjerter, og ra de gode og tukta de
onde gjennom loven. De hevda at det var bestialsk
innskrenke hverandre gjennom r makt, og at det
vedkom mennesker definere rettferdighet gjennom

N
 loven, og overbevise gjennom fornuften, og tjene
begge gjennom agering, ved ha loven som sin
konge og fornuften som sin lrer.

Thukydides har svrt lite si om Athens indre styre;

det er utenriks- og imperialistisk politikk han er
opptatt av. Her kommer han med kun en eksplisitt
anklage, den som gjelder inkompetanse. Under
Perikles, da regimet p papiret var et demokrati men
i virkeligheten de fremste medborgernes styre, fulgte
Athen en overveid og konsekvent politikk med
forvalte sine ressurser og unng pta seg noen nye
forpliktelser. Gjennom denne politikken kunne hun,
etter Thukydides oppfatning, ha vunnet krigen. Men
da Perikles unike autoritet blei fjerna hadde hans
etterflgere, som stod mer p like fot med hverandre
og hver og en streba etter oppn forrang, en tendens
til overgi den politiske beslutningsmyndigheten til
folkets forlystelse. Det strste feiltrinnet, fortsetter
han, var den sicilianske ekspedisjonen, ikke s mye
fordi den var en feilaktig vurdering i forhold til sin
mlsetting, men fordi de som sendte den ut ikke ga
passende sttte til ekspedisjonen i sine pflgende
beslutninger, men i lpet av sine private kabaler
vedrrende folkets lederskap var slakke i sin
krigsfrsel og p hjemmebane begynte havne i
innbyrdes uorden.98

N
 Det ville vre en lang oppgave drfte hvorvidt
Athen kunne ha vunnet krigen ut i fra den reint
defensive strategien som Thukydides tilskriver
Perikles, og hvorvidt den sicilianske ekspedisjonen
hadde rimelige utsikter til lykkes. Det vil imidlertid
i forbifarta kunne bemerkes at Thukydides beretning
ikke legger fram hans anklage om at det athenske
folket ga inadekvat sttte til ekspedisjonen. Det er
omdiskutabelt at det var et alvorlig feiltrinn risikere
en s stor styrke p en lang ekspedisjon med en
uovervunnet fiende ved sine byporter, og at det
athenske folket viste mangelfull dmmekraft nr det
lot seg blende av Alcibiades veltalenhet. Men det er
knapt nok rettferdig dmme et helt regime for et
enkelt feiltrinn. Om man kaster et lengre blikk p
forholda kan det ikke sies at athenerne hndterte sine
anliggender p en uklok mte. Det tok spartanerne og
deres peloponnesiske allierte tretti r i lykkes med
sluttfre en krig som de hadde hatt forhpninger om
vinne i lpet av to eller tre sesonger, og de vant den
til slutt kun gjennom bytte bort grekernes frihet,
som de ga seg ut for slss for, med den nasjonale
fienden, Persia, i bytte mot tilskudd. I lpet av hele
sin historie vil det athenske demokratiet kunne sies
ha vrt den mest vellykka polisen i Hellas. Uten noen
spesielle fordeler bortsett fra sine slvgruver gjorde
den seg til en rikeste byen i den greske verden i de
femti ra mellom Perserkrigen og Den

N
 peloponnesiske krigen, og etter det store nederlaget i
404 reiste den seg hurtig igjen for s vre en av de
ypperste maktene, en posisjon som den innehadde
inntil den blei knust av Makedonia sammen med
resten av Hellas. Ei heller var strategiske og politiske
blundere en sregenhet ved demokratier. Det ville
vre vanskelig finne i Athensk historie noen som
helst parallell til Spartas udyktighet etter hennes store
seier over Athen. Kun politisk inkompetanse av den
hyeste orden kunne ha ftt hennes to mest trofaste
allierte, Korinth og Thebes, til alliere seg mot henne
sammen med hennes to bitreste fiender, Atgos og
Athen. Men det samtidig bryte med Den store
kongen og lansere et korstog inn i Lilleasia viser den
ytterste uansvarlighet. Resultatene var katastrofale for
Sparta, ved at de frte til tapet av hennes nyvunne
maritime imperium, gjenoppblomstringa av Athen
som en stormakt, og Thebes permanente fiendtlighet.

Thukydides holdning er ikke vanskelig forst. Han

var helt klart en ihuga tilhenger av Perikles. Like
klart er det at han hadde sterke fordommer mot den
type statsmann som etterfulgte ham, nemlig Cleon.99
Det ville ikke vre betimelig her drfte Cleons
meritter, sjl om det er verdt merke seg at seinere
generasjoner ikke delte Thukydides lave aktelse for
ham; en velstende athener i 350 f. Kr. er stolt over
hevde at hans mors frste ektemann hadde vrt
Cleomedon, hvis far Cleon, blir vi fortalt, som deres

N
 forfedres general tok et stort antall spartanere til
fange i live ved Pylos og var den mest distingverte
mannen i byen100; men ingen leser kan unng
merke seg Thukydides bitterhet overfor ham. Som en
patriotisk athener var Thukydides dypt uroa over sin
bys ruin. Det var naturlig at han i sin bitterhet skulle
vre urimelig overfor de politikerne som han hata og
overfor det regimet som hadde gitt dem makt.

Eksplisitt klandrer Thukydides demokratiet kun for

dets inkompetente krigsfrsel. Implisitt klandrer han
det for en kynisk og brutal imperialisme som, antyder
han, blei etterfulgt av en rettferdig gjengjeldelse.
Dette resultatet blir oppndd p flere mter; gjennom
ordvalget i forhold til beskrive athenske handlinger,
gjennom velge ut og understreke visse tilfeller i
beretninga, og ved taler lagt i munnen p athenske
politikere. Et godt eksempel p den frste metoden er
det sprket som Thukydides anvender for beskrive
den athenske reduksjonen av Naxos, den frste
allierte som forskte trekke seg ut byen blei
slavebundet i strid med etablert skikk og bruk.101 Vi
blir ikke fortalt helt presist hva som blei gjort med
Naxos, som seinere framstr som en normal
underordna by, som betalte en heller lav tributt, men
som fikk en del av sitt territorium okkupert av et
athensk kleruki. Gjennom analogier med tilsvarende
tilfeller vil vi kunne slutte at naxianerne mtte overgi
sin flte og betale tributt i stedet for bidra med skip

N
 til den fderale flten; at den oligarkiske regjeringa,
som hadde vist seg vre illojal overfor forbundet,
blei erstatta av et demokrati; og at oligarkenes
eiendommer blei konfiskert, for s seinere bli
porsjonert ut blant athenske bosettere. Ordet
slavebinding er et heller urovekkende ord for
beskrive dette, og det vage adverbet antyder, uten
definere, moralsk skjevhet.102

Hovedeksemplet p den andre metoden er den

enorme vekta som blei lagt p massehenrettelsen av
melianere som flge av den lange disputten mellom
athenerne og deres ofre, som blir umiddelbart
etterfulgt av folkeforsamlingas overilte beslutning om
foreta den sicilianske ekspedisjonen, beskrivelsen
av den stolte armadaen, og den uthalte smerten ved
dens fullstendige deleggelse. Enhver som leser
Thukydides blir etterlatt med det inntrykket at Athen
hadde begtt en stor synd, og at gjengjeldelsen
hjemskte henne; og der kan ikke vre noen tvil om
at det var dette Thukydides flte og nska at hans
lesere skulle fle.

Den fremste talen der Thukydides legger fram sin

moral er den bermte Melian-dialogen103, der de
athenske delegatene feier til side alle moralske
vurderinger og pent hevder at makt er rett. I en
liknende nd erklrer Clion, i debatten vedrrende
Mitylenaenernes skjebne, at imperiet er et tyranni

N
 som m bli opprettholdt gjennom terror104, og hans
motstander Diodotus tar til orde for mildhet p et
reint hensiktsmessig grunnlag. Andre viktige taler er
den til Perikles etter den andre invasjonen av Attika,
da han ogs proklamerer at imperiet er et tyranni 105,
og forsvaret at imperiet som blir framfrt av en
athensk delegat i Sparta fr starten p krigen og p ny
i Camarina i lpet av den sicilianske ekspedisjonen. I
begge disse blir den penhjertig vedgtt at imperiet
hviler utelukkende p r makt. Den frste taleren
hevder at Athen vil kunne unnskyldes for holde fast
ved det p grunnlag av prestisje, profitt og frykt (for
hva hun vil lide under fra sine underordnede dersom
hun lsner p grepet), og som formildning for
overtrampet tar til orde for at Athen anvender sin
makt med mte.106 Den andre taleren forsker
dyve uheldige sicilianske omstendigheter ved
ppeke at mens det var i Athens interesse
undertrykke sine allierte hjemme, ville hun p Sicilia
ikke ha noe motiv for gjre det.107

Talene til Thukydides er et vanskelig problem. Han

sjl sier at det var vanskelig for meg, da jeg sjl
hrte dem, og for mine informanter i andre tilfeller,
huske eksakt hva som blei sagt; jeg har latt de ulike
karakterene tale slik jeg tenkte at de mest passende
ville ha talt vedrrende de situasjonene som oppstod,
og holde meg s tett som mulig til den generelle
tonen i det som faktisk blei sagt.108 Det er mulig

N
 fortolke disse orda p mange ulike mter, og
evaluere de ulike talene svrt forskjellig i henhold til
hvorvidt Thukydides sannsynligvis ville ha vrt til
stede i egen person eller om han hadde troverdige
informanter. Det er praktisk talt umulig at han kan ha
hatt noen informasjon om den melianske debatten,
som blei frt bak lukkede drer mellom de athenske
utsendingene og den melianske regjeringa, som alle i
ettertid blei henretta, og den m bli betrakta som en
fri komposisjon. Thukydides var ikke til stede i
Sparta eller i Camarina. P den annen side lytta han
trolig til Perikles og til den mityleanske debatten.

Dersom disse talene er tilsikta reprodusere den

faktiske tonen i athenske offentlige ytringer, s m
det vedgs at atheneren i det femte rhundre ikke bare
var et svrt bemerkelsesverdig, om ikke unikt, folk
ved pent vedg at deres politikk var ledsaga av
reint egennyttige betraktninger og de hadde ingen
omtanke for politisk moralitet, men ogs at de
gjennomgikk en fullstendig omorming i det fjerde
rhundre, der vi er i besittelse av genuine taler. I
disse, Begravelsestalen tilskrevet Lysias og
Panegyricus og Panathenaicus til Isokrates,
forstrrer ikke bare talerne glorien til deres tidligere
imperium, men ogs dets hye forml. Gjennom det
hadde Athen holdt Hellas fritt for persisk
herredmme, og hadde i s stor grad ydmyka Den
store kongen at han formelt sett sa i fra seg sin rett til

N
 entre Egeerhavet. Athen hadde gitt sine allierte ikke
bare rikdom, men frihet, og overalt frigjort dem fra
tyranniers og oligarkiers k og forrt dem
demokratiets velsignelser, og de hadde kjempa ved
hennes side, ikke for hennes overlegenhet men for sin
egen frihet.109 Det samme temaet blir parodiert av
Platon i Menexenus vi kjempa mot spartanerne ved
Tanagra for boioternes frihet, vi vant mange seire
p Sicilia for leontinernes frihet.110 Og i de politiske
talene til Demosthenes i den andre halvdel av
rhundret blir det alltid sltt an en idealistisk tone
athenerne burde overalt slss for demokratiet, Athen
burde vre lederen for det frie Hellas mot
Makedonias tyranni.

Det er vanskelig motst den konklusjon at

Thukydides, med sikte p framheve sin moral, la i
de athenske talsmennenes munner det han betrakta
som deres virkelige holdninger, renska for retoriske
talemter, og at det vi har i talene i virkeligheten er
Thukydides egen mening om imperiet. Hans syn var
at Athen var universelt forhatt av sine allierte eller
underordna, som blei holdt nede kun gjennom frykt
for r makt, og ivra etter revoltere ved enhver
tenkelig mulighet denne tesen legger han fram to
ganger ved siden av talene111 og at Athen gjorde
feil i slavebinde dem, gjennom nekte la dem
trekke seg ut fra forbundet og ved sin innblanding i
deres indre styre. Dessuten at athenerne, for tvinge

N
 gjennom sitt tyranni (som med Mithylene) eller for
utvide det (som med Melos) begikk eller nesten
begikk de mest brutale handlinger. La oss underske
gyldigheten ved Thukydides synspunkt.

Det kan bevises at hans hovedtese ut i fra hans egen

beretning er sterkt overforenkla, og han sjl gir
nkkelen til sannhetsgehalten i utsagnet som han
tilskriver Diodotus i den mitylenske debatten. P det
nvrende tidspunkt er folket i alle byene
vennligstilte overfor dere, og enten slutter de seg ikke
til de fs revolt eller, dersom de blir tvunget til
gjre det, s er de umiddelbart fiendtlig innstilt
overfor opprrerne, og dere kan g til krig med
majoriteten blant den opponerende byen p deres
side.112 Denne analysen blir lagt fram gjennom
nesten hvert eneste tilfelle der historien om en revolt
blir fortalt p noen som helst detaljert vis. Ved
Mitylene trakk det herskende oligarkiet (formodentlig
de to tusen personene eller s som til syvende og sist
blei henretta som ansvarlige for revolten) seg ut; s
snart den spartanske kommandanten leverte ut vpen
til folket, gjorde det mytteri og byen overga seg
yeblikkelig.113 Brasidas i Thrakia mtte undervise
acanthianerne om deres plikt til akseptere den
friheten som blei tilbudt dem, og underbygge
argumentet med en trussel om delegge vinavlinga
deres.114 I Torone og Mende slapp ogs sm klikker
av konspiratorer til Brasidas, og i den sistnevnte byen

N
 slutta folket opp om athenerne s snart en lindrende
styrke dukka opp, og Nicias betrodde dem med
avstraffinga av deres egne forrdere.115 Ved Chios,
endog etter den sicilianske katastrofen, vga ikke den
oligarkiske regjeringa bryte med Athen i frykt for
massene inntil en spartansk fltestyrke ankom.116 P
Rhodos kort tid etterp intrigerte visse prominente
personer med spartanerne, og ankomsten av en
mektig flte forferda majoriteten, som ikke var klar
over hva som foregikk.117 Etter ha foretatt
utrenskninger blant sine oligarker i etterflgende
revolusjoner, forblei folket p Samos trofaste overfor
Athen inntil den bitre slutt.118 Der var enkelte byer
hvor fiendtligheten overfor Athen var mer utbredt,
men generelt sett synes de misfornyde elementene
ha innskrenka seg til oligarkiske grupper.
Thukydides vurdering av den offentlige meninga var
utvilsomt basert p hans kontakter med menn av
denne typen, som han fr sitt eksil ville ha mtt som
beskende i Athen og i lpet av sitt eksil mens han
intrigerte med spartanerne. Hans egne omhyggelige
og nyaktige skildring vitner imidlertid om at det var
alvorlige mangler ved hans vurdering.

Om dette n er tilfelle, forblir det imidlertid allikevel

sant at, i henhold til de aksepterte lresetningene ved
den greske politiske moraliteten, Athen handla galt
ved nekte sine allierte i trekke seg ut, og i
blande seg inn i deres indre styre? Alle grekere slutta

N
 sjlsagt p papiret opp om prinsippet om autonomi,
men i praksis tillot ikke mektige stater det gjelde for
dem, og den offentlige mening fordmte dem ikke.
For dmme Athen vil man kunne sammenlikne
hennes framferd med den til den andre ledende staten
i Hellas, Sparta, hvis skryt av at hennes allierte var
autonome generelt vedgs i vre kilder.

Da Tegea brt med Sparta og danna en allianse med

Argos omkring 465 invaderte Sparta hennes
territorium og beseira henne i slaget ved Tegea. Da
alle de arkadiske byene bortsett fra Mantinea kort tid
etter revolterte, marsjerte Sparta mot dem og beseira
dem ved Dipaea.119 Da Mantinea og Elis, etter freden
ved Nicias, trakk seg ut av forbundet og Tegea
begynte vingle, marsjerte Sparta p ny og vant
slaget ved Mantinea; ret etter bedyra Mantinea p ny
sin troskap overfor Sparta.120 Elis deltok ikke i slaget
ved Mantinea og blei latt i fred i noen r. Men da
Spartas hender var frie etter Athens fall, blei Elis
underkua og p ny brakt til lydighet.121 Sparta tillot
faktisk ikke sine allierte trekke seg ut122, og ingen
klandra henne for redusere dem til lydighet dersom
de forskte gjre det.

Da Sparta overrakte sitt ultimatum til Athen,

spartanerne nsker at freden skal fortsette, og dette
vil skje dersom dere lar grekerne vre autonome,
svarte Perikles at de ville gjre s nr spartanerne

N
 ogs lar deres byer styre seg sjl, ikke i spartanernes
interesser, men slik som hver og en av dem
nsker.123 Faktum er at bde Athen og Sparta, i sine
allierte byer, sttta det styret i byene som var
fordelaktig for dem sjl, hvorav Athen normalt
foretrakk demokratier og Sparta oligarkier. Ingen av
dem intervenerte vanligvis vilkrlig, men da
muligheten tilbd seg nr der var en konflikt i en
alliert by og det beseira partiet appellerte til den
ledende byen, eller nr en fiendtlig regjering hadde
revoltert og blitt underkua dro de fordel av det.124
Der var noen f demokratier blant Spartas allierte
for eksempel Elis og Mantinea og noen f oligarkier
blant Athens sdanne, Mitylene, Chios og Samos. Det
er verdt merke seg at alle disse byene hadde vrt
konsekvent lojale, og hadde sledes ikke gitt sine
overformyndere noen mulighet til intervensjon.

Thukydides underforstr ogs at athenerne overtrdte

de alliertes rettigheter ved undertrykke Det deliske
forbundets fderale kongress. I frste omgang,
skriver han, var de allierte uavhengige under deres
lederskap og bestemte politikken som resultatet av
fderale kongresser.125 I kontrast til Athen
understreker Perikles peloponneserens splitta rd,
som alle har en lik stemme.126 Fra mitylenernes tale
ved Olympia i 428 vil det imidlertid synes som at s
nylig som i 440 hadde det blitt avholdt en delisk
kongress for beslutte hva som skulle gjres med

N
 Samos, og at mitylenerne hadde stemt for krig; det
blir ogs hentyda til byenes like stemmerett og til det
store antallet byer som avga stemmer.127 Det ville
faktisk synes som om Det deliske forbundets
konstitusjon var nyaktig modellert etter det til
peloponneserne, der enhver by, stor eller liten, hadde
en stemme.128, og at konstitusjonen formelt sett blei
fulgt s seint som i 440 f. Kr. Thukydides rapporterer
ikke om noen delisk kongress for Den peloponnesiske
krigen, og det er ingen tvil om at det ikke blei avholdt
noen sdan; for ingen krigserklring blei krevd av
forbudet, siden Athenerne blei angrepet av
peloponneserne i et brudd p Trettirsfreden.129

Athens og Spartas stilling i deres respektive forbund

var de facto svrt ulik. Sparta hadde ingen
overveldende militr dominans over sine allierte og
mtte derfor til en viss grad ta i betraktning deres
holdninger og interesser, spesielt etter som der i
Korinth fantes en potensiell leder for opposisjonen,
som kunne sette, og av og til faktisk satte,
kongressens majoritet opp mot henne.130 Fra starten
av nt Athen marinemessig dominans fordi mange av
hennes allierte ikke bidro med skip men med penger,
som i virkeligheten subsidierte den athenske flten,
og etter som flere og flere allierte enten skifta over til
penger av egne bekvemmelighetshensyn, eller blei
tvunget til gjre det etter et opprr, blei det
athenske overherredmmet overveldende. Den

N
 deliske kongressen hadde derfor en tendens til
ratifisere athenske beslutninger automatisk, spesielt
etter som de marineallierte ikke viste den uavhengige
nden som Korinth gjorde; endog s seint som i 440
f. Kr. kunne Chios og de lesbiske byene, dersom de
hadde sttt opp for Samos, med 200 skip seg i
mellom, ha gitt Athen en pause.131

I denne posisjonen holdt Athen utvilsomt et

strammere grep om sine allierte, spesielt gjennom
konsentrere kriminaljurisdiksjonen i sine egne hender
og sledes forsikre seg om at hennes venner i de
allierte byene blei beskytta og hennes fiender led
nederlag.132 Hun utbytta ogs sine allierte mer pent,
spesielt ved bruke en del av det fderale
reservefondet til gjenoppbygge sine egne templer
og til tildele sine egne medborgere jord som var
forsaka av opprrske allierte fellesskap eller
individer. Sparta hadde ingen fristelse eller mulighet
til gjre det samme, men hun brukte sine allierte for
sine egne forml, framfor alt til beskytte seg mot
helotopprr.133 Bde Sparta og Athen, til tross for
deres rivaliserende pstander om at de stod for
hellenernes autonomi eller for frihet og demokrati,
brukte faktisk sine forbund for sikre sitt eget
politiske herredmme. Det peloponnesiske forbundet
var jevnt over tilfredsstillende for de oligarkiske
regjeringene til dets medlemspoliser, det deliske for
folket i de allierte byene.

N
 Nr det gjelder brutalitet vil ingen ha noe nske om
forsvare beslutninga som heldigvis blei omgjort
dagen etter om massakrere hele den voksne
befolkninga i Mitylene, ei heller henrettelsen av
melianerne, eller av scioneerne (som Thukydides
avfeier uten kommentar). Det m imidlertid sies at
ikke i noen av de to tilfellene som han drfter i detalj,
er Thukydides helt rettferdig. I talene som han
refererer til framstiller han tilbakekallinga av den
mityleanske beslutninga kun som et framsynt tiltak;
mens han nedtegner at den andre debatten blei holdt
kun fordi p den neste dagen skifta de umiddelbart
mening og reflekterte seg fram til at denne
beslutninga, delegge en hel by i stedet for de
skyldige partene, var svrt s barbarisk.134 I den
melianske dialogen underforstr Thukydides at Melos
var en harmls nytral, som Athen fant det bekvemt
underordne. Faktum er at Melos hadde vrt en ikke-
delaktig alliert av Sparta siden begynnelsen av
krigen, som hadde bidratt til hennes krigsfond og
beskytta hennes flte i 427135, og Athen hadde av
naturlige rsaker vrt i krig med melianerne siden
426.136

Ei heller her var Athen eksepsjonelle, ei heller frte

hun an. Spartanerne satte eksemplet gjennom den
enda mer umotiverte massakren av plataenerne.
Mitylenerne og scioneerne var i det minste forrdere
i athenernes yne, allierte som hadde brutt sine eder,

N
 og melianerne hadde bisttt athenernes fiender.
Plataenerne hadde gjort seg skyldige i forsvare sin
egen by da de p forrderisk vis blei angrepet av
Thebes i fredstid. Det eneste sprsmlet som de
spartanske dommerne stilte dem var hvorvidt de
hadde gjort noe godt for spartanerne og deres allierte
i lpet av krigen; de blei faktisk dmt ganske enkelt
fordi de hadde vrt p den andre sida.137

Athenerne kan faktisk kun fordmmes dersom de blir

vurdert ut i fra langt hyere standarder enn vi
vanligvis anvender p internasjonale relasjoner.
Hvorfor inntok Thukydides et s fordmmende syn
p sin hjemby? Hans holdning skyldtes delvis en
misoppfatning av offentlig oppfatning som var
naturlig for en mann av hans klasse, spesielt da han i
mange r hadde levd i eksil i oligarkiske kretser. Det
virker virkelig som om han har trodd at athenerne var
forhatt av sine allierte, mens Det peloponnesiske
forbundet var en fri sammenslutning av byer. Men
denne holdninga skyldtes trolig ogs et dyptgripende
og kanskje ogs ubevisst begjr etter finne en
moralsk rettferdiggjring av Athens fall. Det var ikke
tilstrekkelig si at det skyldtes den tpelige
framferden til de demokratiske politikerne som han
mislikte s sterkt. Det m ha vrt fortjent. Athen
hadde lidd forferdelig; dette kunne ikke ha skjedd
dersom hun ikke hadde synda grovt.

N
 Oppfatningene til Thukydides, Platon og Aristoteles
har naturlig nok veid tungt, og det har underlig nok
ogs de til Isokrates. I fravr av noe koherent utsagn
i favr av det demokratiske ststedet har de fleste
moderne historikere p en heller ukritisk mte
akseptert det oligarkiske synet p Athen, og fordmt
det Aristoteles kaller ekstremt demokrati.138 I dette
kapitlet har jeg forskt rekonstruere den teorien om
regjeringsmakt som demokratene trodde p, og
vurdere fortrinna og manglene ved det athenske
demokratiet ut i fra hndteringa av hjemlige
anliggender og utenriks- og imperialistisk politikk.
Mine lesere kan vurdere hvorvidt det ekstreme
demokratiet, der folket var suverent, og vanlige
personer som arbeida med sine hender nt fulle
politiske rettigheter, inkludert tilgang til alle embeter,
og som flge av sine strre antall var framherskende i
folkeforsamlinga, faktisk var en s ondsinna
regjeringsform som de athenske filosofene og
historikerne framstiller det som.

N
 IV. Athens sosiale struktur i det fjerde
rhundre f. Kr.

Athens politiske historie og dens litteratur, filosofi og

kunst har naturlig nok ftt langt strre oppmerksomhet
enn dens konomiske liv. Det athenske folkets
oppnelser innafor de frstnevnte sfrene var
fremragende, og vi er i besittelse av rikelige med
materiale til studere dem. P det konomiske omrdet
er Athens historie p den annen side mindre slende, og
bevismaterialet er svrt oppstykka og ufullstendig. Like
fullt fortjener emnet et mer intensivt studium enn hva det
har vrt gjenstand for. Uansett hvor inadekvat
bevismateriale er for Athen s er det langt rikere enn for
noen som helst annen by i antikken, og dersom den
konomiske historia til antikkens verden er et
gjennomfrbart studieemne, br det starte med Athens
konomiske historie. Og for en fullstendig forstelse av
oppnelsene til det athenske folket p andre omrder, er
en viss kunnskap om den materielle bakgrunnen
nskverdig om ikke av essensiell betydning. Det tilfyer
noe til vr verdsetting av det attiske drama vite hvordan
det publikummet som det blei skrevet for levde, og endog
mer til vr verdsetting av de attiske talerne vite hva
slags menn som tok del i folkeforsamlinga og satt i
juryene. For forst Platons og Aristoteles filosofi er det
essensielt vite noe om det samfunnet de levde i.

N
Framfor alt er det umulig forst fullt ut og verdsette
Athens store politiske oppnelse, demokratiet, med
mindre vi vet hva slags menn de medborgerne var som
debatterte og stemte i folkeforsamlinga og rdet,
administrerte polisen som magistrater og avgjorde
lovmessige og politiske stridssprsml som
jurymedlemmer i de folkelige rettsforsamlingene.
Antikkens kritikere, Platon, Isokrates og Aristoteles,
fordmte demokratiet som de fattiges tyranni over de
rike. Moderne kritikere har erklrt at demokratiet var et
bedrageri, og at medborgerne var en minoritet med fritid
som levde av slavers arbeid. Det er av en viss betydning
avdekke hvilken, om noen, av disse synspunktene som
er sann.

I det som flger har jeg forskt gi en faktabasert

analyse av det athenske samfunnet i det fjerde rhundre f.
Kr. Jeg har forskt avgjre hvor mange frie personer,
medborgere eller utlendinger som levde i Attika; hvor
mange som var rike, bedrestilte eller fattige; hvilken
andel som levde av andres arbeid, eller som arbeida p
jorda, eller var hndverkere eller arbeidere; hvor mange
slaver av ulike slag hjemlige tjenere, grdsarbeidere,
gruvearbeidere eller hndverkere som athenerne og
utlendingene fra ulike klasser eide. Jeg har ndvendigvis
begrensa meg til det fjerde rhundre, og for det meste til
midten og de seinere tira av det rhundret, fordi det er
kun for den perioden at vi er i besittelse av den
rudimentre statistiske informasjonen som er ndvendig

N
for en slik analyse, og ogs, hovedsakelig takket vre
talernes private taler, en relativt rikelig tilgang p
inngende detaljer vedrrende enkelte aspekter ved den
athenske konomien.

Det frste sprsmlet vi m stille er hvor mange athenske

medborgere det fantes; med dette mener jeg hvor mange
voksne menn (fra 20 og oppover), og i alt det som flger
skal jeg sikte (med mindre noe annet er spesifisert) til
voksne menn, fordi vi ikke vet hvor mange kvinner og
barn det var der. Demetrius fra Phalerum (317-307 f. Kr.)
foretok en folketelling, der 21 000 blei talt.1 En annen
taler samtidig med Demosthenes sier, p en heller
overslagsmessig mte, at der var 20 000.2 Og da
konstitusjonen, etter Antipaters oppfordring, blei endra i
322, slik at kun de som var i besittelse av eiendom til en
verdi av 20 minaer eller mer forblei medborgere, blei
9000 registrert som medborgere, og i henhold til teksten
av Plutark blei 12 000 fratatt medborgerskapet, og i
henhold til Diodorus tekst gjaldt det for 22 000. Det
frstnevnte tallet, som gir en total p 21 000, synes for
meg vre mer sannsynlig.3

Ved siden av medborgere var der fastboende innflyttere

eller metoiker; vi har kun et tall Demetrius av Phalerum
sin folketelling ga 10 000. Der var sjlsagt ogs slaver
eid av medborgere og metoiker. Nr det gjelder disse s
har vi to svrt s ekstraordinr tall. I henhold til
Athenaeus (vr eneste kilde) blei 400 000 talt under

N
folketellinga til Demetrius av Phalerum, det vil si et
gjennomsnitt p tretten per hode for hver enkelt
medborger eller metoik, rik eller fattig. Suidas leksikon4
siterer en halv setning fra Hypereides, mer enn 150 000
fra slvgruvene og fra landet for vrig, som trolig
framkommer fra en tale som Hypereides holdt til forsvar
for sitt forslag om frigi slavene etter Charioneia. Dette
gir et gjennomsnitt p fem slaver per frie mann. Jeg ville
ikke ha drfta disse fantastiske talla, dersom det ikke var
for at enkelte fagfolk fremdeles tar dem alvorlig. Den
beste testen er den mengden hvete befolkninga i Athen
konsumerte, fordi vi vet mer eller mindre hvor mye som
blei konsumert, og endog hvor mye den normale
personen spiste, og endog hvor mye slaver hadde spise.

En athensk innskrift, som nedtegner frstegrden som

blei framvist for Demeter i 329 f. Kr. viser, ut i fra den
sannsynlige hypotesen om at frstegrden var 1/600 med
bygg og 1/1200 med hvete, at i det ret s l Attikas
avling p 28 500 medimnier for hvete og 340 350
medimnier for bygg.5 Det vil kunne ha vrt et drlig r;
det har vi ingen mulighet til fastsl. Jeg er ikke i tvil om
at alle de athenske bndene undervurderte sine avlinger,
slik at den virkelige avlinga var betydelig hyere. P den
annen side m vi trekke fra en andel av avlinga
omkring en sjettedel til skorn. All hveten blei brukt til
menneskelig konsum, bygg blei ikke spist i srlig grad,
og blei vurdert til den halve nringsverdien6; mye om
ikke det meste av byggen m ha blitt brukt til dyrefr.7

N
Disse talla betyr imidlertid ikke stort, etter som det var
smuler sammenlikna med importen.

Vedrrende denne gir Demosthenes enkelte

tilsynelatende troverdige tall i Leptines, sjl om han
legger dem fram p en heller underlig mte.8 Han sier
frst at hveten som blei importert fra Pontus utgjorde
omkring halvparten av den totale importen; jeg vet ikke
hvordan han kan ha visst dette, og jeg tror ikke at han
gjorde det. Han sier s at den rlige importen fra Pontus
l p omkring 400 000 medimnier, og at dette kunne
verifiseres ut i fra opptegnelsene til de skalte
sitophylakes, magistratene som hadde som oppgave
regulere kornprisen p det athenske markedet. Disse
sitophylakes holdt sannsynligvis regning med den totale
importen av hvete, men det ville synes vre
undvendig og vanskelig for dem ha holdt oversikt over
opprinnelseslandet til hver eneste last. Jeg slutter meg
fram til at Demosthenes fant fram til tallet for importen
og fant at det l p 800 000 medimnier, og at han ut i fra
den svrt s uverifiserte pstanden om at halvparten kom
fra Pontus, fortalte juryen at 400 000 kom fra Pontus
som var det han nska bevise. En total rlig import p
800 000 medimnier synes vre et genuint tall, og i s
tilfelle var totalen som var tilgjengelig for konsum, la oss
si, 830 000 medimnier med hvete (om man tar hyde for
en betydelig undervurdering av hjemmeavlinga i Eleusis-
innskriften), og den hjemmedyrka byggen som ikke blei
brukt til dyrefr.

N
Det var slik at en mann generelt sett blei beregna spise
7 og ei kvinne eller et barn 5 medimnier per r.9
Trettien tusen voksne mannlige medborgere og metoiker
ville i denne raten ha spist 232 000 medimnier per r.
Som sagt vet vi ikke gjennomsnittstrrelsen p en
athensk familie, men en viss grunnleggende statistikk
som jeg skal komme tilbake til seinere antyder at
befolkninga hadde en hy fdselsrate og en hy
ddelighetsrate, og at barna ville utgjre, etter moderne
britisk standarder, et stort element innen befolkninga.
Dersom vi antar at det for hver mann var tre kvinner og
barn (slik som i det moderne England) s ville vi
undervurdere. Nittitre tusen kvinner og barn (det vil si tre
hver per 31 000 voksne menn) som hver og en spiser 5
medimnier med hvete i ret ville konsumere 465 000
medimnier per r. Den frie befolkninga burde sledes ha
konsumert minimum 700 000 medimnier per r av en
total p 830 000.

Det var derfor et maksimum p 130 000 medimnier med

hvete, pluss et ukjent kvantum med bygg, til brdf
slavene. Vi vet ikke hvor mange av slavene som var
kvinner de fleste hjemlige tjenerne var s og hvor
mange menn som var gruvearbeidere, jordbruksarbeidere
og hndverkere. Ved anta at proporsjonen var 50:50, og
en slaves gjennomsnittlige konsum av hvete derfor 6
medimnier, utgjorde slavebefolkninga, mannlig og
kvinnelig, maksimum omkring 20 000 i kontrast til

N
omkring 62 000 frie voksne, mannlige og kvinnelige,
eller 124 000 frie personer, inkludert barn.

Alle disse talla har en svrt stor feilmargin, men jeg tror
de er i den riktige strrelsesorden. De er i hvert fall i den
samme strrelsesorden som to anerkjente tall som vi er i
besittelse av nr det gjelder Athens slavebefolkning.
Thukydides sier at under Den deceleanske krigen rmte
mer enn 20 000 slaver, for det meste faglrte menn10,
men i 413 var Athen et mye rikere sted enn i det fjerde
rhundre, og den frie befolkninga var langt strre. I sin
Vectigalia erklrer Xenophon at dersom de blei utbytta
fullt ut s ville Laurium-gruvene ha sysselsatt mer enn
10 000 slaver, og for bekrefte dette utsagnet erklrer
han at de, om noen, som huska hva slaveskatten pleide
vre fr Den deceleanske krigen (for seksti r siden)
ville bekrefte ham.11 Han underforstr helt klart at i hans
egen tid s ville antallet gruvearbeidere ha vrt langt
lavere.

For vende tilbake til medborgerne blir vi informert,

som jeg har sagt tidligere, om at i 322 var der 12 000
medborgere som eide mindre enn 20 minaer eler 2000
drakmer. Det er grunn til tro at disse medborgerne var
den solonianske klassen av theter, som ikke var pliktige
til gjre militrtjeneste som hoplitter, men som nr
anledningen krevde det mtte tjene som roere i flten.12
Det finnes kun en innsigelse mot dette tallet p 12 000,
og det er at i 351 f. Kr. gikk folkeforsamlinga,

N
formodentlig veileda av generalene, til det skritt
utskrive frti triremer, og for bemanne disse trengte
man 8000 mann, og med dette formlet gikk man til det
skritt innkalle alderstrinna fra 20 til 45.13 Om man tar
hyde for befolkningas sannsynlige aldersfordeling, som
jeg skal hentyde til seinere, ville dette gi en rimelig
margin.

Tjue minaer er vanskelig uttrykke i moderne termer. I

henhold til det ene samtidige tallet som vi er i besittelse
av for prisen p jord, ville det tilsvare 5-6 ml jord,
kanskje en eiendom p 5 ml med hus og buskap.14 De
12 000 thetene eide mindre enn dette, men det er et
faktum som antyder at et stort antall medborgere eide
jord i minimale kvanta. Etter gjenopprettinga av
demokratiet i 403 blei det foresltt at kun athenere skulle
vre medborgere, og fragmenter av en tale mot dette
forslaget har overlevd. Dionysius av Halicarnassus, som
hadde lest hele talen, sier at taleren hevda at 5000
personer ville ha blitt umyndiggjort i henhold til
forslaget15, og han hadde enhver grunn til overdrive
anslaget. Forholda hadde utvilsomt endra seg siden 403,
men jeg kjenner ikke til noe vitnesbyrd som ville
underkjenne at omkring halvparten av de 12 000 theter
var jordeiere i en svrt liten skala. Dette ville vre det
naturlige resultatet av den athenske arveloven, hvormed
snnene arva likt, slik at bondebesittelsene blei mer og
mer delt opp. Brdre blei ofte sittende p sin avdde fars
eiendom i fellesskap. Mange athenere vil ha kunnet tjent

N
penger p sesongmessig basis i Athen, og tilbrakt en del
av ret p familiebruket.16

Men rundt 5000 athenere eide ikke noe jord i det hele
tatt. Enkelte av dem vil ha kunnet vrt i en temmelig
komfortabel situasjon. Tjue minaer tilsvarte, i henhold til
Demosthenes, omkring seks eller sju faglrte industrielle
slaver.17 Ved den vre grensa av den thetiske klassen
ville en mann kunne eie en hest, vre i besittelse av et
verksted og la oss si fem faglrte slaver. Under ham var
hndverkere som eide fire, tre, to eller en slave, eller som
arbeida aleine assistert av sine barn. Nederst p stigen
var, som i dag, tilfeldige arbeidere, som i den siste
halvdelen av det fjerde rhundre, slik som Eleusis
beretninger viser, kunne tjene 1 drakme om dagen nr
de var i arbeid.18

Levde mange theter av utbetalinger fra polisen? Der var

rdet av de 500, der en medborger kunne tjene i to r av
sin levetid, og motta 5 oboler (omkring halvparten av en
arbeiders lnn) per dag; ut i fra vitnesbyrda var det for
det meste menn med uavhengige midler som tjente i
rdet. Der var omkring 350 magistrater, lnna i en lett
varierende men tilsvarende skala; i disse synes svrt
lavtstende personer, fattige hoplitter og endog theter
ha tjent. Sist men ikke minst var der et register p 6000
personer, blant hvem jurymedlemmene blei utvalgt p
rettsforsamlingsdager. De som faktisk tjenestegjorde i en
jury mottok 3 oboler for dagens arbeid.19 Dette var hva

N
det athenske folket, humane men ikke oversjenerse
arbeidsgivere, tildelte i form av daglige
understttelsesrasjoner til lavtstende offentlige slaver
arbeiderne i Eleusinium; disse slavene mottok fritt
husvre og klr i tillegg.20 Et athensk jurymedlem kunne
med andre ord kjpe seg nok mat spise den dagen han
satt i retten, og ikke noe mer. De som ikke hadde arbeid
vil ha kunnet tjent til livets opphold en og annen dag p
denne mten; men nok en gang antyder talene som blei
levert til de athenske juryene at de fleste
jurymedlemmene var menn med visse midler.21 Alle
athenske medborgere kunne sjlsagt tjene en drakme ved
delta i folkeforsamlinga tretti dager i ret, og p
ytterligere ti dager tjene 1 drakme (en arbeiders
daglnn).22 De kunne ogs hente 2 oboler som theoricon
p trolig seks offentlige helligdager i ret.23

Min konklusjon, som ikke er veldig overraskende, men

som ikke samsvarer med enkelte populre
misoppfatninger, er at ut av en total befolkning p 21 000
medborgere tjente omkring 12 000, la oss si 60 prosent,
til livets opphold ved arbeide p svrt sm eiendommer
p 5 ml og mindre, eller som faglrte hndverkere eller
kjpmenn, med fra fem slaveassistenter og nedover, eller
som tilfeldige arbeidere.

Vi vil n kunne kaste et blikk p de 9000 personene (la

oss si 40 prosent av befolkninga) som eide mer enn 20
minaer, og som var pliktige, dersom de var mellom 20 og

N
60 r, til tjenestegjre som hoplitter (de 1000 rikeste
som kavaleri). Jeg vil minne leseren p at dette tallet p
9000 blir stadfesta for ret 322. Underlig nok viste de
fem tusen i 411 f. Kr., nr de blir fortolka som de som
skaffa seg sin egen krigsutrustning, vre 9000 i
antall.24 Det vil kunne vre et sammentreff at der var
9000 hoplitter i 411 og p ny i 322, men det ser ut som
om den generelle fordelinga av rikdom var temmelig
stabil gjennom hele det fjerde rhundret. De f talla som
vi er i besittelse av vedrrende hrstyrkene som Athen
med ujevne mellomrom sendte i felten i lpet av det
fjerde rhundret stemmer ikke overens, det vil si at de
ligger betydelig under 900025, og i den lamianske krigen i
323 er talla som blir nedtegna av Diodorus, som vider
7850 for aldersgruppene mellom 20 og 40, er i henhold
til mine kalkuleringer forenlige med et totalantall p
9000 medborgere av hoplittstatus for alle aldersgrupper,
ut i fra den formodninga som vi ut i fra Xenophon vet
er sann at metoikene med den passende
eiendomskvalifikasjonen og aldersgruppene mtte
avtjene.27

Dette avhenger av befolkningas aldersfordeling, som vi

ut i fra innskriftene har sm men sikre vitnesbyrd om.
Disse innskriftene viser at rundt 330 f. Kr. talte en
ephebeklasse, det vil si unge menn med hoplittstatus i en
alder av 18 eller 19, omkring 500.28 En annen innskrift
viser at i 325/24 f. Kr., talte oppmennene, det vil si
medborgere fra hoplittklassen som var 60 r, nyaktig

N
103.29 Dette er oppsiktsvekkende tall, dersom de blir
sammenlikna med folketellingsresultatene i det moderne
England, men herr A. R. Burn har nylig demonstrert at
den grunnleggende statistikken for det romerske Afrika
og romerske Kartago og andre tilsvarende omrder under
principatet ikke var analoge med moderne engelske tall,
men med de til India ved begynnelsen av dette
rhundret.30 Det er ingen grunn til tro at forholda i
Athen og Attika i det fjerde rhundret f. Kr. var srlig
bedre enn de i Kartago og Afrika under principatet, og
faktum er at herr Burns grafer, dersom de anvendes p de
athenske talla, passer underlig godt.31
Hovedkonklusjonen ut i fra hans statistikk, anvendt p
athenske tall, er at athenerne led under en jevnt over hy
ddelighetsrate fra alderen 20 til 60, slik at av 500 unge
menn p 20 ville ikke s mange flere enn 100 ha overlevd
til bli 60 frti r seinere. Etter ha ndd omkring 60
synes det som om en mann var blitt s tff at han lett
ville kunne leve enda ti eller femten r. Der finnes ingen
statistikk fra antikken vedrrende barneddelighetsraten,
men den var trolig minst like hy som den for voksne.
Befolkninga vil derfor ha vrt svrt ung, med en hy
prosentandel barn.

Den linja som skilte hoplitter fra theter var sjlsagt en

vilkrlig sdan, og der m ha vrt mange hoplitter som
befant seg s vidt over linja, og som var relativt fattige
menn. I Meidias unnskylder Demosthenes seg to ganger
for introdusere for juryen en hoplitt, Strato fra

N
Phalerum, som hadde tjenestegjort i alle ekspedisjonene
som hans aldersgruppe hadde blitt innkalt til, og til
syvende og sist blitt en oppmann s visst en fattig
mann, men ingen kjeltring.32 Da Mantitheus deme kom
sammen for mobiliseringa fant han at mange av hans
fattigere medhoplitter ikke engang kunne skaffe til veie
reisepengene, og organiserte en innsamlingsaksjon for
utruste dem med 30 drakmer hver.33

Ogs her har vi noe statistisk materiale som kan veilede

oss. Medborgerne som var pliktige til betale
eisphoraen, krigsskatten p eiendom, var i 378-77 f. Kr.
organisert i 100 grupper eller summorier.34 I 357-56 blei
summoriesystemet anvendt p trierarkiet, plikten til
opprettholde et krigsskip i et r, og de 1200 personene
som var tjenestepliktige var gruppert i tjue summorier.35
Eisphoraens og trierarkisummorienes oppgaver var
identiske samle inn penger fra medlemmene og det
er en sannsynlig hypotese at det blei bestemt gruppere
de 1200 potensielle trierarkene i summorier som hver og
en bestod av 60 personer, fordi man hadde funnet seksti
vre et bekvemt antall innen eisphorasummoriene. Om
s ville der ha vrt omkring 6000 personer som var
pliktige til eisphoraen. Der finnes vitnesbyrd om at 25
minaer var en standard anslagsenhet for eisphoraen36, og
man har slutta seg fram til at det som utgjorde mindre
enn denne summen var fritatt fra eisphoraen. Om s er
tilfelle s framkommer det en interessant konklusjon, og

N
det er at det var 3000 medborgere som eide mellom 20 og
25 minaer et bruk med hus og buskap til 5-6 ml.

Vi kommer n til de rundt 6000 medborgerne, som blei

ansltt til 25 minaer og oppover, som betalte eisphora. Vi
har vitnesbyrda for hva de er verdt fra Demosthenes
om at disse var relativt fattige. Ved klandre Androtions
og Timocrates hardhendthet under innsamlinga av
eisphoraens restanser, pkaller han juryens sympati for
deres ofre, bnder som spinker og sparer, men som
flge av utgiftene ved oppfostre sine barn, hjemlig
utgifter og andre offentlige krav, har kommet i restanse
vedrrende eisphoraen.37 Han beskriver at Androtion og
Timocrates fjerna drer, tok beslag i tepper, og tok pant
i ei tjenestejente, dersom noen av dem sysselsatte ei
slik.38 Dersom Demosthenes taler sant vil enkelte av de
6000 eisphorabetalerne ikke engang kunnet ha rd til
betale ei enkelt slavejente for hjelpe til i huset.

Det finnes statistiske vitnesbyrd som bekrefter

Demosthenes. I henhold til Polybius var det totale
anslaget for Attika 5750 talenter, i henhold til
Philochorus og Demosthenes var det 6000 talenter; av
bekvemmelighetshensyn vil jeg anvende det sistnevnte
tallet. Jeg har argumentert annetsteds for hva det totale
anslaget eller anslaget for hele landet betyr, og jeg
skal kun gjenta min konklusjon om at det teoretisk sett
representerte bruttoverdien av eiendommen, i alle dens
former, om det n var jord, hus, personlige eiendeler,

N
slaver, kontanter eller investeringer, ei av de rundt 6000
personene som blei ansltt til over 25 minaer og som
betalte eisphora.39 Enkelte konomiske historikere har
ment at tallet er i laveste laget, men jeg tror at det m bli
akseptert for hva det gir seg ut for vre. Det er
sannsynlig at det er vurdert for lavt, for etter dmme ut
i fra mange hentydninger hos talerne var det unntaket
snarere enn regelen at den athenske skattebetaleren oppga
hele sin eiendom. Jord og hus var imidlertid vanskelig
skjule, og disse utgjorde sannsynligvis hovedobjektene.
Slaver ville kunne bli underestimert bde hva antall og
verdi angr. Kontanter og ln kunne helt og holdent bli
skjult. Men der fantes sykofanter, og en av grunnene til
det terrorregime som de psts ha utvd over de
velstende vil svrt gjerne kunne ha vrt at de fleste
velstende menn visste at deres eisphora anslag ikke ville
tle en granskning.

Hvis n 6000 personer blei ansltt til 6000 talenter, ville

deres gjennomsnittlige eiendom vre 1 talent. Men som
vi skal se var der blant De tre hundre, som var ansvarlige
for innsamlinga av eisphoraen, men som eide opp i mot
15 talenter, og blant de 1200 i det trierarkiske registeret
var det et temmelig hyt antall som eide omkring 5
talenter. Flgelig m den gjennomsnittlige rikdommen
hos den lavere halvdelen eller to tredelene av de 6000 ha
vrt godt under 1 talent; ei stor gruppe m ha eid mellom
25 og 30 minaer (1/2 talent) hver; og disse er trolig de
fattige bndene som Demosthenes beskriver.

N
Vi kommer n til den athenske overklassen, som grovt
sett samsvarer med de 1200 personene i det trierarkiske
registeret; der var ingen eiendomskvalifikasjon for
trierarkisk tjeneste, og lista blei antatt inkludere de
1200 rikeste athenerne. Vi vet en god del om mange
individer innen denne klassen, for i deres gjensidige
klageml vedrrende arv, trierarkier, liturgier, medgifte,
etc. hadde de rd til hyre eminente taleskrivere som
Lysias, Isaeus og Demosthenes. Og sjl om mange av
faktaene som blei presentert for retten utvilsomt var
falske, m de ha vrt sannsynlige, og derfor typiske.

I en av sine taler erklrer Isaus at Dicaeogenes mottok en

arv som innbrakte 80 minaer i ret i leie, men at han aldri
var en trierark, sjl om andre tjenestegjorde som eide
mindre eiendom (kapital) enn han mottok i leie
(inntekt).40 Isaeus underforstr at en mann ville kunne
vre en trierark dersom han eide mindre enn 1 1/3
talenter, men man undrer seg p om han ville ha kunnet
nevne eksempler dersom han blei bedt om det. I en annen
tale snakker Isaeus om en rikdom p 5 talenter som noe
som er verdt ha.41 Fem talenter m ha vrt godt over
den gjennomsnittlige trierarkiske eiendommen, for
dersom den hadde vrt gjennomsnittet ville de 1200
mennene i det trierarkiske registeret seg i mellom ha eid
1200x5=6000 talenter, hele anslaget for Attika, noe
som ikke ville ha etterlatt noe som helst til de andre 4800
eisphorabetalerne. Dersom den gjennomsnittlige
trierarkiske eiendommen var p kun 3 talenter ville det

N
totale anslaget for de 1200 ha vrt 3600 talenter, noe
som ville etterlate kun 2400 til de andre
eisphorabetalerne, eller et gjennomsnitt p kun talent
eller 30 minaer hver. Og et gjennomsnitt p 3 talenter
innebrer at majoriteten m ha eid mindre enn dette,
siden noen f er kjent for ha eid betydelig mer. Isaeus
klienter, som eier rikdommer som strekker seg fra 5
eller 5 talenter, via 4, 3 , 3, 2 , synes vre et
temmelig representativt snitt av de rikere medlemmene
av det trierarkiske registeret.42 Nr Demosthenes klager
over at eiendommer p en eller to talenter, ved ha blitt
leid ut under en umyndighetsperiode, har blitt dobla eller
tredobla, og s har blitt pliktige til understtte liturgier,
virker det som om han taler p en heller overdrevet mte,
for gjre inntrykk p juryen i forhold til sin egne tapte
rikdom.43 Det ville faktisk synes som om en eiendom p
2 talenter eller mindre svrt gjerne kunne befinne seg i
det trierarkiske registeret.

Der var sjlsagt menn som var rikere enn dette, som ville
bli funnet blant De tre hundre, lederne og de andre og
tredje menn blant de 100 eisphora summoriene. Her var
heller ikke noen eiendomskvalifikasjon pkrevd. De tre
hundre var de 300 rikeste mennene i Athen; de var
innrullert av generalene, og i forhold til deres valg blei
det appellert til rettsforsamlingene gjennom en prosess
kalt antidosis.44 I talene mot Aphobus underforstr
Demosthenes at et anslag p 15 talenter brakte en mann
innafor det hyeste sjiktet blant eisphorabetalerne, og at

N
kun noen svrt f rike menn slik som Timotheus, snnen
til Conon, kom inn under denne klassen. Hans voktere,
hevda han, hadde ansltt ham til tilhre denne klassen,
og hadde gjort ham til leder for sitt summorium ut i fra
et ikke lite anslag, men ut i fra et s stort et at jeg betalte
500 drakmer av 25 minaer. Uansett hva disse svrt s
omstridte orda betyr s er det klart at Demosthenes
underforstr at p ingen mte alle de 100 lederne av
summoriene, og langt mindre de andre og tredje
medlemmene, som utgjorde resten av De tre hundre,
hadde formuer p 15 talenter.45

I lys av dette er det klokt vre skeptisk til de svrt

store talla som har blitt sitert for enkelte athenske
formuer. I en interessant tale advarer Lysias juryen mot
tro p ryktebaserte tall. Den bermte Nicias hadde ry p
seg for vre i besittelse av 100 talenter, men hans snn
Niceratus arva kun 14. Ischomachus, den
jordforbedrende godseieren som er helten i Xenophons
Oeconomicus, mente man rdde over 70 talenter, men
redegjorde kun for 20.46 Det hendte at enkelte av og til
tjente store formuer. Conon gjorde det svrt godt i Den
store kongens tjeneste og etterlot seg 40 talenter.47 Et
heldig treff i slvgruvene ville kunne avstedkomme en
storsltt rikdom. Eiendommen til Diphilus, en heldig
konsesjonr ved Laurium, innbrakte 160 talenter til
skattekammeret da den blei konfiskert for brudd p
gruveloven.48 En viss Epicrates, som var heldig nok til
grave en produktiv sjakt utafor det avsatte omrdet ved

N
Laurium, blei av en informant hevda ha tjent (sammen
med sine partnere, jevnt over alle byens rikeste menn)
300 talenter i lpet av tre r fra sin private gruve, som
han ikke betalte noen leie eller royalty p49; det gikk
seinere rykter om at han var verdt 600 talenter.50 Men
den strste formuen som vi har noen autentisk
informasjon om er den til bankmannen Pasion, som
etterlot seg en skjoldfabrikk med en netto rlig profitt p
1 talent, 50 talenter investert i ln, og jord til en verdi av
20 talenter 75 til 80 talenter alt i alt.51

Sjl om formuer slik som dette er svrt eksepsjonelle

synes det like fullt ha vrt sant at der var en tung
konsentrasjon av rikdom helt p toppen av det athenske
samfunnet, innen en liten gruppe av omtrent 300 familier.
Demosthenes tenkte i hvert fall s i den siste delen av sin
karriere. Han ppekte at under det bestende trierarkiske
systemet kom de rike unna med sm utgifter, mens
medborgere med moderate eller sm formuer blei ruinert.
Dette skyldtes delvis det urettferdige systemet (eller
mangelen p system), hvormed enhver som stod i det
triearakiske registeret bidro p like fot, og ikke i henhold
til vedkommendes midler. Men i sin reformering av
trierarkiet omgjorde det ikke bare slik at bidrag varierte i
henhold til eiendom, med det resultat, som han sier, at en
rik mann, som hittil hadde sluppet unna med 1/16 av et
trierarki, enkelte ganger var ansvarlig for to fulle skip.52
Han synes ha velta hele trierarkiets byrde over p De
tre hundre, som var delt inn i tjue summorier med femten

N
medlemmer hver.53 Dette innebrer at han tenkte at tre
fjerdedeler av mennene i det triearkiske registeret var for
fattige til, uten urimelige prvelser, gi et betydelig
bidrag til flten. Mens han hevder at den gjenvrende
fjerdedelen bar byrden uten problemer, med det resultat
at fltens effektivitet blei behrig forbedra.

Hvor fikk de store familiene sin rikdom fra? De mennene

som jeg allerede har nevnt er ikke fullt ut typiske. Der
fantes sjlsagt andre athenere ved siden av Conon som
tjente store rikdommer som condottieri i tjeneste for Den
store kongen eller hans satraper, eller for de opprrske
kongene i Egypt, eller for Thrakias hvdinger. Der var
andre entreprenrer ved siden av Epicrates og Diphilus
som tjente formuer i slvgruvene i Laurium. Pasion er et
eksepsjonelt tilfelle, for han var opprinnelig slave og en
metoik mesteparten av livet. Han tjente sin formue p to
mter som var typiske for metoiker, gjennom
bankvirksomhet og ved drive en storskala
slavefabrikk54, slik som Cephalus fra Syracuse hadde
gjort i en tidligere generasjon.55 Han m ha kjpt sin jord
p et seint tidspunkt i livet, da han blei gjort til
medborger. Demosthenes sr. er ogs tilsynelatende heller
bemerkelsesverdig ved vre i besittelse av en formue
som kun bestod av to slavefabrikker, og kontanter og
investeringer, uten et eneste ml med jord.56 En vil kunne
ha en mistanke om at han var en oppkomling, fordi
Demosthenes aldri refererer til sine forfedre.

N
Timotheus, Conons snn, framstr i Demosthenes taler
som en betydelig godseier, som ved sida av en eiendom
p slettelandet eide jordeiendommer som ha kunne
pantsette for 7 talenter.57 Han var ikke i besittelse av
noen store kontantreserver, for han var ndt til lne av
bankmannen Pasion, etter allerede ha pantsatt jorda.
Pasion begynte seint i livet kjpe opp jord, og
Apollodorus, hans ekstravagante eldre snn, framstr
seinere som en betydelig godseier, som eide
jordeiendommer i tre demer58, men som i likhet med
Timotheus var i mangel p likvide aktiva. Dersom disse
store rikdommene i den andre generasjon hadde blitt
omgjort til jord, er det sannsynlig at majoriteten av de
300 familiene hadde jordeiendommer. Xenophons venn,
Isomachus, var s visst en flittig velstende bonde; og
han etterlot seg 20 talenter.59 Phaenippus, som i henhold
til sine rettigheter burde ha vrt blant De tre hundre (i
henhold til Demosthenes tale), eide en jordeiendom som
etter athenske standarder var vidstrakt, over 40 stades
(nesten 5 miles) i omkrets. Kun omkring en fjerdedel kan
ha vrt dyrkbar, for han avla ikke fram mer enn 1000
medimnier med bygg; der var ogs vinranker som
produserte over 800 metretae med vin; men mesteparten
av eiendommen synes ha vrt buskas, for Phaenippus
sysselsatte seks esler til bre brenselsved, og regna
med tjene 12 drakmer om dagen p salg.60 Disse
faktaene vil kunne tjene til minne oss p at endog de
rikeste athenerne var relativt mteholdne menn.

N
I talene til Isaeus blir et halvt dusin middelklasseformuer,
som spenner fra rett over 5 til rett under 2 talenter,
analysert i detalj; Timarchus eiendom, beskrevet av
Aeschines, synes falle i den samme klassen. Dette
mnsteret er svrt ens. Hovedobjektet er alltid bruket,
eller to sm bruk, av og til med buskap (det vil si, som
hndteres av eieren), av og til uten buskap (formodentlig
leid ut til en forpakter). Der er vanligvis ogs
huseiendom, i Athen eller i demene; den urbane
eiendommen er av og til et bad, eller et bordell eller en
bar. Av og til er det lite penger investert, og av og til
noen f industrielle slaver; Euctemon hadde noen
hndverkere, Ciron noen slaver som tjente lnninger,
Timarchus ni eller ti lrarbeidere som innbrakte ham 2
oboler hver om dagen, og to andre hndverkere.61 Der var
utvilsomt athenere innen denne klassen hvis rikdommer
var annerledes balansert, som hovedsakelig bestod av ln
eller slaver. Men vi hrer ikke mye om dem. Sokrates,
slik som Xenophon rapporterte, siterte fem athenere som
hovedsakelig levde av industrislaver, men blant dem
hevder han at kun en av dem utvde liturgier de andre
levde bare p en komfortabel mte.62 En vil kunne ha
mistanke om at eierne av industrislaver generelt sett var
heller laverestende folk, hovedsakelig utvilsomt
vellykka hndverkere.

Den store slaveeier slik som Nicias viser seg ikke i det
fjerde rhundre, ikke engang i gruvene.63 Etter den
deceleanske krigen blei gruvene i Laurium lite utnytta i

N
to generasjoner, slik vi hrer gjennom Xenophons
Vectigalia og de fragmentariske skildringene vedrrende
de skalte poletai.64 Vi hrer i lpet av denne tiden om
enkelte athenske medborgere som arbeider i gruvene med
deres egne hender. Blant de mulige framtidige
leietakerne av sine prosjekterte offentlige slaver, skjelner
Xenophon mellom dem som sjl er i gruvene og er i
ferd med bli gamle, og andre, som ikke ville eller
ikke kunne jobbe med sine hender, men som gladelig
ville skaffe seg et levebrd ved leve som
oppsynsmenn.65 En klient av Demosthenes skryter: I
tidligere tider tjente jeg en mengde penger fra
slvgruvene, og arbeidet og sleit med mine egne
hender.66 Som oftest dreiv atheneren som leide ei
slvgruve den ved hjelp av slavearbeid; en hy andel av
leietakerne er ellers kjent som menn med en betydelig
eiendom. Antallet som var ansatt var imidlertid ikke
ndvendigvis stort. Vi vet om en leietaker, Pantaenetus,
som eide tretti slaver; disse, sammen med et verksted, var
tilsynelatende hans eneste aktiva, for han skaffa seg
penger basert p denne sikkerheten for kjpe en
konsesjon.67 Den svrt velstende gruveeieren Epicrates,
som sies ha vrt god for 600 talenter, hadde bortimot
alle de rikeste mennene i byen i sitt partnerskap tidlig i
sin karriere, formodentlig fordi han trengte deres hjelp til
kjpe og opprettholde nok slaver til utbytte sin
gruve.68

N
Jeg har beskrevet et samfunn der rikdom, med unntak av
en liten gruppe relativt svrt rike menn p toppen, og en
strre gruppe med tilfeldige arbeidere p bunnen, var
jevnt fordelt, og graderinga fra de velstende til de
trengende var svrt myk. Jeg har ogs beskrevet et
samfunn der den store majoriteten, fra rike jordeiere og
ned til bnder som arbeida p en liten jordlapp, henta
mesteparten av sin rikdom fra jorda. Dette siste poenget
kan ikke underbygges fullt ut, men bortsett fra
vitnesbyrdet som jeg har gitt ovenfor blir det underbygd
av et legalt poeng. Jordbesittelsen (og eierskapet over
hus) var et privilegium som medborgerne vokta
omhyggelig over, og det blei sjelden innvilga til
utlendinger.69 Og der var et stort antall utlendinger som
bodde permanent i Attika i henhold til folketellinga til
Demetrius fra Phalerum nrmere halvparten s mange
som der var medborgere som var forhindra fra eierskap
over jord og hus, og som mtte tjene sitt levebrd
gjennom industri og handel.

Jeg antyder sjlsagt ikke at der var en absolutt dikotomi

mellom aktivitetene til medborgere og metoiker. Blant
metoikene som blei myndiggjort i 401 var det en rekke
jordarbeidere, for ikke snakke om en gartner; disse var
formodentlig forpakterbnder eller jordbruksarbeidere.70
P den annen side kjenner vi til en bankmann,
Aristolochus, som var en athener han er registrert som
jordeier71; blant de andre bankmennene som er kjent for
oss var en hy andel s visst metoiker, de fleste frigitte

N
menn.72 Vi kjenner ogs til to athenske brdre, Diodotus
og Diogeiton, som var handelsmenn; den frstnevnte
etterlot seg en formue ulik noen annen som er registrert
for en athener 5 talenter i oppbevarte kontanter og 7 2/3
talenter investert i nautiske ln.73 S er der Andocides, en
gentleman som bega seg inn p handelsvirksomhet i lpet
av sitt eksil74, og to eller tre mer obskure skikkelser.75 De
andre handelsmennene og sjkapteinene som vi mter er,
s langt vi kan spore deres opprinnelse, utlendinger, og
det samme er nesten alle de som finansierte dem gjennom
nautiske ln; et av unntaka her er Demosthenes sr., som
hadde 70 minaer omkring en tolvtedel av sin formue
investert i disse heller spekulative geskjeftene.77 Innen
industrien synes ikke metoiker ha hatt en s avgjrende
framskutt posisjon, men de to strste kjente fabrikkene
tilhrte menn av fremmed opprinnelse, en med mer enn
hundre hender som tilhrte Cephalus, en syracuseer, og
en annen som ga en netto rlig profitt p en talent til
Pasion, en frigitt mann.78

Den konomiske strukturen til det athenske samfunnet

bidrar til forklare hvorfor demokratiet, i kontrast til
andre samtidige demokratier, samtidig var s
konservativt og s stabilt. Det blei ikke lagt fram noen
antydninger om omfordeling av jorda eller om
kansellering av gjeld, noe som mer revolusjonre
demokratier gjennomfrte. Dette er lett forstelig i et
samfunn hvor eiendom, og spesielt jord, var s vidt
fordelt. Ei heller fant frigjringa av slavene med

N
revolusjonr hensikt, den tredje av de revolusjonre
farene som Philip og Alexander garanterte Hellas byer
mot under Det korintiske forbundet79, noensinne sted i
Athen. I tider med unntakstilstand var folkeforsamlinga
villig til frigi slavene. For hjelp til bemanne flten
som vant slaget ved Arginusae blei alle slavene i militr
alder kalt inn med lftet (som blei innfridd) om frihet.80
Etter nederlaget ved Charioneia foreslo og gjennomfrte
Hyperides et tiltak for frigi slavene for forsvaret av
Athen, men da krisa gled over blei det kvalt og dets
opphavsmann uten hell rettsforfulgt.81 Det er
forstelig at en fulltallig folkeforsamling, der relativt f
ville vre slaveeiere, i en nasjonal unntakstilstand ville
kunne stemme for frigi slaver; men normalt sett stod
respekten for eiendomsrettighetene ved lag.

Den konservative tonen ved det athenske demokratiet

bidrar i sin tur til redegjre for dets stabilitet. I de fleste
samtidige poliser var der en kontinuerlig klassekamp, og
kontrarevolusjon alternerte med revolusjon. I Athen fra
og med etableringa av demokratiet i 461 til dets
undertrykkelse av den makedonske regenten Antipater i
322 var der kun to kontrarevolusjoner, i 411 og 404;
begge var kortvarige, og den sistnevnte blei ptvunget av
den seirende spartanske hren og sttta av en spartansk
garnison. Der var til alle tider en liten gruppe med rike
intellektuelle som hata demokratiet, men under normale
omstendigheter fant de ingen sttte blant middelklassens
hoplitter, eller endog innen den vre trierarkiske klassen.

N
I 411, da demokratiets prestisje var dypt rysta av den
sicilianske katastrofen, fikk de med seg middel- og
overklassene, som beklaga seg over de vedvarende
eisphorainnkrevningene og trierarkiene som den lange
krigen krevde, p programmet til De fem tusen, et
oligarki basert p vidtfavnende grunnlag. Men dette
konstitusjonelle eksperimentet, som Thukydides lovpriste
s hyt, hadde et kortvarig liv. I 404, da krigen var tapt,
nt De tretti igjen i frste omgang sttten fra over- og
middelklassene, men de kom raskt p kant med dem som
flge av sin voldelige og vilkrlige framferd. Resultatet
var at hovedbolken av hoplittklassen kjempa p den
demokratiske sida i borgerkrigen som fulgte, og at deres
ledere spilte en prominent rolle i gjenopprettinga av
demokratiet. Ikke engang n var der represalier eller
konfiskasjoner, og heretter var demokratiet uutfordra. I
athenske yne stod demokratiet for lovens herredmme
og beskyttelsen av eiendom, noe som var naturlig nr s
mange medborgere var eiendomsbesittere, og dette
faktum gjorde at de rikere klassene forsona seg med det.

Med en slik konomisom jeg har beskrevet vil man svrt

gjerne kunne sprre seg hvordan Athen opprettholdt sin
betalingsbalanse med resten av verden. Det er uheldigvis
umulig endog begynne beregne eksport og import i
tall. En kan bare ppeke at for det frste s m betalingen
ha blitt strengt balansert, siden der ikke var noe
internasjonalt kredittsystem, og transaksjoner foregikk p
et kontant grunnlag; og for det andre at regninga for

N
importen m ha vrt svrt hy. Importert korn aleine, i
en rate av 800 000 medimnier per r, til 5 drakmer, den
normale prisen82, ville ha kosta omkring 650 talenter. Der
var andre matvarer som blei importert i stor skala, slik
som salt fisk. S var der tmmer, essensielt for husvre
og framfor alt for skipsbygging, og for det andre formlet
ogs bek, hamp og lin. Jern og bronse mtte begge
importeres, bde for hjemmebruk og som rmaterialer for
eksportindustriene, for ikke snakke om luksusmaterialer
for disse sistnevnte, slik som det elfenbenet som
Demosthenes sr. brukte for utsmykke sine senger. Sist
men ikke minst blei nesten alle slavene importert.

P den annen side var der en viktig jordbrukseksport,

olivenolje; man hrer ikke s mye om vin. Honning og
fikener, sjl om de utmerka seg for sin kvalitet, kan
neppe ha vrt kommersielt betydelige objekter. Blant
industriproduktene er den attiske keramikken sjlsagt
bermt, og har kanskje, som flge av sin bestandighet,
urettmessig overskygga andre hyverdige kunstneriske
produkter, slik som slvtallerkener og mbler. Man m ta
noe hyde for usynlig import slik som profitten p
nautiske ln betalt i Athen, og forbruket til beskende,
handelsrelaterte og andre, i byen. Men mye av regninga
blei betalt i kontanter, i drakmer utmynta fra slvet i
Laurium, noe som de store kvantaene med athenske
drakmer som har blitt funnet i Thrakia, Bosporus,
Lilleasia, Syria og Egypt vitner om. I lpet av den frste
halvdel av det fjerde rhundre, da gruvene ikke var svrt

N
aktive, m denne ressursen ha vrt mindre viktig, men i
Vectigalia kan Xenophon fremdeles hevde at Athen
tiltrekker seg handelsmenn fordi de kan oppn betaling
for sine varer i ldig mynt.83 Fra omkring 340 steg
slvproduksjonen sterkt, og eksporten av drakmer m ha
vrt betydelig.

Vi som i dag nsker selge vr eksport og kjpe

ndvendig import av matvarer og rmaterialer, vokter
omhyggelig over salget av vr eksport, men bekymrer oss
ikke over importen, forutsatt at vi kan betale for den.
Atheneren, i en liknende posisjon, var penbart ubevisste
om noe eksportproblem, men blei sterkt opphissa over
faren ved utilstrekkelig import, spesielt av korn. Der var
lover som pla drastiske straffer p enhver som bodde i
Athen, medborger eller metoik, som importerte korn til
andre steder enn det athenske markedet, og p enhver
som lnte ut penger for finansiere en handelsferd som
ikke endte opp i Athen.84 Prosederende parter anstrenger
seg sterkt for befri seg fra beskyldninga om endog ha
hatt noen intensjon om omg disse lovene, men
avslrer uten anger overfor juryen at de har lnt ut penger
til en skipper for en tilbakereise til Bosporus, p den
uttrykkelige betingelse at man seiler med ballast fra
Pireus, og laster opp vini mende eller Scione med sikte
p salg i Bosporus.85 Kongene av Bosporus blir lovprist
for legge til rette for eksporten av korn fra sine
territorier til Athen, og spesielt for frafalle
eksportskatten86; det demra tilsynelatende aldri for

N
athenerne at det ville tjene dem dersom importskatten i
Bosporus p athenske varer blei avskaffa. Xenophon
erklrer at handelsmenn er populre overalt, fordi alle
byer nsker dem som importerer ting velkommen som
venner.87

Denne holdninga blir delvis forklart gjennom en enkel

ignorering av konomi. Enhver athener kjente til de
ubehagelige konsekvensene nr utilstrekkelig med korn
blei skipa inn til Pireus, og de tydde til slike penbare
legale og administrative tiltak som l i deres makt for
tvinge skippere til fre kornet dit. De var ogs klar over
den periodiske overfloden p ulike athenske produkter,
men de tilskreiv den til overproduksjon, ikke til mangel
p markeder. Som Xenophon bemerker, nr der er et stort
antall bronse- eller jernarbeidere, gr prisen p deres
produkter ned, og de blir ruinert; nr det p tilsvarende
vis blir dyrka et stort kvanta med korn eller vindruer, gr
prisen p avlingene ned, jordbruket blir ulnnsomt, og
mange forlater jorda si.88

Athenernes blindhet ville kunne ha blitt forsterka av det

faktum at en betydelig andel av importen blei betalt for i
mynt, utmynta fra slvet som blei utvunnet i Attika, slik
at synet av tomme skip som forlot Pireus ikke virka
foruroligende.89 For det andre, mens alle athenere var
konsumenter, og de fleste av dem produsenter av
jordbruks- eller industrivarer, var svrt f av dem
handelsmenn. Men uansett hva rsakene er s er det et

N
faktum at athenerne var blinde for markedenes betydning
for deres eksport.

Enkelte moderne historikere har lest handelsmessige

motiver inn i den athenske utenrikspolitikken, og
tilskrevet for eksempel fiendtligheten mellom Athen og
Korinth til en rivalisering om markeder. Jeg vil hevde at
et slikt syn er svrt uhistorisk. Det er i den athenske
utenrikspolitikken mulig oppdage et nske om gjennom
krig eller diplomati kontrollere hovedkildene som byen
henta sine tilfrsler av korn og tmmer fra, og sjrutene
som disse tilfrslene mtte fraktes langs. Til slike
motiver vil Athens intervensjoner i Egypt og seinere p
Sicilia tilskrives, og hennes vedvarende interesse for
Pontus nordlige kystlinje, hennes hovedkilde til korn, og
i Hellespont og Bosporus, som de pontiske kornskipa
mtte seile gjennom. Hennes engstelse for sin tilfrsel av
tmmer redegjr for hennes vedvarende forsk p
vinne tilbake Amphipolis, hvis tap i 424 var urovekkende
fordi byen var nyttig for dem bde nr det gjaldt
utskipinga av skipstmmer og nr det gjaldt dens
pengeinntekter.90 Endog der hvor de antikke kildene,
som ofte neglisjerer konomiske motiver, er tause, er det
ikke urimelig postulere ut i fra det vi vet om det
athenske folket at de vil kunne ha vrt influert av
engstelse for sin essensielle import. Men at de bekymra
seg for hvor handelsmennene solgte varene som de
kjpte av dem, finnes det ikke noe vitnesbyrd om i det
hele tatt.

N
 V. Hvordan fungerte det athenske
demokratiet?

ALCIBIADES beskreiv engang det athenske demokratiet

som erkjent drskap1, og prima facie ville dette synes
vre en tilstrekkelig rimelig kommentar vedrrende et
politisk system som tildelte mesteparten av polisens
administrasjon til magistrater som blei valgt ved hjelp av
loddtrekning p rlig basis, og alle politiske beslutninger
til massemter der enhver medborger ville kunne eller
ikke delta. Allikevel gjenstr det faktum at Athen, sett
ut i fra antikkens standarder, var en bemerkelsesverdig
effektiv polis, og at hennes utenriks- og innenrikspolitikk
blei hndtert like godt som, om ikke bedre enn, den til
samtidige byer med det som ville kunne synes vre
mer vettuge konstitusjoner.

For ta for oss administrasjonen frst s var den

athenske hren kun gjennomsnittlig og kom p ingen
mte opp mot spartanske standarder, og fra midten av det
femte rhundre av blei den overgtt av den boiotiske.
Den var drlig disiplinert. Dette gjaldt spesielt kavaleriet,
som bestod av velstende og vanligvis aristokratiske
ungdommer2, og dette sjl om atheneren brukte en god
del penger omkring 40 talenter i ret p det3, og via
det mye oppmerksomhet. Der var ikke bare kavaleriets to
valgte kommandanter og de valgte kommandantene fra

N
de stammemessige skvadronene.4 Der var et valgt rd
bestende av ti personer som innrullerte troppene, og
rdet sjekka rlig listene og inspiserte hestene.5 Allikevel
avdekker Xenophons lille avhandling om en
kavalerikommandants plikter hvor slakt og udisiplinert
korpset var.

Den gamle oligarken redegjorde for hrens

ineffektivitet ved vise til at den skyldtes det faktum at
athenerne, et sjfarende folk, ikke var stolte av den.6
Sokrates forklarte den delvis ved den flelsen av
underlegenhet som blei forrsaka av nederlaga ved
Lebadeia og Delium, og den perikleanske strategien m
ha senka den athenske militre moralen. Men underlig
nok fant han hovedforklaringa i amatrmessige
generaler.7 Allikevel blei alle de hyere militre
offiserene valgt, og de lavere gradene utnevnt8, og ingen
by i antikken ikke engang Roma kom opp med noen
bedre mte utnevne en general p enn gjennom
folkelige valg.

Marinen var p den annen side ubestridelig svrt

effektiv, sjl om den blei kommandert av de samme
generalene, og sjl om den blei administrert av andre
forsamlinger som var enda mindre troende til vre
kompetente. Rdet var ansvarlig for bygge s mange
trirermer som folket beordra hvert r, og delegerte
oppgava til en valgt underkomit bestende av ti
personer. De marine arkitektene blei valgt av folket.9

N
Oppsynsmennene over havnene, som s til vedlikeholdet
av skipene og deres rigger, var sannsynligvis et av de
vanlige rda bestende av ti personer som blei valgt ved
loddtrekning.10 Nr en fltestyrke skulle mobiliseres blei
et ad hoc rd bestende av ti personer valgt ut for
organisere prosessen.11 Trierarkene, som det ville synes
var nkkelmennene, og som var ansvarlige for
opptrening av mannskapene, vedlikeholdet av skipene i
kampeffektiv tilstand og som faktisk kommanderte dem
p sjen, var ganske enkelt rike medborgere som
tjenestegjorde p rundgang.12 Det trierarkiske systemet
hadde sine svakheter; der var ineffektive eller gniene
trierarker, og i det fjerde rhundre enkelte som
overleverte sitt ansvar til kontraktrer.13 Men jevnt over
synes trieraker, til tross for at de kvia seg for utgiftene,
ha vrt stolte av sine skip, stimulert av prisutdelinger.14
De hadde sjlsagt ikke personlig ferdigheten til trene
opp sine mannskaper eller til navigere sine skip, men de
utbetalte bonuser for tiltrekke seg faglrte
underoffiserer styrmenn, btsmenn og liknende og
gode roere, spesielt de som satt verst.15 Det var
tilstedevrelsen av slike erfarne sjmenn og
skipssmeder blant medborgerne som ga den athenske
marinen dens unike effektivitet.16

En annen avdeling av administrasjonen som ubestridelig

blei drevet p en svrt effektiv mte var de religise
festivalene, inkludert dramatiske, musikalske og atletiske
framvisninger; Sokrates vedgr at et athensk kor var uten

N
sidestykke.17 Festivalene blei dirigert delvis av
magistrater eller rd valgt ut gjennom loddtrekning,
delvis av valgte rd18, men hovedansvaret falt p de
skalte choregi, som i likhet med trierarkene var rike
medborgere som tjenestegjorde p rundgang.19 Som med
triearkene var deres funksjon, som de vanligvis utfrte
med iherdig omhu, skaffe til veie penger. Antisthenes,
en rik mann som gjentatte ganger hadde vrt choregus,
og vunnet prsen hver gang, sjl om han ikke visste noe
om musikk eller opptreninga av kor, allikevel var i stand
til sikre seg de beste mennene p disse omrdene.20
Forestillingenes framstende karakter var avhengig av
tilstedevrelsen av en samling hyst faglrte trenere,
dansere og sangere, for hvis tjenester de ulike choregi
konkurrerte om.21

Mer overraskende er det at finansene, bde de

imperierelaterte og de hjemlige, var tlelig effektive, sjl
om dette departementet blei drevet utelukkende av rd
som blei valgt ved loddtrekning, under rdets
overoppsyn, inntil en valgt finansminister som frte
tilsyn med det militre fondet og valgte styrere over det
theoriske fondet blei innfrt i det fjerde rhundre. Der var
et stort mangfold av finansmagistrater, hvis funksjoner
blir forklart i Aristoteles Athens konstitusjon. En kort
beskrivelse av de hjemlige finansene i fredstid
krigsskatten blir drfta i et annet kapittel23 vil kunne
vre tilstrekkelig for illustrere systemet.

N
Der var ti finanskamre for Athenes hellige penger24, og
fra 434 og fram til midten av det fjerde rhundre ti
finanskamre for de hellige pengene til de vrige
gudene25; disse rda blei sltt sammen fra 406 til 386. De
var reine bokfrere som holdt oppsyn med regnskapene
og som mottok og utbetalte penger etter folkets ordre.
Disse regnskapene blei i det femte rhundre brukt som
reservefond, som det blei innbetalt overskudd til, og ut i
fra disse pengene kunne folket ta opp ln til
ekstraordinre utgifter.26 Der var revisorene, tretti i det
femte rhundre, ti med ti advokater til bist seg i det
fjerde rhundre, som frte regnskap med alle
magistratene som hndterte offentlige penger27, og i
tillegg en revisorkomit for rdet (valgt ved loddtrekning
fra deres egne rekker), som i alle slike henseende sjekka
enhver offentlig bygning.28

Den ordinre indre polisinntekten bestod p den ene side

av forskjellige skatter, leieinntekter fra offentlig og hellig
grunn, og gruveroyalty og konsesjonspriser, og p den
annen side av forelegg, bter og konfiskeringer plagt av
rettsforsamlingene.29 Bter blei samla inn av et rd
bestende av innkrevere etter instruksjoner fra
rettsforsamlingenes presidenter30 Objektene i den frste
gruppa blei alle hndtert av et rd bestende av ti;
selgerne; auksjonene blei holdt i rdets nrvr, som
valgte ut konsesjonrene gjennom avstemning;
konfiskerte eiendommer blei p liknende vis solgt
gjennom auksjon. Selgerne mtte framvise skjemaer som

N
viste hvilke innbetalinger som kom ra konsesjonrer og
oppkjpere og p hvilke datoer, og med det var deres
gjreml fullendt.31 Et annet rd, de ti mottakerne, var
ansvarlig for ta i mot de plpne innbetalingene,
utstede kvitteringene (ved slette kravblankettene som
blei lagt fram av selgerne) i rdets nrvr, og rapportere
uteblitte innbetalinger til rdet (noe som kunne fre til at
skyldnerne blei fengsla).

Mottakerne foretok ogs en tildeling til enhver offentlig

bygning ut i fra fondene som innlp til de aktuelle
departementene.32 Dette var, s langt fondene strakk til,
en reint mekanisk prosess, etter som visse fastsatte
summer blei tildelt i henhold til loven eller gjennom
folkets dekret til ulike forml. Sledes hadde
folkeforsamlinga sjl en liten kontantkonto p 10 talenter
i ret til betale for utarbeidinga av innskrifter, tildele
kroner til personer som hadde gjort seg fortjent til dem,
srge for reisepenger til ambassadrer, understtte
utsendinger til utlandet og liknende.33 Rdet hadde et
liknende fond34, og det samme hadde de ulike rda av
magistrater, slik som markedsoppsynsmennene35, de som
administrerte Dionysus-festivalen, og de som reparerte
templene de to sistnevnte hadde fastsatte tildelinger p
henholdsvis 100 og 30 minaer i ret.36 De fleste av disse
fondene hadde sine separate finanskamre folkets
finanskammer, rdets finanskammer37, finanskammeret
for triremekonstruksjonen38, og s videre.

N
Mottakernes tildeling forrsaka vanskeligheter kun nr
fondene ikke strakk til. De regulre innbetalingene var
heller sesongbaserte, hvorav det store flertallet forfalt p
den niende prytani, og innbetalinger fra forelegg, bter
og konfiskasjoner var sjlsagt svrt variable.39 I enkelte
perioder, nrmere bestemt de tidlige ra av det fjerde
rhundre, var bruttoinnbetalingene knapt nok
tilstrekkelige til dekke lovbestemte utgifter. Under
visse omstendigheter vil enkelte utgifter ha mtte blitt
kutta ned; Lysias klager over at Nicomachus, ved ke
antallet lovbestemte offentlige ofringer, hadde forrsaka
at antikke ofringer til en sum av 3 talenter mtte
utelates40, og Demosthenes ser for seg muligheten for at
rdets og folkeforsamlingas sesjoner ville mtte
suspenderes p grunn av mangel p utbetalinger41 i
lpet av den eubiske krisa i 348 blei rettsforsamlingene
tilsynelatende suspendert av denne grunn.42 Som Lysias
avdekker var p den annen side rdet under disse
omstendighetene frista til imtese informasjoner som
blei lagt fram mot velstende medborgere, i hp om store
bter eller konfiskasjoner.43 Ut i fra hans bemerkninger,
og Aristoteles skildring av mottakernes fond, ville det
synes som at rdet tok det endelige ansvaret for
balansere inntekter og utgifter p en eller annen mte.

Systemet virker undvendig komplisert, med dets mange

rd, som hvert og et tok seg av et stadium i prosessen.
Mlet var trolig vanskeliggjre underslag, upassende
anvendelse av offentlige fond, eller ettergivenhet i

N
forhold til inndrive polisens utestende midler ved f
pengene og regnskapene til passere gjennom mange
hender. Systemet var ogs overdrevent rigid, og ga lite
rom for gi og ta bortsett fra etter spesielle dekreter fra
folket. Nr skip sledes mtte bygges i en unntakstilstand
i 407-06 mtte folket utstede et dekret om at generalene
skulle lne de pkrevde pengene fra de nevnte skalte
mottakerne og betale dem ut til skipssmedene, for s nr
tid var inne betales tilbake av rdet for
triremekonstruksjon, hvis avstemning sannsynligvis blei
tilsidesatt.44 Nok en gang i 343, da folket nska gi en
pensjon p en drakme om dagen til en eksilert delianer,
Peisitheides, betalte de summen ut i fra et lite kontant
fond som folkeforsamlinga rdde over, men mtte, for
etablere utbetalinga p et regulrt grunnlag, gi
instruksjoner om at den p den lovgivende
folkeforsamlingas neste mte blei tilfyd til de
autoriserte utbetalingene som blei foretatt av folkets
finansansvarlige.45 Da nye ofringer i 329 blei vedtatt til
Amphiarus mtte p liknende vis pengene bli utlnt av
folkets finansansvarlige, i pvente av det neste mtet i
den lovgivende folkeforsamlinga.46

Det var imidlertid denne omhyggelige inndelinga av

plikter og rigide reguleringa som gjorde det mulig for s
kompliserte anliggender som finanser bli hndtert av
rlige rd valgt ved loddtrekning, det vil si av enhver
medborger (som var over 30 r) som hadde tilstrekkelig
sjltillit til st overfor den innledende granskninga og

N
den mer gjennomgende underskelsen av sin vandel
som ville avslutte hans relange embete.47

Alle vitnesbyrda, fra Den gamle oligarken til

Demosthenes og Aristoteles48 indikerer at, kanskje med
unntak av de gamle arkonembetene, som ut i fra tradisjon
krevde strre utlegg enn den magre betalinga, og som
hadde noen heller krevende plikter, slik som valget av
dramatikere som skulle konkurrere under
Dionysusfestivalen, embetene valgt ved loddtrekning blei
fylt av svrt lavtstende medborgere. Under disse
omstendighetene var en permanent sivil tjeneste knapt
nok pkrevd. Der var en offentlig slave som bistod
selgerne og mottakerne. Han tok hand om innbetalingene
som blei gjort av de frstnevnte (uten tvil under hans
veiledning) og la dem fram for de sistnevnte p de
hvelige datoene, og mottok til gjengjeld de kansellerte
innbetalingskrava nr betalinga hadde blitt foretatt.50 Der
var ogs enkelte halvprofesjonelle sekretrer eller
undersekretrer i rda. De viktige sekretrene blei enten
valgt ved loddtrekning, slik som sekretren til De ni
arkonene51 eller sekretren til rdet for lovene, eller
valgt, slik som rdets og folkets sekretr for de
offentlige bygningene, som nedtegna dekreter; men
innen Aristoteles tid blei endog de sistnevnte valgt ut
ved loddtrekning, og kun den sekretren som leste
dokumentene for rdet og folket var av opplagte
rsaker valgt p ordinr mte.52 Sekretrer for mindre
magistratsrd blei imidlertid generelt sett innleid av dem,

N
slik som undersekretrene var. Mennene som innehadde
disse stillingene var laverestende folk, endog frigitte
menn slik som Nicomachus53, og blei vanligvis sett ned
p. Demosthenes lot aldri Aeschines glemme at i sin
fattigslige ungdom hadde han tjent til livets opphold som
sekretr og betjent for mindre magistrater og som
undersekretr for rdet og folket.54 Slike menn erverva
utvilsomt en kunnskap om rutine som var nyttig for deres
sjefer, men for at de ikke skulle f for stor innflytelse blei
det sltt fast at ingen undersekretr ville kunne
tjenestegjre for det samme rdet mer enn en gang.55

Enhver beslutning som heva seg over det rutinemessige

nivet blei foretatt av rdet, som slik som Aristoteles
gjengir, samarbeida om mesteparten av magistratenes
administrative arbeid.56 Som vi har sett gjorde rdet ogs
noe viktig arbeid sjl, enten i fulltallige sesjoner eller i
komiteer. Det var faktisk den koordinerende forsamlinga
som holdt det administrative apparatet sammen. Men det
hadde en annen og viktigere funksjon, nemlig den som
gikk ut p styre folkeforsamlingas komit. I henhold til
en regel som sjelden blei brutt ville ingen beslutning
kunne bli fatta av folkeforsamlinga bortsett fra etter en
probouleuma, et utspill som blei vedtatt av rdet, og som
rdet satte p dagsordenen.57 Dette bringer oss til de
midlene gjennom hvilke man kom ram til politiske
beslutninger. Men frst m vi drfte sammensetninga og
prosedyren til rdet og til folkeforsamlinga.

N
Rdet bestende av de 500 blei valgt rlig gjennom
loddtrekning, 50 fra hver stamme. Det blei tildelt plasser
til hver enkelt deme i Athen og Attika, omtrent
proporsjonalt sett i forhold til deres betydning, og
tildelinga fant sted i demene.59 I likhet med magistrater
mtte rdsmedlemmer vre ovr tretti r gamle60, avlegge
en ed61, og individuelt underlegge seg en innledende
granskning62 og endelig eksaminasjon63; man vil kunne
anta at de, i likhet med magistratene, teknisk sett i det
minste mtte regnes tilhre zeugittisk stand. Ut i fra
disse trekka, og spesielt ut i fra rdets velutarbeida
representative struktur, har det blitt slutta at innen den
opprinnelige Kleistheneske konstitusjonen var meninga
at det skulle vre polisens utvende
myndighetsforsamling, som kun overlot de store og
omstridte sprsmla til folket.64 Om det var s, opphrte
det svrt snart vre det. Ut i fra det faktum at det blei
valgt ved loddtrekning, med den ytterligere
foranstaltninga om at ingen ville kunne tjene i den mer
enn to r av sitt liv65, er det klart at athenere i det femte
og fjerde rhundre tok sikte p at rdet ikke skulle ha
noen sjanse til utvikle en korporativ sans, som ville
sette det i stand til innta en uavhengig linje, og nska at
det ganske enkelt skulle vre et rimelig utvalg blant det
athenske folket, hvis synspunkter naturligvis ville
sammenfalle med folkets sdanne.

Der var aldri noen vanskeligheter med fylle rdet, s

langt vi vet. Endog da befolkningstallet var lavt i den

N
siste delen av det fjerde rhundre utgjorde
ephebeklassene, som bestod av medborgere p 18 eller
19 med hoplittstatus, i gjennomsnitt omkring 500, noe
som betyr at den 30-rige klassen hvert r ville telle fra
400 til 350; slik at med noen f som tjenestegjorde to
ganger i rdet kunne ha blitt bemanna av hoplitter
aleine.66 Der er temmelig sterke indikasjoner p at rdet i
det fjerde rhundre inneholdt mange velstende
medlemmer sjl om det ikke kan bevises at ingen
fattige menn satt i det. Der er dessuten antydninger om at
en mann som nska komme med i et gitt r, hadde en
god sjanse til gjre det.67 Demosthenes tjenestegjorde i
et svrt avgjrende r, og Aeschines erklrer at p dette
tidspunktet entra Demosthenes rdskammeret som et
rdsmedlem, uten ha blitt valgt ut ved loddtrekning som
et medlem eller en reserve, men gjennom intrigerende
korrupsjon.68 Dette er utvilsomt en lgn, men kombinert
med Aristoteles utsagn om at tildelinga av andre
magistrater mtte fjernes fra demene fordi de solgte dem,
antyder det at i hvert fall i enkelte fattige demer var der
ikke mange som anmoda om taburettene, og at
demesmennene ikke var uvillige til ordne det slik at en
sjeners teppehandler blei valgt.69 Alt dette antyder at f
menn stilte sine navn til disposisjon, og at konkurransen
om plasser var heller slakk.

Det er ikke kjent hvorfor de fattige likte tjenestegjre i

magistrater snarere enn i rdet. Kanskje et magistrat
tilfredsstilte bedre en higen etter et glimt av viktighet og

N
autoritet, noe som det vre en av 500 rdsmedlemmer
ikke gjorde. Samtidig var pliktene til et rdsmedlem, i
hvert fall i teorien, krevende. Rdet satt sammen hver dag
bortsett fra under festivalene. Stammene (tribene)
innehadde presidentskapet (prytanyet) p rundgang (ved
loddtrekning) i en tiendedel av ret (trettifem eller
trettiseks dager), kjent derfor som prytany. Medlemmene
av den presiderende stammen (triben) mtte hver dag
spise i byhallen, og sammenkalte rdet og
folkeforsamlinga.70

Ut i fra deres antall blei det daglig gjennom loddtrekning

trukket ut en formann for presidentene, som i tjuefire
timer ivaretok byens felle segl og nklene til templene
der arkivene og pengene var oppbevart. Han blei bisttt
av en tredel av den presiderende triben som han blei valgt
fra. I det femte rhundre tjente han ogs som formann for
rdet og folkeforsamlinga (dersom en blei avholdt p
hans dag). I det fjerde valgte han gjennom loddtrekning
fra rdets andre ni triber ni styremedlemmer, og ut av
dem en formann for styremedlemmene. Ingen medborger
ville kunne bli formann for presidentene mer enn en gang
(slik at trettifem eller trettiseks ut av de femti mtte
tjenestegjre), og i det fjerde rhundre ville intet
styremedlem ville kunne tjenestegjre i et prytany, og
ingen formann for styremedlemmene mer enn en gang i
ret.71

N
Disse reglene er en interessant kommentar til den
athenske preferansen for demokrati over effektivitet.
Snarere enn ha et styremedlem som ville kunne utve
utilbrlig innflytelse p rdet eller folkeforsamlinga, var
de rede til risikere ha et som ikke kunne skjelne
mellom en omarbeiding og et betydelig utspill. Slike
uerfarne styremedlemmer ville endog kunne vre en
fare. I henhold til Aeschines legger enkelte folk fram
illegale dekreter og andre legger dem fram for
avstemning uten ha blitt tildelt styremedlemskapet p
en likefram mte, men ved innta posten p en utilbrlig
mte (han forklarer ikke hvordan dette blei gjort, men
formodentlig ved overtale ens kolleger til avst som
kandidater), og dersom en av de andre rdsmedlemmene
genuint stiller til valg og blir valgt ut til vre
styremedlem truer de med legge fram en informasjon
mot ham, ved herse med de ordinre medlemmene.72

De hye oddsene ved bli plassert i denne posisjonen

prega av skremmende prominens, vil kunne bidra til
forklare motvilligheten blant de laverestende mot
tjenestegjre i rdet. For en formann var ikke bare
eksponert for hn og mishagsytringer, men for straff
dersom han la fram et illegalt framlegg til avstemning,
eller p annet vis brt stende ordre. Det vil bli husket
hvordan Nicias, i den andre debatten vedrrende den
sicilianske ekspedisjonen, oppfordra formannen til
bryte reglene ved tillate at sprsmlet vedrrende
ekspedisjonen skulle bli gjenpna sjl om den allerede

N
var stemt over, og oppildna ham ved si at det bryte
reglene i en s god sak ikke kunne medfre straff.73 Det
endelige ansvaret vedrrende slike ordensmessige
punkter blei imidlertid tilsynelatende delt av alle
presidentene (i det femte rhundre) eller
styremedlemmene (i det fjerde). Sokrates opplevde
vre en av presidentene i debatten vedrrende de ti
generalene, og protesterte modig mot legge det rdets
illegale framlegg fram til avstemning, men blei
nedstemt74; det samme blei Demosthenes da han var et av
styremedlemmene ved en mindre bermt anledning.75

I praksis synes frammtet i rdet ha vrt heller labert, i

hvert fall i det fjerde rhundre. I et avsnitt trekker
Demosthenes opp et skille mellom rdets aktive
minoritet, politikerne, som skriver taler og foreslr
framlegg, og de ordinre medlemmene, som holder sine
munner lukket og ikke presenterer noen framlegg, og
kanskje ikke engang entrer rdskammeret til vanlig.76

Folkeforsamlinga hadde fire regulre mter hvert

prytany, eller frti i ret. Agendaen for dem var til en viss
grad fastsatt ved lov. Sledes mtte man p det frste av
de fire foreta en avstemning om hvorvidt magistratene
som innehadde embeter skulle fortsette i stillingen eller
om de skulle avsettes; deretter mtte korntilfrselen og
landets sikkerhet diskuteres; deretter blei lista over
konfiskert eiendom og arvinger lest opp; og det blei gitt
en mulighet for legge fram sensurframlegg overfor

N
informanter, eller legge fram informasjon mot
forrdere eller fordmme dem som ikke hadde oppfylt
sine lfter til folket. Det andre mtet blei satt av til det
som ville kunne kalles private medlemmers anliggender,
der enhver ville kunne tale til folket om ethvert emne av
privat eller offentlig interesse. De andre to tok for seg
rdende problemer under headingene hellige anliggender,
utenrikspolitikk og sekulre anliggender, med prioritet
via til de tre framlegga (valgt ut ved loddtrekning) p
hvert emne i den rekkeflga.77 Ved sida av de regulre
folkeforsamlingene var der spesielle mter. Disse ville
kunne bli sammenkalt for ta seg av en eller annen
plutselig unntakstilstand Aeschines tenkte formodentlig
p slike mter da han erklrte at som flge av
Demosthenes katastrofale utenrikspolitikk hadde der i
det siste vrt mer spesielle enn regulre
folkeforsamlinger.78 De ville ogs kunne bli arrangert p
forhnd for tillate en full debatt om et viktig
stridssprsml. Da man sledes hadde gtt til det skritt
bist segestanerne og leontinerne p et
folkeforsamlingsmte, blei et mte nummer to innkalt
kun fire dager seinere for drfte ekspedisjonens
detaljer, og to folkeforsamlingsmter (p etterflgende
dager) blei satt av til drfte Philocrates fred.79

Hvor stor og hvor regelmessig deltakelsen i

folkeforsamlinga var, er vanskelig si. Oligarkene i 411,
som forsvarte konstitusjonen for de 5000, erklrte
overfor demokratene i Samos at som flge av oversjisk

N
militrtjeneste og business hadde mer enn 5000 athenere
aldri enn kommet sammen for debattere noe som helst
sprsml uansett hvor viktig det har vrt.80 Dette
refererer til krigsra, da mange athenere var i aktiv
tjeneste, og det er et tendensist utsagn; det antyder at
normal fredstidsdeltakelse vil ha kunnet vrt godt over
5000. Denne konklusjonen blir sttta ved det faktum at et
beslutningsdyktig antall p 6000 var pkrevd ikke bare
for ostrakisme81, men for et eller annet helt uspennende
stridssprsml, slik som innvilging av medborgerskap82,
eller spesiell adgang til foresl et framlegg for
ettergivelse av offentlig gjeld83, og at der ikke er noe hint
om at det beslutningsdyktige antallet noensinne ikke var
til stede sjl om det kanskje var ved disse anledningene
at det scythiske politiet bokstavelig talt taua folk inn til
folkeforsamlinga.84

Folkeforsamlingas sosiale sammensetning er ogs

vanskelig mle. Sokrates omtaler folkeforsamlinga som
sammensatt av valkere, skomakere, snekkere, smeder,
bnder, handelsmenn og butikkinnehavere.85 P den
annen side, slik jeg har argumentert for i et annet kapittel,
synes folkeforsamlingene som Demosthenes talte til
generelt sett ha vrt av middel- eller overklassekarakter
hoplitter og de som betalte krigsskatt.86 Spesielle mter
m ha tiltrukket seg en strre arbeiderklasseoppslutning.
Det var utvilsomt til et slikt mte Demosthenes
henvendte seg med en tale vedrrende summoriene, hvor
han aleine virker st overfor en folkeforsamling av

N
fattige menn, som p skjdeslst vis ville kunne stemme
for en tung krigsskatt.87 Folkeforsamlingene rundt
Philocrates fred m ogs ha inneholdt et stort element av
fattigere medborgere, ellers s ville ikke Eubulus
intervensjon, om at avvisning av freden ville bety bde
krigsskatt og overfring av de theoriske pengene til det
militre fondet, ha vrt s effektiv.88

Demosthenes gir en bevegende beskrivelse av den

spesielle folkeforsamlinga som blei sammenkalt da Philip
okkuperte Elatea.89 Det var kveld da en budbringer kom
til presidentene med nyhetene om at Elatea var erobra.
De reiste seg umiddelbart fra middagsbordet og drev bort
dem som okkuperte bodene ved markedsplassen og brant
gjerdene, mens andre tilkalte generalene og kalte til seg
trompeteren, og byen var full av tumulter. Den neste
dagen, ved daggry, sammenkalte presidentene rdet til
rdskammeret, og man dro til folkeforsamlinga, og fr
rdet hadde starta sine prosedyrer og vedtatt en
resolusjon satt hele folket oppe p Pnyx. Og deretter kom
rdet inn og presidentene kunngjorde nyhetene som
hadde blitt brakt til dem, og introduserte budbringeren,
og han talte. S spurte herolden: Hvem nsker tale?
Og ingen stod fram.

Men kanskje det livligste bildet av folkeforsamlingas

foremelle prosedyre er den sjarmerende parodien i
Thesmophoriazusae90: Den genuine kjerna kan lett
separeres fra de komiske tillegga og endringene.

N
Sesjonen pner med en innbydende bnn proklamert av
den kvinnelige herolden. La der vre stillhet! La der
vre stillhet! Dere skal be til Thesmophorae, Demeter og
jomfruen, og til Plutus og til Calligeneia, og til Moder
Jord, og til Hermes og til gratiene, om at denne
hervrende folkeforsamlinga og dette mtet vil agere til
beste for Athens bys ve og vel, og til deres eget beste; og
at hun som agerer og taler til beste for Athens folk, og for
kvinneligheten, vil r. Dette skal dere be for, og for deres
eget beste. Der flger en lang forbannelse: Deres skal
be til de olympiske, pyhiske og deliske gudene og
gudinnene, og til de andre gudene, om at den som n enn
har onde hensikter overfor kvinneligheten, eller som skal
forhandle med Euripides eller perserne til skade for
kvinneligheten, eller som skal planlegge vre en tyrann
eller gjenopprette en tyrann (der flger en oversikt over
synder som var spesielt sttende overfor kvinneligheten),
m g til grunne p miserabelt vis sammen med hele sitt
hus; og dere skal be om at gudene gjr det gode for
resten av dere. N begynner businessen. Hr alle
sammen etter. Rdet for kvinneligheten har vedtatt
flgende. Timoclea var formann, Lysilla var sekretr og
Sostrate la fram framlegget: At en folkeforsamling blir
holdt om morgenen midt i Thesmophoria, da vi alle har
mest fritid, og at det frste temaet p agendaen vil vre:
Hva br gjres med Euripides, siden det er penbart at
han skader oss alle. Hvem nsker tale?

N
Nr det gjelder mten beslutninger blei kommet fram til
p i rdet og folkeforsamlinga har vi tre hovedkilder,
beskrivelsene av bermte debatter hos historikerne
Thukydides og Xenophon; framlegga til talerne,
hovedsakelig Demosthenes og Aeschines, som forsvarte
sin egen og fordmte sine motstanderes politiske taktikk;
og innskriftene som nedtegner faktiske dekreter.
Hovedsprsmla som m stilles er: Hva var rdets og
folkeforsamlingas respektive roller? Var det slik at
folkeforsamlinga kun gikk god for resolusjoner som blei
utarbeida i detalj i rdet, eller fatta den virkelige
beslutninger og i virkeligheten endog utvde initiativet?
Og for det andre, innen henholdsvis rdet og
folkeforsamlinga, hvor langt kunne og den alminnelige
medborger ta og faktisk tok initiativet, og i hvilken grad
monopoliserte politiske ledere, offisielle eller uoffisielle,
tribunen?

Vi vil kunne ta innskriftene frst, som de mest autentiske

nedtegnelsene. Innskrifter fra det femte og tidlige fjerde
rhundre er relativt lite informative fordi deres utkast er
utforma p en for konsis mte. Den offisielle
nedtegnelsen gir kun det som er essensielt. Forordninga
erklrer ganske enkelt: Den blei lagt fram av rdet og
av folket, og gir navnene p den presiderende triben og
dens formann (siden begge til en viss grad var ansvarlige
for legge dekretet fram for avstemning), navnet til
sekretren (som holdt rede p dekretets detaljer og hadde
ansvaret for f det korrekt inngravert) og det til

N
vedkommende som hadde lagt det fram (som ville kunne
bli straffeforfulgt for ha lagt fram et illegalt dekret):
Navnet til archonen blir av og til tilfyd (for datoen). Der
flger (i indirekte tale) dekretets tekst, vanligvis uten noe
som viser hvorvidt utkastet til det blei skrevet i rdet eller
i folkeforsamlinga.

De eneste unntaka som er informative er omarbeidinger,

som, om ikke i formen: S og s foresltt: Ellers som
avgjort av rdet; men det, avdekker at utkastet til det
opprinnelige framlegget blei forfatta i rdet, og lagt fram
i dets navn. Gjennom denne testen er det mulig avgjre
at flere viktige dekreter fra det femte rhundre fikk sine
utkast forfatta i detalj i rdet, og blei vedtatt med mindre
modifikasjoner av folket. De inkluderer alliansen med
Egesta fra 458, den store omvurderinga av tributten i 425,
privilegiene som blei innvilga Napoli for dens lojalitet,
resbevisningene som blei tildelt dem som begikk
attentatet mot Phrynichus i 409, og privilegiene som blei
gitt til de lojale samianerne i 405 og 403; et av de siste
dekretene er unikt ved at det formelt sett blei lagt fram av
det samla presidentforsetet, formodentlig for
understreke rdets enstemmighet.91

Enkelte detaljpoenger framkommer fra disse dekretene.

Den samme mannen som hadde foresltt et framlegg i
rdet ville kunne omarbeide det i folkeforsamlinga.92
Rdet ville kunne skrive utkast til en kompleks
resolusjon, og etterlate enkelte omstridte klausuler til

N
folket avgjre. Sledes foreslo rdet ulike
resbevisninger til Napoli, men bestemte at sprsmlet
hvorvidt de frste fruktene skulle bli reservert for
Athene blei overlatt til drfting i folkeforsamlinga.
Folkeforsamlinga stemte, i form av en omarbeiding, at
det skulle de.93 I dekretet vedrrende dem som hadde
begtt attentatet mot Phrynichus ikke bare antyda
vedkommende som la fram framlegget supplementre
resbevisninger, men instruerte rdet, dersom
hovedmottakeren (en gang i framtida) skulle be om
ytterligere privilegier, om forfatte et utkast og legge det
fram for folket.94 Dette er en indikasjon p hvordan
folket, p en enkel mte, kunne omg regelen om
probouleuma og ta initiativet.

Nr en omarbeiding p omvendt vis pner med orda

ellers som lagt fram slik og slik, vil det rimeligvis bli
slutta at det betydelige framlegget ikke var en
probouleuma, men hadde blitt lagt fram av
folkeforsamlinga gjennom den navngitte medborger. P
dette grunnlaget hadde utkastet til enkelte viktige
dekreter ikke blitt forfatta i rdet. Reguleringene for
kolonien Brea blei foresltt av dens offisielle
grunnlegger, Democleides; reglene for de eleusineiske
frste frukter av et sesielt rd av utkastforfattere. 95 Et av
dekretene som tok for seg oppgjret med Chalcis etter
dens revolt i 446 blei lagt fram av en viss Anticles. Det at
han la fram sitt forslag i folkeforsamlinga blir videre
antyda gjennom en klausul om at folket omgende

N
velger fem mann til dra til Chalcis og administrere eden.
Ordet omgende er mer naturlig i munnen p en taler i
folkeforsamlinga, hvor avstemninga kunne foretas med
en gang, enn hos en taler i rdet som foreslo agering i en
folkeforsamling som kanskje skulle holdes flere dager
seinere.96

Dersom dette siste punktet er gyldig blei det frste

dekretet som ga ulike privilegier til Methone i 428
foresltt av en medborger, Diopeithes, i
folkeforsamlinga. Det pner med klausulen om at
97

folket umiddelbart stemmer med hensyn til

methonianerne hvorvidt folket umiddelbart nsker
ansl tributten eller om det er nok for dem betale kun
det som tilkommer gudinna fra tributten som de blei
ansltt til betale ved den siste Panathenaea, og vre
immune mot resten. Dekreter fortsetter med formidle
ulike tjenester overfor Methone. Mot slutten er der en
bemerkning: Folket stemte for at methonianerne kun
betalte det som tilkom gudinna fra den tributten som de
blei ansltt til betale ved den siste Panathenaea, og vre
immune mot resten. Ordet umiddelbart, som blir brukt
to ganger, antyder igjen en taler i folkeforsamlinga; da
rdet i sin probouleuma vedrrende Napoli overlot en
tilsvarende beslutning til en spesiell avstemning blant
folket anvendte det et annerledes formular: og
vedrrende de frste fruktene for Parthenos, som endog
den gang blei betalt til gudinna, at sprsmlet blir drfta
blant folket med hensyn til dem.98

N
Det vil kunne antydes at grunnen til hvorfor Diopeithes
formulerte sitt forslag p denne underlige omstendelige
mten vil ha kunnet vrt at omarbeidingene ikke blei
foretatt, som innen moderne praksis, fr framlegget. I s
fall ville hele framlegget kunne veltes av en omstridt
klausul, og en framsynt politiker reserverte derfor en slik
klausul for en spesiell avstemning som skulle foretas
umiddelbart etter at hovedframlegget hadde blitt vedtatt.

Tidlig i det fjerde rhundre begynner forskriftens

formular bli variert. I mange dekreter er det fremdeles,
slik som i det femte rhundre, det blei vedtatt av rdet
og folket, men i andre er det det blei vedtatt av
folket.99 Vanligvis virker det som om den frste
formuleringa bli anvendt nr folket vedtok rdets
resolusjon, og den andre nr dekretet blei lagt fram i
folkeforsamlinga, men det er tvilsomt om dette skillet
alltid blei strengt overholdt. Det var teknisk korrekt
anvende formularet det blei vedtatt av rdet og folket i
alle tilfeller, slik som det blei gjort i det femte rhundre,
siden intet dekret kunne vedtas med mindre rdet hadde
utstedt en resolusjon som satte saken p dagsordenen, og
i enkelte tilfeller synes den gamle praksisen ha blitt
opprettholdt.100 Dessuten virker det ikke som om noen
stor betydning har vrt knytta til formularet, og
sekretrene brydde seg av og til ikke. Der er et eller to
dekreter som m ha blitt utstedt av folkeforsamlinga, men
hadde overskriften det blei vedtatt av rdet101;
formodentlig hadde sekretren glemt endre forskriften i

N
rdets resolusjon da den blei godkjent av folket. I andre
vedtaksformuleringer er det blei vedtatt av (rdet og)
folket helt og holdent utelatt102; det kan ikke ha blitt
betrakta som av vital betydning.

Mot slutten av det femte rhundre blir dekretutkasta

mindre konomiske, og dermed mer instruerende for oss.
Det som penbart skjedde var flgende: Sjl om den som
la fram eller omarbeida forskriften i et framleggs
stereotypiske formular alltid sies tale gjennom dette, og
i lovens tekniske sprk blei kalt taleren, blei framlegg og
omarbeidinger faktisk overlevert til sekretren, som leste
dem hyt. Talerne anvender normalt sett verbet
skrive for legge fram en resolusjon, og Aeschines
beretter en historie som illustrerer prosedyren p en livlig
mte: P et folkeforsamlingsmte viste Demosthenes,
sier han, til en av sine naboer et dekret skrevet av ham
sjl, med navnet Demosthenes pskrevet, og spurte om
hvorvidt han skulle gi det til sekretren for formennene
for s legge det fram til avstemning.103 Dersom
framlegget, med eller uten omarbeidinger, blei vedtatt,
synes sekretren ha overlevert papirene uten revidering
til vedkommende som skulle st for innskriften. Et heller
komisk resultat av denne slurvete prosedyren sees i et
dekret som tildeler tittelen proxenos og benefaktor i 408-
07 til en viss Oeniades fra Palaesciathos.104 I rdets
resolusjon hadde han blitt beskrevet som fra Sciathos;
en omarbeiding blei utstedt for endre fra Sciathos til
lyde Oeniades fra Palaeschiathos, og dette er

N
hytidelig inngravert, sjl om korrigeringa har blitt
foretatt i det uavhengige framlegget.

Et enda mer skingrende eksempel p slurvete utkast er et

dekret som blei vedtatt etter ha blitt fremma av
Cephisophon i favr av samianerne i 403.105 Det
inneholder forordninga om at saminanernes ambassade
blir introdusert for folket for ta hnd om deres krav,
som helt klart er en reint prosedyremessig klausul for
probouleuma, som skulle ha vrt sletta da den blei
vedtatt av folket. Blant de andre forordningene er at alle
privilegiene som det athenske folket tidlige stemte for
vedkjenne det samianske folket blir bekrefta, og en
invitasjon til ambassaden om spise middag i den
offentlige bygninga. Hoveddekretet er etterfulgt av en
omarbeiding, ogs foresltt av Cepisophon, om at det
har blitt vedtatt at folket i Athen at de tidligere dekretene
vedrrende samianerne blir bekrefta, slik som folket
beslutta i sin probouleuma og introduserte for folket, og
en ny invitasjon til ambassaden om komme p middag.
Det er vanskelig se hva man skal tolke ut i fra dette
virvaret. Glemte rdet nedtegne i sin probouleuma en
resolusjon som det tidligere hadde utstedt og som
bekrefta de tidligere dekretene og unnlot invitere
ambassaden p middag? Og korrigerte Cephisophon i sin
omarbeiding disse feila? Og var korrigeringene
innbefatta i dekretet, s vel som bli nedtegna som en
omarbeiding?

N
En mer avslrende orm for skjdeslshet er etterlate i
dekretets tekst orda (i indirekte tale) det har blitt beslutta
av rdet eller av folket, i tillegg til utsagnet i
forksriften om at det blei beslutta av (rdet og) folket.
Dette er en langt mer nyttig pekepinn enn ordlegginga i
forskriften. For en mann som la fram en resolusjon i rdet
ville aldri begynne med orda: Det er beslutta av folket,
ei heller ville en taler i folkeforsamlinga ha starta med
orda det har blitt beslutta av rdet.

I 370-ra begynt en enda mer slurvete praksis. Etter

standardformuleringa som inkluderte orda det blei
beslutta av rdet og folket, er utkasta til mange dekreter
skrevet langs slike linjer som dette: Med hensyn til
utsagnet fra utsendingene fra om at det er beslutta av
rdet at formennene som ved loddtrekning skal presidere
ved det neste folkeforsamlingsmtet skal introdusere dem
for folket og at rdet beslutter at, mens etc.106 Det som
har skjedd er at hele probouleumaen har blitt kopiert
ordrett, og at det i disse tilfellene er penbart at
folkeforsamlinga ganske enkelt skreiv blankt under p
det.

Et unikt dekret fra 333 f. Kr. avdekker en svrt

annerledes prosedyre.107 Etter en formulering som endte
med orda det blei beslutta av rdet; Antidotus snn av
Appollodorus av Sypalettus foreslo, er den en
probouleuma som instruerer formennene ved det neste
folkeforsamlingsmtet om introdusere den citianske

N
delegasjonen for folkeforsamlinga og kommunisere en
resolusjon fra folkets rd om at rdet beslutter at folket,
etter ha hrt citianerne vedrrende stiftelsen av
tempelet og enhver annen athener som nsker, skal
beslutte slik det finner best. Der flger en annen
formulering (i den neste prytanien) som ender med det
blei beslutta av folket; Lycurgus snn av Lycophron
foreslo, og folkets dekret (som inneholdt orda det blei
beslutta av folket) som etterkom anmodninga fra
citianerne.

Dekretet er unikt ved bevare en slik ikke-forpliktende

probouleuma; rsaken er trolig at citianerne inngraverte
det sjl (sekretren er ikke introdusert til gjre det), og
mente at det var tryggest ha alle saksdokumentene
skrevet inn slik de blei overlevert til dem av sekretren.
Ikke alle slike dekreter forutsetter en reint ikke-
forpliktende propouleuma. Et dekret som innvilger
resbevisninger og privilegier til en Archippus pner
med at det har blitt beslutta av folket, mens dets
innledning lyder med hensyn til erklringa fra
Archippus og probouleumaen som rdet utstedte om
ham.108 Her vil det kunne gjettes at rdet har omfavna
Archippus krav og i generelle vendinger antyda at folket
belnner ham med passende resbevisninger, og at
taleren i folkeforsamlinga la fram konkrete forslag. Et
annet dekret, som aksepterte den tilbudte alliansen med
Arcadia, Achaea, Elis og Philius109, blir ogs presentert i
form av et framlegg i folkeforsamlinga, at det har blitt

N
beslutta av folket, og pner med forslaget om at
herolden straks (i folkeforsamlinga) skal be for gudenes
velsignelse av alliansen; men innledninga resiterer at de
allierte har introdusert en resolusjon i rdet om motta
alliansen, og at rdet har utstedt en probouleuma i
samme retning. Her ville det synes som at rdet hadde
foretatt en bestemt anbefalning. Taleren i
folkeforsamlinga vil kunne ha formulert alliansens
eksakte termer, eller vil ganske enkelt kunne ha skrevet
om utkastet til rdets framlegg, og tilfyd til det forslaget
om en hytidelig bnn og en forklarende innledning.

Som en hovedregel ville det imidlertid synes som at

dersom probouleumaen blei vedtatt, som blei den
inngravert totiden verbis, med omarbeidinger, om noen,
tilfyd; og det er derfor sannsynlig at dekreter som pner
med orda at det har blitt beslutta av folket for det meste
blei, i likhet med det til Lycurgus og citianerne, blei
foresltt i folkeforsamlinga p grunnlag av en reint
formell probouleuma.

Ved bruke disse pekepinnene er det ofte mulig skjelne

mellom nr initiativet kom fra rdet og nr det lot
folkeforsamlinga ha et fritt valg. Dekretutkastet i favr av
Clazomenae i 387 f. Kr. ville synes ha blitt forfatta av
Poliagros i folkeforsamlinga.110 Dette dekretet, i likhet
med det til Diopeithes vedrrende Methone, reserverer
enkelte punkter til en spesiell avstemning fra folkets side:
og vedrrende en guvernr og en garnison at folket

N
umiddelbart bestemmer hvorvidt de skal etableres i
Clazomenaee eller hvorvidt folket i Clezomenae blir
autorisert til bestemme hvorvidt de nsker motta dem
eller ei. Mot slutten finnes en bemerkning: folket
beslutta at de ikke betaler noen andre skatter (enn de 5
prosentene som er nevnt i dekretet) og verken mottar
garnison eller guvernr.

Det virker ogs som om alliansene med Chios og

Byzantium, umiddelbart fr dannelsen av det andre
athenske forbundet, og stiftelsescharteret for forbundet
sjl, fikk sine utkast forfatta i folkeforsamlinga.111 P den
annen side blei etterflgende opptak i forbundet hndtert
av rdet, hvis resolusjoner folket bekrefta.112

Den generelle konklusjonen som framkommer av

innskriftene er at rdet ikke var en politikkutformende
forsamling. Vedrrende ikke-omstridte sprsml skreiv
det utkast, som av og til overlot mindre vanskeligheter til
bli avgjort av folket, men vedrrende ethvert strre
stridssprsml, og enkelte mindre sdanne, satte det kun
sprsmlet p folkeforsamlingas agenda. Denne
konklusjonen framkommer av Thukydides rapporter fra
debattene. Alle de store stridssprsmla blei debattert i
folkeforsamlinga og avgjort der, den corcyraeanske
alliansen, avvisninga av det spartanske ultimatumet i 431,
Mitylenes skjebne, de spartanske tilnrmingene i 425 og
igjen i 420, og den sicilianske ekspedisjonen.113 Rdets
rolle blir knapt nok s mye som nevnt, sjl om det

N
sjlsagt m ha introdusert utsendingene. Frst i 420 hrer
vi om spartanske utsendinger som frst drar til rdet, og
s til folkeforsamlinga, hvormed de som flge av et triks
fra Alcibiades side blei fratatt de uinnskrenka
fullmaktene som de hadde krevd overfor rdet, og satte
s Alcibiades i stand til stille dem i vanry.

I Xenophons beretning om rettssaka mot de ti generalene

spiller rdet en strre rolle. Generalene rapporterte til
rdet, som etter et framlegg fra Timocrates fengsla dem
og brakte dem fram for folkeforsamlinga. Etter en lang
og heller uavklart debatt, der generalene tok del, beslutta
folkeforsamlinga, etter som det var blitt for mrkt til
telle stemmer, utsette sprsmlet og instruerte rdet om
produsere en probouleuma vedrrende hvordan de
skulle stilles for retten. Generalenes fiender dro n fordel
av det faktum at en i deres rekker, Callixenus, satt i rdet.
Han gikk til angrep p generalene og fikk en
probouleuma vedtatt om at folket skulle stemme for eller
mot ddsstraff for alle uten ytterligere debatt, etter som
saka hadde blitt drfta fullt ut allerede. I
folkeforsamlinga blei det imidlertid reist protester og
Euryptolemus foreslo et rivaliserende framlegg. Folket
stemte s mellom probouleumaen og Euryptolemus
framlegg, og vedtok etter en ny opptelling den
frstnevnte. Denne beretninga avdekker tilfeldigvis en
annen prosedyremessig mulighet. Sjl om rdet foretok
en definitiv anbefalning kunne den ikke bare bli

N
omarbeida; et helt annerledes framlegg ville kunne vre
ndvendig sette inn i stedet.114

Talerne tilfyer ikke svrt mye til vr kunnskap. De

bekrefter at vitale beslutninger helt og holdent blei
overlatt til folkeforsamlinga. I debatten vedrrende
Philocrates fred l der tilsynelatende ingen substansiell
probouleuma framfor folkeforsamlinga; gjennom den
prosedyren som blei foresltt av Demosthenes, ville
enhver medborger den frste dagen kunne tale og komme
med et framlegg, p den andre dagen blei framlegg lagt
fram for avstemning.115 Det kommer klart fram av
Demosthenes beretning at ved erobringa av Elatea hadde
ikke rdet noen forslag komme med, og overlot det til
folkeforsamlinga legge dem fram. Samtidig viste
talerne at det ville kunne vre taktisk bekvemt f et
sprsml reist gjennom en venn av rdet; sledes brukte
trolig Demosthenes Apollodorus til legge fram en
probouleuma vedrrende tildelinga av overskuddet til de
theoriske og militre fondene.116 Demosthenes nevner
ogs et tilfelle, som av naturlige rsaker ikke kunne
innskrives i stein, der en propouleuma blei avvist av
folkeforsamlinga. Da nyhetene om katastrofen ved
Tamynae kom utstedte rdet en resolusjon om at hele
resten av kavaleriet skulle sendes til fronten. I
folkeforsamlinga gikk Meidias, for unng aktiv tjeneste
som kavalerist, frivillig med p vre en trierark endog
fr formennene hadde funnet setene sine, men etter
debatten blei det beslutta ikke mobilisere kavaleriet.117

N
For vende oppmerksomheten mot sprsmlet om
individuelt initiativ er det allerede klart at dersom, slik
som ofte hendte, at rdet la fram en ikke-forpliktende
probouleuma s kunne enhver medborger legge fram et
dekret vedrrende emnet i folkeforsamlinga, og at
dersom de la fram en definitiv anbefalning s kunne
enhver medborger foresl omarbeidinger, et alternativt
framlegg eller likefram avvisning. Det gjenstr imidlertid
drfte hvorvidt, og om s hvordan, en medborger kunne
f satt et sprsml p dagsordenen. Probouleumaregelen
innebar i det minste at intet dekret kunne utstedes i
folkeforsamlinga med mindre rdet hadde lagt fram en
formell resolusjon som introduserte emnet, og de
vitnesbyrda som finnes bekrefter den naturlige hypotesen
om at kun et rdsmedlem kunne presentere et framlegg i
rdet. Talerne underforstr dette gjennom sitt sprk:
Ved vre et medlem av rdet la Apollodorus fram et
dekret i rdet, og presenterte en probouleuma i
folkeforsamlinga118, eller igjen: Ved vre et
rdsmedlem la Timarchus fram et framlegg om at119
Det klareste vitnesbyrdet kommer fra Demosthenes
aktiviteter samtidig som forhandlingene som frte fram
til Philocrates fred fant sted. Han satt i sine tidligste
faser i rdet, og brukte sin posisjon til legge fram ulike
mindre dekreter det at de frste athenske utsendingene
skulle bli krona, at Philips utsendinger skulle bli
introdusert for folket og at de fikk tildelt seter i teateret,
at de andre athenske utsendingene skulle seile

N
umidelbart120 men seinere, da hans r var over, siterer
han den probouleumaen som rdet vedtok ut i fra min
rapport og vitnesbyrdet fra den som la den fram.121

I praksis srga utvilsomt en politiker normalt sett for at

han hadde noen venner og allierte i rdet hvert r.122 Men
om s ikke var tilfelle var der andre prosedyrer.
Demosthenes forteller oss hvordan Timocrates p legalt
vis burde ha gtt fram for sikre at hans forslag om
tillate kausjon for dem som stod i gjeld til staten. I dette
bestemte tilfellet var det pkrevd med et framlegg fra
folket for at dette reformforslaget skulle g gjennom.
Etter ha gjort dette skulle han ha fulgt den vanlige
retninga ved utforme en skriftlig applikasjon til rdet og
s (dersom de satte saken p dagsordenen) legge fram et
forslag i folkeforsamlinga.123 Denne retten til
applikasjon blei ofte vedkjent utlendinger, og var
penbart en iboende rettighet hos medborgerne.124
Aeschines beskriver hvordan Demosthenes anvendte den
han gikk inn i rdskammeret og ved skyve til side de
ordinre medlemmene la han fram en probouleuma for
folkeforsamlinga, ved utnytte framleggerens
uerfarenhet; og han fikk sitt framlegg lagt fram for
avstemning i folkeforsamlinga ogs, og et dekret fra
folket utstedt, da folkeforsamlinga allerede hadde reist
seg og jeg hadde dratt (ellers s ville jeg aldri ha tillatt
det) og flertallet hadde forlatt stedet.125 I hvor utstrakt
grad retten ti applikasjon blei brukt, vet vi ikke. Rdet
var sjlsagt ikke tvunget til ta det opp126, og vil svrt

N
gjerne umiddelbart ha kunnet feid til side et stort antall
frivole framlegg; men det er usannsynlig at de vil ha
kunnet nekte sette et forslag fra enhver av politisk
betydning p dagsordenen.

Innskriftene avdekker det siste tilfluktstedet til en privat

medborger som hadde en sak sterkt p hjertet. I en rekke
tilfeller legger en medborger fram for folkeforsamlinga et
framlegg om at rdet utsteder en probouleuma og legger
den fram for folket om at Dette ville kunne bli gjort,
slik som i tilfellet med de ti generalene, nr
folkeforsamlinga allerede hadde temaet p dagsordenen,
og nska f det introdusert p ny ved en seinere
sesjon.127 Men det ville seinere framkomme at denne
prosedyren kunne bli brukt til introdusere et emne de
novo. De fleste tilfellene er tildeling av
128
resbevisninger , men et er et viktig tema av offentlig
interesse, Hegesippus dekret fra 357-56, som fastslo
ddsstraff og konfiskering av eiendom for enhver som
skada Athens allierte, noe som oppstod ut i fra et angrep
p Eretria, men var av generell applikasjon.129 Det virker
sannsynlig at framlegg av denne typen ville kunne bli
foretatt i den andre folkeforsamlinga ved hver prytany,
der enhver som nsker, etter ha lagt fram en ydmyk
petisjon, vil kunne tale til folket om hvilket slags emne
ha mtte nske, privat eller offentlig.130

Det ville s synes som om at rdets kontroll over

folkeforsamlinga var forsvinnende liten. Det var

N
utvilsomt athenernes intensjon at rdet, som bestod av
menn av moden alder og i hvert fall i teorien med
visse midler, som hadde avlagt ed og kunne
straffeforflges dersom de misbrukte sin tillitt, skulle
agere som en viss kontroll med mulighetene for
uansvarlig framferd fra folkeforsamlingas side. Det var
deres plikt avvise legge ulovlige forslag fram for
avstemning, og de kunne avvise gi armslag for tpelige
sdanne. De sparte utvilsomt folkets tid ved gjre s, og
ved skrive uomstridte, men av og til kompliserte, utkast
til framlegg for folkeforsamlingas godkjenning. Sist men
ikke minst s de til at intet framlegg blei foresltt uten
tilbrlig oppmerksomhet og publisitet. Men politikken
blei bestemt i folkeforsamlinga.

Det som har blitt sagt ovenfor gjelder for dekreter. Nr

det gjelder lover blei en mer omfattende prosedyre tatt i
bruk i hvert fall i det fjerde rhundre. I henhold til
Aeschines var det plikten til de seks thesmothetae, de
juridiske medlemmene av arkonkollegiet, foreta en
rlig gjennomgang av lovene og, dersom de fant noen
motsetninger eller tvetydigheter i lovkodeksen,
kunngjre de relevante lovene. Presidentene holdt s en
spesiell lovgivende sesjon for folkeforsamlinga, og folket
avgjorde hvilken lov som skulle slettes eller bekreftes.131
Det var formodentlig ved denne rlige gjennomgangen at
omarbeidinger av lovkodeksen kunne foretas under den
prosedyren beskrevet av Demosthenes. P den ellevte
dagen av den frste prytanyen blei lovkodeksen lagt fram

N
for folkets avstemning seksjon for seksjon, lovene som
gjaldt rdet, de generelle lovene, de som gjaldt for de ni
arkonenen og for de andre magistratene. Dersom folket
godkjente noen som helst seksjon s blei den stende.
Dersom de ikke godkjente satte formennene for det tredje
folkeforsamlingsmtet gjennomfringa av et lovgivende
mte p sin agenda; i mellomtida ville enhver medborger
kunne kunngjre nye lover (sammen med de gamle
lovene som de ville avlse). Den lovgivende
folkeforsamlinga bestod av et begrensa antall
medborgere i et tilfelle 1001 pluss rdet av de 500
blant dem som hadde avlagt den heliastiske eden, og
derfor var over 30 r gamle. Etter ha hrt bde
forslagsstillerne av de nye lovene og fem valgte talsmenn
for de gamle lovene, avgjorde den sprsmlet ved
avstemning.132

En prosedyre av dette slaget er frste gang nedtegna da

lovene blei revidert etter gjenopprettinga av demokratiet i
403133, og den eksisterte trolig ikke fr den tid. I hvert
fall i det femte rhundre blei en rekke vedtak vedtatt som
dekreter som ville ha krevd lovgivning i det fjerde, slik
som etableringa i 448 av ei prestinne for Athene Nike og
vedkjennelsen av et salr til henne ra offentlige fond134,
eller etableringa i 434 av kasserere for de andre gudene,
og vedtaket av regler for anvendelsen av hellige fond.135
Disse dekretene blei lagt fram av ordinre medborgere.
Utkastet til reguleringene for Eleusiskulten blei forfatta i
418 av et spesielt rd bestende av utkastforfattere, men

N
blei lagt fram for rdet og folket gjennom den normale
prosedyren, og omarbeida i folkeforsamlinga.136
Utnevnelsen av et rd bestende av utkastforfattere var
ikke sregen for lovendringer; et slikt rd skreiv utkast
til reguleringer or Milet137, og blei utvilsomt utnevnt for
vanskelige og tekniske tiltak av ethvert slag. De litterre
vitnesbyrda vi har antyder at athenerne i det femte
rhundre ikke var fullt ut bevisste p noe slikt klart skille
mellom lover og dekreter slik som talerne i det fjerde
rhundre insisterte s sterkt p.138 Og sist men ikke minst
er det, inntil lovene blei kodifisert mellom 411 og 403,
vanskelig se hvilken mekanisk test der kan ha vrt for
skjelne dem fra dekreter.139 Systemet i det fjerde
rhundre vil ha kunnet hatt sine fortrinn nr det gjelder
sikre den konstitusjonelle stabiliteten som grekerne satte
s hyt, men det gjorde administreringa utilbrlig rigid.
Ingen endring, uansett hvor liten den var, kunne bli
foretatt innen den administrative rutinen bortsett fra
gjennom lovgivning i forbindelse med den ene rlige
anledningen som var satt av til den; endog Peistheides
pensjon kunne bare fastlegges p et permanent grunnlag
gjennom denne prosessen.140

En lov som blei utstedt gjennom den egna prosedyren

kunne like fullt bli knebla av rettsforsamlingene ved at
dens forfatter blei dmt for ha utstedt en
uhensiktsmessig lov, eller en som var i strid med en lov
som fremdeles fantes i kodeksen.141 Dekreter som var
uregelmessig vedtatt, eller hvis innhold var i konflikt

N
med noen som helst lov, kunne pdmmes for illegale
prosedyrer, noe som strekker seg tilbake til tida fr
415142 trolig til 461143 sjl om sprsmlet om hvor
nye det blei anvendt i fravret av noe klart skille
mellom lover og dekreter er obskurt. Dette bringer oss til
den vitale rolla som rettsforsamlingene spilte innen
athensk politikk. Ikke bare kunne tiltak og deres
opphavsmenn sledes bli dmt, men mange former for
dommer og anklager var tilgjengelige overfor politikere
for forrderi, bedrag av folket, underslag, bestikkelse, og
s videre, og alle var i utbredt bruk. Juryene, som varierte
i strrelse i henhold til sakas betydning, men som i
normale tilfeller talte noen tusen144, blei valgt ved
loddtrekning av et panel, ogs valgt ved loddtrekning,
bestende av 6000 medborgere.145 Alle medborgere,
uansett hvor fattige de var, kunne velges til denne
tjenesten146, og i det femte rhundret ville det
framkomme fra Aristofanes Vepsene at
rettsforsamlingene hovedsakelig blei bemanna av gamle
menn fra de laverestende klassene, som sledes hadde
en mager pensjon, eller i hvert fall lommepenger.147
Innen Demosthenes tid synes juryene ha blitt
altoverveiende middel- eller overklasebaserte. De agerte
trolig som en konservativ bremse p konstitusjonen slik
som for eksempel i tilfellet der de knebla Hypereides
dekret om frigi slavene etter Charioneia.148

Det ville p overflata synes som om politikken blei

initiert av enhver medborger som valgte tilby sitt rd til

N
folket, og blei bestemt av folket i forlkeforsamlinga. Var
det virkelig slik at athenerne hndterte sine anliggender
s viselig som de gjorde gjennom denne anarkiske
metoden, eller fantes der en eller annen form for
regjeringsmakt, i moderne forstand, offisiell eller
uoffisiell, eller var der partier, som likna p moderne
politiske partier, som bd p en alternativ regjeringsmakt,
eller som i det minste sttta en koherent alternativ
politikk? Det blir av og til uttrykt eler underforsttt at de
ti generalene danna en slags regjeringsmakt i det femte
rhundret, og at de nt visse konstitusjonelle privilegier
som hjalp dem til utfre denne funksjonen.

Vitnesbyrda om noen viktige konstitusjonelle privilegier

er srdeles svake. Generalene var primrt utvende
offiserer innen de militre og fltebaserte sfrene, og
deres plikter var mobilisere hr- og fltestyrker etter
folkeforsamlingas instruksjoner, og kommandere slike
hr- og fltestyrker med sikte p oppn mlsetningene
som blei sltt fast, p en mer eler mindre detaljert mte,
av folket. De ville kunne, i likhet med andre magistrater,
eller utsendinger, eller rdet, bli gitt full makt, men s
vidt vi kjenner til kun innafor visse tidsrammer. Sledes
blei Nicias, Alcibiades og Lamachus tildelt full makt til
bist egestaeanerne mot selinuntinerne, og bist deres
gjenopptatte bosetting av Leontini, og foreta en slik
agering p Sicilia som de mtte vurdere som til beste for
Athen, seinere blei de gitt full makt til agere slik de
fant best vedrrende strrelsen p styrken og hele

N
ekspedisjonen.149 Av og til, nr hemmelighold var
essensielt, slik som i forsket p erobre Megara og det
doble angrepet p Boiotia i 424, synes generalene ha
agert ut i fra sitt eget initiativ uten konsultere folket.150

Det synes som at folket kunne innvilge, og i krigstid

normalt sett innvilga, generalene prioritert tilgang til
presidentene for rdet og folkeforsamlinga. I et
krigstidsdekret blir generalene instruert, sammen med
presidentene, til sammenkalle en folkeforsamling151, og
i en annen, virker det som, til initiere en viss
business.152 I det andre tilfellet blei et dekret so flge av
dette utstedt etter framlegg fra generalene, og det er et
annet eksempel p at dette formularet blir anvendt.153 I et
annet krigstidsdekret blir en viss business gitt presedens
framfor rdet med mindre generalene krever noe.154

Slike mtelige privilegier hever knapt nok generalene

over nivet til den alminnelige medborgeren, som kunne
legge fram en applikasjon for rdet. I det fjerde rhundre
synes generalene normalt sett ha fulgt flgende
prosedyre: To dekreter, lagt fram p den normale mten
av et medlem av rdet, begynner med referanse til
utsagnet fra generalen Timotheus og mens generalen
Timotheus uttrykker at155

Ideen om at generalrdet agerte som sdan som en

regjering er opplagt feil. Generalene var ti individer, som
ofte fremma diametralt motsatt politikk, slik som Nicias

N
og Alcibiades gjorde i forbindelse med den sicilianske
ekspedisjonen. Det meste som kan sies er at folket
vanligvis fulgte rdet fra en general eller fra generalene,
eller at generalene vanligvis var politiske ledere og vice
versa. Dette var delvis fordi en general som hadde
tjenestegjort mange ganger hadde den ndvendige
erfaringa og tekniske kunnskapen som trengtes for gi
informerte rd; sledes da man hadde bestemt seg for den
sicilianske ekspedisjonen, blei Nicias, i stor grad mot
hans vilje, anmoda om foreta en beregning over de
styrkene som var pkrevd.156 Men det skyldtes i enda
strre grad det faktum at i det femte rhundret valgte folk
som generaler menn hvis mening de respekterte,
hovedsakelig p det heller irrelevante grunnlaget av
avstamning og velstand. Dette kommer klart fram ved
begynnelsen av Alcibiades karriere. Sjl om han
fremdeles var ung p det tidspunktet mlt opp mot
standarden til enhver annen by, sier Thukydides, blei
han ra for sine forfedres utmerkelser. Ved ha vrt
uroa over at spartanerne hadde foretatt sine to frste
uoffisielle tilnrminger gjennom to generaler, Nicias og
Laches, i stedet for gjennom ham sjl, sjl om han hadde
stilt seg til disposisjon for se etter deres fanger, lyktes
han i overtale folkeforsamlinga til avvise deres
anmodninger om tilnrminger, og blei valgt til general
(for frste gang) ret etter.157

Noe i likhet med en kontinuerlig regjeringsmakt blei kun

oppndd nr en mann (eller en koherent gruppe av menn)

N
lyktes i beholde folkets fortrolighet over en lang
periode, i hvis tilfelle han (eller de) vanligvis i det femte
rhundre regelmessig blei gjenvalgt som general. Det
mest bermte tilfellet er sjlsagt det som gjelder Perikles.
Det finnes ingen klare vitnesbyrd om at Perikles nt noen
konstitusjonell forrang framfor sine kolleger, og i hvert
fall ingen spesiell makt. Dette har blitt utleda fra det
faktum at ved to anledninger, den samianske krigen i 440
og den frste invasjonen av Attika i 431, snakker
Thukydides om Perikles som den tiende
kommandanten. Men ved analogien ut i fra ham sjl
158

som den femte og ham sjl som den tredje, som kun
betyr med fire eller to kolleger, tok denne frasen trolig
sikte p understreke at operasjonens betydning var av
en slik karakter at alle ti generalene tjenestegjorde. Og
sjl om Thukydides med den overnevnte frasen mente
formidle at Perikles blei gitt noen som helst presiderende
autoritet over sine kolleger, underforstr han at en slik
overordna autoritet blei tildelt ham spesielt for disse
bestemte operasjonene, og ikke som en generell regel.

Det har ogs blitt slutta fra det faktum at, sjl om de ti
generalene normalt sett hver og en kom fra en tribe, to
generaler i flere r (441, 439, 433, 432 og kanskje 431)
kom fra Perikles tribe og ikke fra noen annen, at Perikles
blei valgt fra hele medborgerforsamlinga (som
verstkommanderende). Men i seinere r, da Perikles var
dd, blei to generaler av og til (trolig i 426 og s visst
enten i 415 eller 414) valgt fra en tribe, og ingen av de to

N
var en mann som det var noen grunn til gi en overordna
kommandoposisjon.159 Triberegelen blei trolig brutt med
sikte p gi en sjanse til andre kapable menn innen en
tribe, som var i besittelse av en framstende general som
kontinuerlig blei gjenvalgt. Vi vet for lite om athenske
valg til forst hvordan det blei gjort. Kandidater blei
slik som i dag nominert det ville synes som om det
vanligvis skjedde i folkeforsamlinga, gjennom en formell
probouleuma som var pkrevd for valg slik sm for andre
anliggender og en avstemning blei foretatt mellom
dem, dersom mer enn en nominasjon blei foretatt.160 Det
er mulig at Aristoteles frase en fra hver tribe er
unyaktig, og at det som skjedde var at hver enkelt tribe
nominerte kandidater, og som hele folket s valgte i
mellom. I s tilfelle ville det ha vrt umulig ordne det
slik at en tribe som ikke hadde noen kandidat som
utmerka seg i srlig grad kunne velge en outsider.161

Man har ogs slutta seg til en ekstraordinr posisjon for

Perikles ut i fra det faktum at han i lpet av den frste
invasjonen av Attika i 431 ikke holdt noen
folkeforsamling eller noe mte for athenerne.162 Men
dette refererer til en unntakstilstand. I lpet av den
aktuelle invasjonsperioden, da alle medborgerne blei
mobilisert, vil folket svrt gjerne ha kunnet suspendert
folkeforsamlingas sesjoner, og ha overlatt det til
generalenes overveininger (hvis beslutninger faktisk ville
bli avgjort av Perikles, enten i kraft av hans personlige
prestisje, eller kanskje hans autoritet som sjl den

N
tiende) sammenkalle til et folkeforsamlingsmte eller
et annet mte dersom de krevde det.

Perikles herska ikke over Athen i mange r i kraft av

noen sm helst konstitusjonelle privilegier. Hans makt
skyldtes, som Thukydides forteller oss, hans autoritet og
dmmekraft, og hans opplagt ukorrupte karakter.163 Han
mtte overtale folket til stemme for ethvert tiltak som
han nska f igjennom, og dersom de mista tilliten til
ham, slik de en gang gjorde, kunne de avsette og
btelegge ham164, og de kunne ignorere hans rd, slik
som de igjen gjorde ved forske forhandle med
spartanerne i 430.165

I den siste tredelen av det femte rhundre ser vi at en ny

type politisk leder dukker opp, en taler slik som Cleon,
som ingen tenkte p velge til general inntil han p
tilfeldig vis beviste sine ferdigheter. Dette blei normalt i
det fjerde rhundre, da de fleste generalene hadde liten
politisk tyngde, og folkeforsamlinga blei beherska av
talere. rsaken var utvilsomt den kende spesialiseringa
bde innen politikk og krig. En som kom fra en
velstende familie blei ikke lenger betrakta som
kvalifisert som sdan til gi rd til folket og ta
kommandoen i krig. Hren og marinen blei leda av
halvprofesjonelle generaler slik som Iphicrates eller
Chabrias i et tilfelle blei en utenlandsk kaptein for
leietroppene, Charidemus, innvilga medborgerskap slik at
han ville kunne vr kvalifisert som ogs leide ut sine

N
tjenester til andre makter. De oppholdt seg sledes mye i
utlandet og ikke i nr befatning med athensk politikk, og
deres lojalitet var ikke heva over tvil. De andre
generalene var kun lekmenn. Som Demosthenes beklager
seg: Dere velger blant dere sjl ti
regimentkommandanter, ti generaler, ti skvadronsledere
og to kavalerikommandanter. Bortsett fra en, som dere
sender ut i krig, organiserer de vrige prosesjoner
sammen med dem som administrerer festivalene. Dere er
betrakte som dem som lager terrakottastatuer; dere
tilvirker regimentkommandanter og skvadronledere for
markedet snarere enn for krig.166

P den annen side krevde politikken, med utviklinga av

retorisk teknikk, spesiell trening. Mange av talerne var
menn av familie og rikdom slik som Lycurgus, men det
var mulig for en fattig mann, slik som Aeschines eller
Demades, eller sannelig Demosthenes, hvis arva formue
hans voktere i stor grad tilegna seg, oppn prominens.
Det vre en politiker m ha vrt en heltidsjobb, som
ikke bare innebar en regelmessig deltakelse i
folkeforsamlinga, men opprettholdelse av et overblikk
over rdet og at man holdt seg informert om
utenriksanliggender, finanser, marinen, korntilfrselen og
offentlige anliggender generelt sett. Fattige politikere
synes generelt sett ha understtta seg i frste rekke ved
skrive taler for private prosederende parter;
Demosthenes gjorde s, og Demades var stolt over at han
ikke hadde gjort det.167 Etter at de frst hadde ftt seg et

N
navn levde de av politikken. Dette betydde ikke
ndvendigvis, slik som Demosthenes hevda om sine
motstandere, at de systematisk blei bestukket av
utenlandske makter. Mange aksepterte utvilsomt
regulre subsidier fra utenlandske makter hvis interesser
de sttta p andre grunnlag. Mer vanlig synes de ha
akseptert honorarer snarere enn bestikkelser fra berrte
partier, enten byer eller individer, som nska at tiltak
skulle promoteres i deres favr.

Mottakelsen av slike betalinger blei tolerert av den

offentlige mening. Som jeg sa i folkeforsamlinga,
jurymedlemmer, erklrte Hypereides, tillater deres
villig at generaler og talere tjener stor profitt det er ikke
lovene som tillater dem gjre s, men deres vennlighet
og humanitet ved kun etterkomme en betingelse, at
pengen mottas for og ikke mot deres interesser. Profitten
var s visst hy dersom Hypereides hadde rett da han sa
at Demosthenes og Demades hadde mottatt mer enn 60
talenter hver bare for dekreter i byen og resbevisninger
til individer, bortsett fra kongens og Aelxanders
penger.168

I den siste halvdelen av det fjerde rhundre blei visse

viktige finansielle embeter gjort valgbare169, og
innehaverne av disse utvde en stor politisk innflytelse.
Sledes var Eubulus en av administratorene av det
theoriske fondet170, dit overskuddsinntekter strmmet i
frestid, og Lycurgus innehadde et embete som befatta seg

N
med administreringa av de offentlige inntektene.171 Det
er imidlertid rimelig sikkert at disse stillingene ikke
innebar noen konstitusjonelle privilegier utover en viss
myndighet til holde oppsyn med de laverestende
finansielle embetsmennene; sledes administrerte
selgerne skattene og gruvene sammen med kassereren
for det militre fondet og de som var valgt til
administrere det theoriske fondet.172 Aeschines erklrer
s visst at som flge av den fortroligheten dere hadde i
Eubulus, innehadde de som blei valgt til administrere
det theoriske fondet revisorstillingen, og den til
mottakerne og den til havneoppsynsmennene, og bygde
et arsenal, og agerte som kommisjonrer for veiene og
hadde praktisk talt hele byens administrasjon i sine egne
hender.173 Men dette er rein retorikk. Posisjonen til de
valgte finansmagistratene var trolig tilsvarende den til
generalene i det femte rhundre. Til disse embetene
valgte folket menn som det hadde lit til, og ved inneha
dem skaffa de seg erfaring som kte deres autoritet. Dette
kommer klart fram i tilfellet med Lycurgus, som kun
innehadde embetet i en firersperiode (stillinga var
firerig og gjenvalg forbudt), men de facto administrerte
finansene i tolv r.174

Gjennom athensk historie var der en klasse med

halvprofesjonelle politikere, som i frste omgang bestod
av lavadelen, seinere delvis av adelen og delvis av menn
med retorisk talent. Det var disse folka som innehadde de
valgte embetene, blei valgt som utsendinger til

N
utenlandske stater, foreslo framlegg i rdet og i
folkeforsamlinga, og frte tiltale (og forsvar) i politiske
rettssaker. Hos talerne i det fjerde rhundre gjenkjennes
de klart som klasse, atskilt fra massen av ordinre
medborgere, som innehadde embetene som blei utdelt
ved loddtrekning og kun stemte i rdet, folkeforsamlinga
og rettsforsamlingene. Den menige mann s
tilsynelatende p politikerne med en viss mistenksomhet,
og i flere tilfeller utnytter Demosthenes denne stemninga.
I gamle dager, da folket vga agere og kjempe sjl, var
det herre over politikerne og kontrollerte alle
belnninger, og de var et privilegium for enhver mota
resbevisninger, embeter og belnninger fra folket. Men
i da er det tvert i mot politikerne som kontrollerer
belnninger, og alt blir gjort gjennom dem, og dere,
folket har blitt understter, et reint vedheng, tilfredse
dersom de gir dere en andel av de theoriske pengene,
eller feirer Boedromia.175 Eller igjen: Dersom dere
underskriver vil rdet vre i hendene p talerne; dersom
dere fordmmer vil det vre i hendene p de ordinre
medlemmene. For nr majoriteten ser at dette rdet har
blitt frarva sin krone som flge av talernes
klanderverdige framferd, s vil den ikke overlate
anliggendene til dem, men vil gi det beste rdet sjl.176
En annen tale fra Demosthenes side er full av forakt for
politikerne. Men jeg innbiller meg ikke at deres
unnskyldninger, anklager og pretenderte feider bedrar
dere. For dere har ofte sett dem erklre at de er fiender i

N
rettsforsamlingene og i tribunalet og p privat grunnlag
samarbeider om og deler profitten.177

Der var ingenting som likna p partier i moderne

forstand, verken blant politikerne eller den generelle
allmennheten. I den ene enden av skalaen var der grupper
eller klikker blant politikerne. Demosthenes klager
(hentydninga er til den finansielle organiseringa av
krigsskatten)178: Dere frer politikk gjennom
summorier. En taler er direktren, og det finnes en
general under ham, og tre hundre til bifalle.179 Men
slike allianser var trolig basert p personligheter snarere
enn p prinsipper, og synes ha vrt midlertidige.180

I den andre enden av skalaen var der et breit skille hva

ststed angr mellom de eiendomsbesittende klassene og
de fattige. Aristoteles tenkte at han kunne oppdage dette
skillet opp gjennom athensk politisk historie181, og det er
ikke sannsynlig at han tok helt feil. I hjemlige
anliggender er det vanskelig spore det. Der var intet
utilslrt oligarkisk parti. Oligarkene mtte i normale tider
nye seg med kabaler, intriger og pamfletter, og stod
frst penlyst fram nr de kunne iscenesette en
kontrarevolusjon, slik som i 411, eller hadde oppbakking
fra en fremmed erobrer slik som i 404 og 322. Alle
politikerne mtte imidlertid jatte med demokratiet, og
oligark blei ikke engang brukt som en politisk
nedsettende term; i sin mest voldsomme tale hinter bare

N
s vidt Demosthenes til at Meidias og hans venner er
hemmelige oligarker.182

Skillet kan oppdages p klarest mte innen

utenrikspolitikken som sjlsagt innebar finansene. Ved
en rekke anledninger blir vi fortalt at de
eiendomsbesittende klassene foretrakk fred eller
forsoning, mens de fattige var mer stridbare. Historikeren
fra Oxyrhynchus erklrer at dette var tilfelle i 396183,
Diodorus at det skjedde ved Alexanders dd.184
Aristofanes erklrer: Vi m sjsette flten; den fattige
mann er enig, de rike og bndene er ikke enige.185 Men
dette betyr bare at folket hadde en tendens til stemme i
henhold til sine konomiske interesser. De rike mislikte
betale krigsskatt og til stadighet tjenestegjre som
trierarker, bnder frykta at jorda deres ville bli rasert og
de sjl bli innkalt til militrtjeneste. De fattige hadde p
den andre side mindre tape, og ville kunne hpe p
jordtildelinger i utlandet i tilfelle suksess, ved siden av at
de var mer ihuga tilhengere av forsvare det
demokratiske regimet, som de med rette flte var trua av
Spartas og Makedonias dominans.

Konklusjonen synes uunngelig vre at athensk

politikk virkelig blei bestemt gjennom massemter for
medborgerne, etter rd fra enhver som kunne f folket til
lytte. Athens suksess er et vitnesbyrd om den
grunnleggende forstanden til den ordinre athenske
medborgeren. Folkeforsamlinga var, i likhet med alle

N
folkehoper, av og til p utilbrlig vis prega av
massesuggesjon sinne slik som i den frste debatten
vedrrende Mitylene, indignasjon slik som i avstemninga
vedrrende de ti generalene, eller optimisme slik som i
debattene vedrrende den sicilianske ekspedisjonen. I det
frste tilfellet gjenvant den heldigvis sin dmmekraft i
tide, og gjennom et veloverveid brudd med sine stende
ordre reverserte sin beslutning. I det andre angra den for
seint til redde sine ofre. Men generelt sett synes
folkeforsamlinga ha bevart fatninga, og svrt sjelden
ha brutt sine prosedyreregler tilfellet med de ti
generalene ville ikke ha ftt slik oppmerksomhet dersom
slike tilfeller ikke hadde vrt svrt sjeldne.

Dessuten krevde folket hye standarder fra sine

rdgivere. Legalt sett var en forslagsstiller bak et dekret
ansvarlig overfor folket; han kunne bli og blei stadig
dmt dersom hans framlegg var ulovlig eler endog
dersom hans politikk var uhensiktsmessig. I henhold til
en antikk lov sitert av Deinarchus mtte en taler, i den
tekniske betydningen en som la fram et framlegg, i likhet
med generalene eie jord i Attika og ha legitime barn186,
og endog dersom denne loven var dd og begravd
illustrerer den det alvorlige synet som athenerne inntok i
forhold til ansvaret som fulgte med politisk lederskap.

I praksis tolererte ikke folket tper p lettsindig vis.

Sokrates bemerker at i drftinga av ethvert teknisk
problem ville folket kun lytte til eksperter, og bua og

N
hysja ned en dyktig taler som slste med dets tid
gjennom uopplyst retorikk.187 En annen anekdote som
har blitt fortalt om Sokrates illustrerer hvilke krav
folkeforsamlinga stilte til sine rdgivere.188 Unge
Glaucon hadde ambisjoner om bli en ledende politiker
og holdt det gende med skrive taler, for s kun bli
pepet ut og latterliggjort. For avvenne ham fra sin
tpelighet stiller Sokrates ham noen f sprsml. Fortell
meg kildene til byens inntekter p dette tidspunkt, og
deres strrelsesorden. Glaucon vedgr at han ikke vet
noe nom det. Vel, dersom du ikke kan svare p det
sprsmlet, fortell oss s hva byens utgifter er, for du
planlegger penbart skjre ned p overfldige utgifter.
Glaucon kan ikke gi noe svar, og Sokrates fortsetter.
Fortell oss s frst hva byens militre og marine styrke
beror p, og s hva dens fienders sdanne beror p.
Glaucon vedgr nok en gang sin uvitenhet. Men jeg vet
at du har interessert deg for landets sikkerhet, og vet
hvilke garnisoner som er velplasserte og hvilke som ikke
er det, og hvor mange mann som er adekvate eller ikke.
Glaucon har aldri vrt ved fronten. Jeg vet at du har
vrt i slvgruvene, slik at du vet hvorfor de produserer
mindre enn de pleide gjre. Men jeg er sikker p at du
ikke har neglisjert sprsmlet om hvor lenge
hjemmedyrka korn kan f byen, og hvor mye ekstra som
trengs p rlig basis. Det var informerte rd, snarere enn
rein veltalenhet, som folket forventa fra fremadstormende
politikere, og de srga for at de fikk det.

N
Fotnoter:

I. Det athenske demokratiets konomiske

basis.

1
Med tanke p den som ikke er kjent med det athenske
valutasystemet, gis her flgende oversikt:

1 talent=60 minaer=6000 drakmer

1 mina=100 drakmer

1 drakme=6 oboler

Som flge av de svrt forskjellige levestandardene og

forbruksmnstrene er det nyttelst og endog villedende
forske omskrive athenske til moderne valutaenheter,
spesielt n da pengenes verdi endrer seg s raskt. De
flgende faktaene vil gi en rff id om pengenes verdi i
det femte og fjerde rhundrets Athen (prisene og
lnningene i det fjerde rhundret var hyere enn i det
femte). I Erechteiumberetningene (IG I2 373-74) fra
409/08 407/06 f. Kr. var standardlnningene (for s vel
medborgere og metoiker som slaver) 1 drakme per dag,
av og til 1 drakme. I de eleuseiske beretningene (IG II-
III2 1672-73) fra 329/28 og 327/26 f. Kr. mottok
ufaglrte arbeidere 1 drakme om dagen, faglrte
menn 2 eller 2 drakmer. I 351 f. Kr. regner

N
Demosthenes (IV, 28) ut i fra 2 oboler om dagen som en
rasjonstildeling til soldater og sjfolk; etter som han
forsker bevise at hans planlagte stende styrke kan
opprettholdes p rimelig vis er han trolig optimistisk. I de
eleuseiske beretningene blir offentlige slaver vedkjent 3
oboler om dagen til mat, og ephebene (unge menn p 18
og 19 som gjennomgikk militr opptrening) i 330-ra
blei vedkjent 4 oboler per dag til sine rasjoner (Arist. Ath.
Pol 42. 3). Klr var relativt dyre. Tunikaer som blei
kjpt inn til de eleuseiske offentlige slavene kosta mer
enn 7 drakmer hver, lrjakker 4 1/2, 3 eller 2 , og sko 6
drakmer per par; ei kappe er prissatt i Aristofanes
Plutus, 982-83 (fra 388 f. Kr.) til 20 drakmer, og sko til 8
drakmer kanskje noe hye priser ut i fra konteksten.
For opprettholdelsen av to jenter og en gutt, med en
mannlig pleier og ei tjenestejente, i omkring 400 f. Kr.
beregner Lysias (XXXII, 28) 1000 drakmer i ret, og
Demosthenes (XXVII, 36), i en tale fra 363 f. Kr.,
aksepterer 700 drakmer i ret som en rimelig sum for
understttelsen av seg sjl, sin sster og sin mor i lpet
av sin umyndighetsperiode. Dette tilsier omkring 3
oboler og nesten 4 oboler til hver per dag, noe som virker
veldig lite, men leieinntekter er ikke inkludert og
grekerne ans det slik at kvinner og barn spiste mye
mindre enn menn. Ufre medborgere som ikke kunne
utfre noe arbeid og som eide mindre enn 3 minaer blei
gitt offentlig assistanse i en rate av 1 obol om dagen
tidlig i det fjerde rhundre og 2 oboler seint i det fjerde

N
(Arist. Ath. Pol., 49. 4, Lysias, XXIV, 13), men dette var
bare en almisse; Lysias klient var virksom innafor et fag.
2
Aristoteles gjr seg visse betraktninger i sin kommentar
til Solons eksklusjon av thetes fra alle embeter. Disse
synes innebre at det solonske styret teknisk sett
fremdeles stod ved lag, men blei ignorert i praksis. P
liknende vis var det med det hyere kvalifikasjonskravet
til Athenes kasserere. Den gamle oligarken erklrer at
p hans tid (ca. 425 f. Kr.) fylte thetene de embetene som
blei utnevnt ved loddtrekning. (Xen., Ath. Pol., i, 3).
3
Det er faktisk kun nedtegna at Perikles skal ha innfrt
betaling for jurymedlemmer (Arist., Ath. Pol., 27, 3),
men dette var formodentlig det siste stadiet i prosessen.
Platon (Georgias, 515e) tilskriver betaling generelt sett
til Perikles.
4
Nr det gjelder betaling for embeter generelt sett, se
(Xen.) Ath. Pol. 24. 3, 29.5. Aristoteles gir noen f
spesifikke rater i Ath. Pol. 62.2 (4 oboler for de ni
arkonenene, en drakme for forskjellige andre embeter; jf.
ogs 42.3). Aristofanes (Ach. 66, 90) antyder at
ambassadrene mottok 2 drakmer (men Westermann i
Class. Phil. 1910, s. 203-16 slutter seg fram til omkring 1
drakme ut i fra innskriftene; dette ville inkludere
reiseutgifter) og ogs at trierarkene blei betalt,
tilsynelatende 3 drakmer (id. ib. 595-607; jf. Larsen,
Class. Phil. 1946, s. 91-98), i strid med det generelle

N
synet (basert p en feiltolkning av Xen. Ath. Pol, i. 3) om
at de valgbaserte militre embetene var ulnna.
5
Arist. Ath. Pol. 62. 2. Det ville kunne bli slutta fra 29. 5
at raten i det femte rhundre var 3 oboler, men et dekret
som avskaffa all betaling bortsett fra noen f essensielle
embeter vil ha kunnet redusert ratene for disse.
6
Arist. Ath. Pol. 27. 3, 62. 2; Aristofanes Vepsene, 88,
300. Dette blir frst nevnt i Ridderne (51, 255, etc.) fra
424 f. Kr.
7
Arist. Ath. Pol. 41. 3. Det framkommer fra Aristof.
Eccl. 183-88, 380-93 (jf. 289-310) at kun et begrensa
antall som ankom frst mottok betalinga, og at den
allerede (393-91 f. Kr.) var p 3 oboler.
8
Arist. Ath. Pol. 62. 2.
9
Tallet 350 er basert p en opptelling fra Arist. Ath. Pol.
47-61, som er en temmelig uttmmende liste
(sammenlikn med Gilbert, Greek Const. Ant., s. 230-65,
Busolt-Swoboda, Griekische Staatskunde, II, s. 1081-
1150). Vr informasjon for det femte rhundre er svrt
ufullstendig, men kjente tilfeller av gamle embeter som
blei avskaffa og nye embeter som blei skapt opphever
omtrent hverandre. Arist. Ath. Pol. 24. 3 er s visst
forvrengt av lingvistiske grunner, bortsett fra at innholdet
er statistisk umulig; kanskje forfatteren oppga 350 som
totalen for hver enkelt klasse, noe som utgjorde en total

N
p 700. For betalingsrater, se fotnote 4. Ut i fra vre
begrensa vitnesbyrd virker en drakme ha vrt temmelig
universelt, og dersom noen fikk mer s fikk andre
mindre, og enkelte synes kun ha mottatt sportler (for
eksempel spiste athlothetae, i henhold til Arist. Ath. Pol.
62. 2, middag p det offentliges bekostning i lpet av den
mneden da panathenaea blei avholdt.
10
I henhold til Arist. Ath. Pol. 43. 3 ville de dagene da
rdet ikke blei sammenkalt inkludere festivaler og
folkeforsamlingsdager, noe som ville etterlate kanskje
300. For irregulr deltakelse, se Dem. XXII, 36. Teksten
i Thukydides VIII 69. 4. har blitt tolka som innebre at
rdsmedlemmene mottok en daglig lnn uavhengig av
om de deltok eller ei, men det er like mulig (og s visst
antyda med vekt i visse tekster) at oligarkene ga
rdsmedlemmene det maksimumet de kunne ha tjent for
f dem til g stille fram. Medlemmer blei penbart
betalt dag for dag (siden de allerede var betalt fram til
dags dato), og det er vanskelig tro at de under disse
omstendighetene ville ha gjort krav p betaling for dager
da de var fravrende eller ingen sesjon blei holdt.
11
Vepsene, 661-63.
12
Dem. XXIV. 80.
13
Xen., Ath. Pol., iii, 7.
14
Vepsene, 100 ff., 216 ff., etc.

N
15
Tallet er henta ved trekke fra 600 talenter gitt av
Thuk. II, 13. 3 som bruttoinntekten fra imperiet, fra minst
1000 talenter gitt av Xenophon (Anab. VII. I. 27) som
den kombinerte hjemlige og imperiebaserte inntekten
(begge refererer til starten p Den peloponnesiske
krigen). Dette blir grovt sett bekrefta av Aristofanes
(Vepsene, 656-60), som gir nr 2000 talenter som den
totale inntekten fra alle kilder nr den imperiemessige
tributten hadde blitt hyna til 1460 talenter p papiret (se
Ath. Trib. Lists, III, s. 344 ff.).
16
Dem. X. 37.
17
Nr det gjelder dette skillet, se Dem. XXIV. 96-101.
18
Lysias, XIX. 11, XXVII. 1, XXX. 22, Dem. XXIV. 96-
101.
19
Dem. X. 38, Theopompus, FGH II. 115, fr. 166.
20
Xen., Ath. Pol. i. 16-8.
21
Thuk. II. 13. 3 oppgir 600 talenter men kvotelistene
viser en inntekt p kun 400 talenter fra de alliertes
tributter (se Ath. Trib. Lists, III, s. 333 ff.).
22
For eksempel i 446 f. Kr., etter at den eubiske
revolten blei sltt ned, blei alle innbyggerne i Hestiaea
drevet bort og erstatta med en athensk koloni (Thuk. I.
114. 3), mens i Chalcis blei kun aristokratiet ekspropriert

N
i favr av athenske kleruker (Aelian, Var. Hist. VI. 1,
Plut. Pericles, 23).
23
Se appendiks.
24
Plut. Pericles, II.
25
Thuk. II. 13. 8.
26
Arist. Ath. Pol. 24. 3.
27
Thuk. III. 17. 4., VI 8. 1, 31. 3. Etter den sicilianske
katastrofen matte raten skjres ned til 3 oboler som flge
av manglende fond. (Thuk. VIII. 45. 2.).
28
Se Tod, I. 53, og R. S. Stanier, JHS LXXXIII (1953),
68-76.
29
Plut. Pericles, 12.
30
Thuk. II. 13. 3, Tod, I. 64.
31
Herod. VIII. 44.
32
Herod VIII, 1.
33
Herod IX. 28.
34
Nepos, Miltiades, 5. Suidas, s. v. (siterer Ephorus).
35
Herod. V. 97, VIII. 65. Aristofanes (Eccl. 1133) gir
ogs dette tallet, sjl om innen hans tid (393-01) var det

N
trolig ikke lenger sant; han snakker ogs (Vepsene, 709)
om thetene i 422.
36
Se appendiks.
37
Thuk. I. 121. 3, 143. 1, VII. 13. 2, 63-64.
38
Plut. Pericles, 11.
39
Arist. Ath. Pol. 24. 3, Thuk. II, 13. 8.
40
Thuk. IV. 101. 2.
41
ibid. V. 11. 2.
42
ibid. VI. 43, VII 16. 2, 20. 2, 42. 1.
43
ibid. III. 87. 3.
44
Lysias, XX. 13. Jf. Thuk. VIII. 97. 1. Se appendiks.
45
Se kapittel IV.
46
Se Gilbert, Greek Const. Ant., s. 176-83, Busolt-
Swoboda, Griech. Staatskunde, II, s. 984-86. Den mindre
rolla som handelsmannsklassen spilte innen athensk
politick blir forklart delvis ved at s mange handlsmenn
var metoiker, og delvis ved at handelsmenne for det
meste var laverestende folk, som eide lite annet enn sitt
ene skip, og opererte med kapital som blei lnt med
sikkerhet i det og i sin last.
47
Xen. Mem. II. Viii. 1-5.

N
48
Isaeus, V. 39. Isocr. XIV. 48.
49
Xen. Mem. II. V. 2, Dem. XXXVI. 28-29, 43.
50
Platon, Rep. 565a.
51
Xen. Mem. III. Vii. 6.
52
Arist. Pol. IV. Iv. 21 (1291 b).
53
Lysias, V. 5. Jf. Dem. XLV. 86.
54
For eksempel har den fattige medborgeren, Chremylus,
som er helten i Plutus, en fast komisk slave, Carion. I
Ecclesiazusae framstr ingen slaver i den tidlige delen av
skuespillet da kvinnene stjeler sine menns klr og
mennene etterp vkner opp og m ta p seg
kvinneklrne, men mot slutten dukker ei slavejente hos
Praxagora plutselig opp for gi en komisk vri. Allikvel
er Praxagoras program klart kommunistisk, og hun
tilhrer s visst den andre klassen.
55
Thuk. III, 17. 4.
56
Thuk. VII. 75. 5 impliserer at de fleste av ledsagerne til
kavalerimennene og hoplittene i Syracuse var slaver.
57
Thuk. IV. 101. 2. I Isaeus, V. II, blir Dicaeogenes
klandra for sende en fattig slektning, som han har
fralurt arven, for tjene sin bror ved Korinth (trolig i Den
korinthiske krigen).

N
58
Dem. XXIV. 197.
59
Se tidligere i dette kapitlet.
60
Se kapittel IV.
61
Lysias, VII, 9-10, Isaeus, XI. 42. Metoikene som er
beskrevet i Tod. II. 100 er trolig forpakterbnder (de
kunne ikke eie jord), sjl om de kunne ha vrt
jordbruksarbeidere. Jf. Xen. Symp. VIII. 25, vedrrende
drlig jordbruksarbeid fra forpakternes side.
62
Lysias, IV. 1, VII. 16, 34, Dem. XLVII. 53, LIII. 6. De
frigitte mennene som gir en beskrivelse av seg sjl i IG
II-III.2 1553-78 (se Gomme, Population of Athens, s. 41-
43 for en ananlyse) var trolig tidligere jordbruksslaver, n
arbeidere eller forpaktere
63
Dem. LIII. 19-21.
64
Dem. LVII. 45.
65
Dem. XLVII. 52, Isaeus, VI. 33.
66
Lysias, XX. 11.
67
Dem. XXII. 65= XXIV. 172. Liturgiene som blir
referert til her kan ikke vre polisliturgiene, som falt p
en relativt velstende klasse, men de som tilhrte demene
(Isaeus, II. 42, IG I2. 186-B, II-III2. 1178, 1198, 1200).
68
Pol. 1323a, jf. 1252b.

N
69
Se kap. IV.
70
Dem. XXI. 83, 95.
71
Lysias, XVI, 14.
72
Nr det gjelder prisen p jord, se fotnote 36 for kap. II.
Leie blir beregna til omkring 8 prosent av kapitalverdien
i Isaeus, XI. 42 og IG II-III.2 2496. Nr det gjelder
levekostnadene, se fotnote 1. De fattige bndene i
Aristofanes Plutus (223-24) blir sjl framstilt som
arbeidere som jobba p krene.
73
Xen. Vect. Iv. 14-15. Xenophon skreiv mer enn to
generasjoner seinere, og siterte en folkelig rapport, som
svrt gjerne vil ha kunnet overdrevet Nicias rikdom (jf.
Lysias, XIX. 47).
74
Dem. XXXVII. 4.
75
Lysias, XII. 19.
76
Dem. XXXVI. 11; Demosthenes 32-33 knivmakere
innbrakte en halv talent i ret (Dem. XXVII. 9). Se Dem.
XXXVI. 5, nr det gjelder Pasions jord.
77
Dem. XXVII. 9-11.
78
Plut. Vit. X Or. Isocrates (Mor. 836E).
79
Xen. Mem. II. vii. 3-6.

N
80
Xen. Mem. III. xi. 4.
81
Aesch. I. 97.
82
Lycurgus, c. Leocr. 23, 58; Demosthenes (XXVII. 9)
beregner sine faglrte knivmakere til minimum 3 minaer
per hode.
83
Isaeus, VIII. 35.
84
Isaeus, VI. 19, 20, 33-34.
85
Xen. Mem. II. iii, 3.
86
Lysias, XXIV. 6.
87
Suidas, s. v. (453 B).
88
Ath. VI. 272c.
89
Die Bevlkerung der griechisch-rmischen Welt, s. 84-
99, jf. ogs R. L. Sargent, The size of the slave
population at Athens during the fifth and fourth centuries
B. C., og W. L. Westermann, Athenaeus and the slaves
of Athens, i Athenian Studies presented to W. S.
Ferguson.
90
Thuk. VII. 27. 5. Tallet m vre et overslag, men
endog Thukydides overslag er verdt en seris vurdering.
Han impliserer at dette tapet var en svrt alvorlig sak for
athenerne, det vil si at 20 000 var en betydelig andel av
den totale slavebefolkninga.

N
91
Xen. Vect. iv. 25.
92
Xen. Vect. iv. 22.
93
Dem. XLII. 20.
94
Arist. Ath. Pol. 62. 3.
95
Dem. XIII. 2. 10.
96
Gilbert, Greek Const. Ant. s. 173-74.
97
op. cit., s. 229.
98
Xen. Vect. iv. 25.
99
Vitnesbyrdet blir lagt fullstendig fram og analysert av
Margaret Crosby i Hesperia, 1950, s. 189 ff.
100
Suidas, s. v.
101
Xen. Hell. I. vi. 24, Aristofanes, Froskene, 693-94.
102
Arist. Ath. Pol. 40. 2.
103
Plut. Vit. X Or. Hypereides (Mor. 849A).
104
Xen. Ath. Pol. i. 10.
105
Xen. Hell. II. iii. 48.
106
Platon, Rep. 563b.

N
Kapittel II. Demosthenes Athen.

1
II. 62. 7.
2
XIV. 19. 27; jf. Philochorus, FGH III. 328. fr. 46.
3
XXVII. 9.
4
Pollux, VIII. 130.
5
IG II-III2. 2496. Isaeus, XI. 42, gr ut i fra 8 prosent
som en normal leie for jord.
6
For eksempel Lysias, III. 24; Isaeus, VII. 39, XI. 47;
Isocrates, VII. 35; Dem. XXVII. 8, XXVIII. 3-4, XLII.
22-23, XLV. 66; Aeschines, I. 101; jf. Platon, Rep. 343d.
7
XXVII. 7, 9, XXVIII. 4, XXIX. 59.
8
XXVII 37.
9
I hans nye utgave av Burys History of Greece, s. 890.
10
For eksempel Lysias, XIX, 28-30, 42-43.
11
Se hans artikkel i Classica et Mediaevalia, XIV
(1953), s. 30-70.
12
Dem. XXVIII. 4, jf. XXI. 157.
13
Se fotnote 25.

N
14
Dem. XXII. 44.
15
Leptines og Callicrates snn av Eupherus, som
Demosthenes siterer i XXII. 60, var trierarker (IG II-III.2
1609, II, 1. 72; jf. 1622C, 11. 361-63, 375-77, og 1622B,
11, 165-66).
16
Dem. XXII. 60. Jeg har formoda at denne paragrafen
refererer til restansene som Androtion faktisk samla inn,
sju talenter i henhold til XXII. 44. Dersom samtlige 14
talenter var i sm summer ville antall skyldnere vre
omkring det dobbelte.
17
Isaeus, VI. 60.
18
Jf. tilfellet som er nedtegna i Dem. III. 4-5.
19
Dem. L. 8.
20
Se fotnote 17.
21
Dem. L. 9 viser at dette var en liturgi som var
underlagt de normale reglene.
22
Dette er underforsttt av Dem. I L. 8-9.
23
Dem. L. 10.
24
XXIV. 111; jf. I. 20, II. 31, hvor han i sin tale til
folkeforsamlinga snakker lselig om at alle betaler en
viss sum i s henseende.

N
25
Vitnesbyrdet er Cleidemus (FGH III. 323, fr. 8) sitert
av Photius; han snakker om 100 summorier og disse m
vre dem som tilhrer eisphoraene, siden de trierarkiske
summoriene kun talte 20 (Dem. XIV. 17).
26
Dem. XIV. 16-17.
27
XXVII. 7, XXVIII. 4.
28
XXIX. 59.
29
Diod. XVIII. 18. 4-5.
30
XXII. 44.
31
XXVII. 37.
32
Xen. Hell. VI. ii. 1.
33
XIV. 27; jf. III. 4 for en krigsskatt p 60 talenter (1
prosent) som faktisk blei vedtatt, om enn ikke innsamla.
34
XXII. 65 (=XXIV. 172).
35
Dem. XLII. 22.
36
Lysias, XIX, 29, 42. Aristofanes kjpte mer enn 300
plethra med jord og et hus (til en verdi av 50 minaer) for
litt mer enn 5 talenter. Prisen belper seg til omkring 85
drakmer per plethron, eller omkring 360 drakmer per
ml.
37
Jf. fotnote 5.

N
38
Jf. fotnote 86.
39
XV. 107-13.
40
Dem. XLIX. 6-21.
41
Xen. Hell. VI. ii. 37.
42
ibid. VI. v. 49; Diod. XV. 84. 2, XVI. 37. 3, 85. 2,
XVIII. 10. 2, 11. 3.
43
IV. 21.
44
IV. 28-29.
45
Arist. Ath. Pol. 42. 3.
46
Eleusisberetningene fra 329 f. Kr. (IG II-III2. 1672, 11.
4-5, 42-43, 117-18, 141-42).
47
XIX. 84.
48
I. 27.
49
Thuk. III. 17. 4.
50
Det framkommer av Harpocration (som siterer
Aristofanes) at den nevnte klassen ikke tjenestegjorde
som hoplitter, jf. Thuk. III. 16. 1, VI. 43, VIII. 24. 2. De
solonske klassene var innen det fjerde rhundre basert p
eiendom, ikke p inntekt (Isaeus, VII. 39). Tallet 2000
drakmer for zeugitter er en slutning ut i fra Diod. XVIII.
18. 4-5, ut i fra den formodninga at Antipater etablerte en

N
hoplittstemmerett. Man kom trolig fram til tallet ved
multiplisere den solonske inntekten med ti, omgjort via
den solonske verdiskalaen (Plut. Solon, 23) til 200
drakmer; dette tallet blir s nr som bekrefta av verdien
p en lesbisk enhet (Thuk. III. 50. 2), som trolig tok sikte
p heve de thetiske bosetterne opp til zeugittstatus.
51
XXI. 83, 95.
52
Lysias, XVI. 14.
53
Isocr. VIII. 48; Dem. XXI. 154-55 (jf. L. 6-7, 16, III. 4,
IV. 36).
54
At dette var raten fram til den sicilianske katastrofen
(da den blei halvert, Thuk. VIII. 45. 3.) blir vist av Thuk.
III. 17. 4, VI 31. 3; jf. VI. 8.1 (en trireme kosta en talent i
mneden).
55
Dem. L. 10, 12, 14, 23, 53.
56
ibid. 11-12.
57
XLIX. 11-12.
58
L. 17, 56.
59
XLVII. 21, 44.
60
XXI. 154-55, XVIII. 102-104.

N
61
XIV. 16-20. Man br merke seg at de trierarkiske
summoriene i henhold til denne planen skal skaffe
personer som skal operere som trierarker, men at
utgiftene skal falle p hele medbrgerstanden og belper
seg til 6000 talenter.
62
Dem. XVIII. 102-104; Aesch. III. 222; Harpocration, s.
v. (siterer Hypereides).
63
Dem. XIII. 2.
64
LIX. 4-5; for betydningen av det aktuelle begrepet, se
XXIV. 96-101.
65
I. 19-20, XIII. 2, 10; jf. III. 10-13, 19, 31,
Harpocration, s. v, Suidas, s. v., Libanius, Hypoth. In
Olynth. I. 4.
66
X. 38.
67
Se kap. IV.
68
Hesychius, s. v.; jf. Harpocration, s. v.
69
Hesychius, s. v.
70
I. 26.
71
Mor. 818EF.
72
Plut. Vit. X Or. Lycurgus (Mor. 843D).
73
Dem. X. 35-43.

N
74
Plut. Mor. 1011B.
75
Dem. XIX. 291.
76
Dem. XXI. 203.
77
X. 35 ff., spesielt 39.
78
XVIII. 10, jf. Hell. Oxy. i. 2-3, og Aristofanes, Eccl.
197-98 for en tilsvarende situasjon tidlig i det fjerde
rhundre.
79
For eksempel I. 6. 20, II. 24, 27, 31, III. 33, IV, 7, VIII.
23, X. 19.
80
XIV. 27.
81
XXI. 83, 95. Jf. den svrt s apologetiske og ydmyke
tonen som en fattig sakfrende part legger for dagen i
LVII. Spesielt 25, 31, 35, 45.
82
XXII. 47 ff., XXIV. 160 ff., spesielt 197.
83
Han sier bare i generelle vendinger at det alltid vil
vre tilstrekkelig med menn til utfre liturgiene (XX.
22), et utsagn som tilbakevises av XXI. 13.
84
Leptines lov pna med en innledning (XX. 127), og
Demosthenes forsker tilbakevise hans argumentasjon
(XX. 18).
85
Deinarchus, in Dem. 42.

N
86
I de eleusiske beretningene (IG II-III.2 1672) fra 329 f.
Kr. vedkjenner man de offentlige slavene 3 oboler (11. 4-
5, 42-43, 117-18, 141-42); tilfeldige arbeidere som
utfrer ufaglrt arbeid mottar 1 drakme (11. 28-30,
32-34, 45-46, 60-62); faglrte menn fr 2 drakmer (11.
110-11, snekkere, 177-78, steinpolerere) eller 2
drakmer (26-28, flisleggere, 31-32, steinmurere).

Kapittel III. Det athenske demokratiet og dets

kritikere.

1
Den siste delen av dette kapittelet, som tar for seg
Thukydides, str i stor gjeld til, og er s visst til dels en
oppsummering av en artikkel skrevet av min tidligere
elev, herr G. E. M. de Ste Croix, med tittelen The
character of the Athenian Empire, som siden har blitt
publisert i Historia III (1954-55), s. 1-41. Jeg er de Ste
Croix en stor takk skyldig for ha latt meg forespeile
hans artikkel (hvor de aktuelle sprsmla blir drfta og
dokumentert p en mer fullstendig mte), og ogs for
mange kommentarer, kritikk og referanser i den tidligere
delen av mitt skrift, som han leste i forkorta manuskript.
Jeg nsker ogs uttrykke min takknemmelighet overfor
herr A. G. Woodhead, som leste mitt skrift i forlorta
manuskript og ga meg en rekke nytige kommentarer.

N
2
Bortsett fra ved tilfeldige referanser har jeg ikke
inkludert Aristofanes eller tragediedikterne, for den
saks skyld i min oversikt, fordi jeg slik som Gomme
(Class. Rev. LII, 1938, s. 97-107) hevder at Aristofanes
skreiv komedier snarere enn politiske traktater. Mens han
gjr det ganske klart at han mislikte visse trekk ved
demokratiet, slik som vulgre politikere som Cleon,
prediker han ikke og har heller ingen intensjon om
predike noen som helst politisk doktrine, og hans
spker kan ikke ndvendigvis betraktes som kritikk.
3
Pol. V. ix. 15 (1310a).
4
Pol. VI. ii. 3 (1317b); iv. 20 (1319b).
5
VII. 37; jf. VII. 20, XII. 131.
6
VIII. 557b.
7
ibid. 563b. Den samme klagen vedrrende metoikene
og slavene er lagt fram i Xen. Ath. Pol. i. 10-12.
8
Se Dem. XXI. 46-50 og IX. 3 vedrrende slaver.
9
Thuk. II. 37. 2. Jf. Nicias id. VII. 69. 2.
10
Jf. Eurip. Hippolytus, 421-23; Ion, 670-72.
11
XX. 106.
12
Mem. I. ii. 12 ff.; jf. Aesch. I. 173.

N
13
Republic, VIII. 558c; jf. Lovene, VI. 757.
14
VII. 21; jf. III. 14.
15
Pol. II. ix. 1-5 (1280a); V. i. 2-7 (1301a); VI ii. 2
(1317b). I VI. Iii (1318a) gjr Aristoteles et troskyldig
forsk p kombinere demokratisk og oligarkisk likhet.
16
Se Eurip. Supplices, 404-08, 433-41; Phoenissae,
535ff.
17
XXI. 67.
18
XXIV. 59.
19
Thuk. II. 37. 1.
20
Xen. Hell. II. iii. 51.
21
Pol. III. xi. 1-2 (1281b); i paragraph 5 begrenser han
sitt argument kun til vise forsamlinger av men, og
ekskluderer de der flertallet er r og brutale.
22
Pol. III. Xi. 14 (1282a); her begrenser han igjen
argumentet til tilfeller der flertallet ikke er for
slaveprega.
23
Protagoras, 319-323a.
24
Xen. Mem. I. ii. 9.
25
XXXIX. 10-11.

N
26
Arist. Ath. Pol.. 55. 2; jf. Lysias XVI og XXXI, for
fiendtlige taler ved en anledning.
27
ibid. 43. 4.
28
ibid. 48. 3-5, 54. 2.
29
Thuk. II. 37. 1.
30
Platon, Menex. 238cd.
31
Arist. Pol. II, xii. 2 (1273b).
32
Nr det gjelder det fjerde rhundre, se J. Sundwall,
Epigraphische Beitrge, Klio, Beiheft IV (1906),
paragrafene 2, 5 og 8.
33
Xen. Ath. Pol. i. 3.
34
Mem. III. Iv. 1.
35
XIX. 237. I 282 gir Demosthenes uttrykk for det han
tenker er passende kvalifikasjoner for hyere embeter
trierarkier, liturgier, etc. Jf. den vulgre nedrakkinga p
Cleon og andre politikere som laverestende personer
engasjert i handelsvirksomhet, av Aristofanes i Ridderne.
36
Aristofanes hner ambassadrene med deres 2 drakmer
om dagen (Acharnians, 66, 90) og militre offiserer med
deres 3 drakmer (ibid. 595-607).

N
37
Pol. IV. Vi. 5-6 (1293a); andre steder er Aristoteles
rede til akseptere politisk betaling, forutsatt at det blir
tatt forhndsregler for forhindre at de fattige blir
overallige i forhold til de rike (IV. Xiii. 6 (1297a), xiv. 13
(1298b)).
38
Se ovenfor, kap. II.
39
Lysias, XIII. 20. Rike menn slik som Demosthenes og
apollodorus fant tilsynelatende ingen vanskeligheter med
sikre seg en taburett i rdet nr de fant det
hensiktsmessig (Dem. XXI. 111; XIX. 154, 286; LIX. 3-
4). Se ogs J. Sundwall, op. cit. paragraf 1 (s. 1-18).
40
Gorgias, 515e.
41
Arist. Ath. Pol. 62. 3.
42
ibid. 43. 3.
43
Se ovenfor, fotnote 86, kap. II.
44
VII. 54; VIII. 130. Men se fotnote 38.
45
Pol. IV. Iv. 25 (1292a); vi. 2-6 (1292b-93a).
46
Mem. IV. Iv. 13-14.
47
Mem. I. ii. 40-46.
48
XXIV. 76.
49
Andoc. I. 81-85.

N
50
Slik som i Tod, I. 74; Arist. Ath. Pol. 29. 2.
51
Dette framkommer av det faktum at kommisjonrene i
411 mente at det var ndvendig oppheve ulike
konstitusjonelle sikkerhetsforanstaltninger fr noen
betydelig endring i loven blei foresltt (Arist. Ath. Pol.
29. 4; Thuk. VIII. 67. 2).
52
Dem. XX. 88 ff.; XXIV. 18 ff.; Aesch. III. 38 ff.
53
Dem. XX. 91; Aesch. III. 3.
54
Dem. LIX. 4.
55
Aesch. III. 194.
56
Dem. LIX. 5.
57
I. 4, gjentatt ordrett i III. 6.
58
XXIV. 5.
59
XXIV. 75-76.
60
C. Leocr. 4.
61
III. 5.
62
Hell. I. vii.
63
ibid. II. iv. Jf. Platon, Menex. 243e, Epist. Vii, 325b, og
Isocr. XVIII. 31-32, 44, 46, 68.

N
64
Xen. Ath. Pol. i. 4-9.
65
VIII. 557a.
66
Pol. III. Vii. 5 (1279b); viii. 2-7 (1279b-80a); IV. iv. 1-
3, 6 (1290ab).
67
VI. 39. 1.
68
Jf. Xen. Ath. Pol. i. 3; Dem. XXIV. 112; Arist. Ath.
Pol. 21. 1; Eupolis, fr. 117. Jf. footnote 32.
69
J. Sundwall, op. cit. paragraph 8 (s. 59-84).
70
VIII. 128.
71
XV. 159-60.
72
Se ovenfor, kap. I.
73
Jf. Mem. III. iv. 3; Dem. XIX. 282.
74
XXI. 1-5.
75
Dem. XX. 8 viser at en mann kunne anmode om et rs
fritak etter en liturgi; dersom der var, som Demosthenes
sier (XXI. 21), kun omkring seksti liturgier som skulle
fylles rlig, s kan de ikke s svrt ofte ha falt p den
individuelle rike medborger.
76
XXI. 156 (jf. 154).
77
Isaeus, V. 35-36.

N
78
Lysias klient beregner 6 talenter for sju r (XXI. 2);
Demosthenes uttrykker at en kontraktr ville ta over et
trierarki for 1 talent (XXI. 155), men han sjl betalte kun
20 minaer (en tredel av en talent) mot utfre en (halv?)
trierarki (XXI. 80). I Lysias, XIX. 29 og 42, hevder
taleren ha brukt 80 minaer (1 1/3 talent) p tre (halve?)
trierarkier.
79
Isaeus, VII. 32, 42.
80
Isocr. XVIII. 59-60; Lysias, XXXII. 24; Dem. L. 39.
68.
81
Dem. XLVII. 21. 44; jf. XIV. 16-17.
82
Lysias, XXI. 2. Han kunne ha krevd to rs fritak etter
hvert tjenester (Isaeus, VII. 38).
83
Lysias, XIX. 29, 42-43.
84
Isocr. XV. 145.
85
Lysias, XIX. 57-59.
86
ibid. 63.
87
Dem. XXVII. 7-9; jf. XXVIII. 11; XXIX. 59.
88
Dem. XVIII. 102-04; XXI. 154-55.
89
Isocr. XV. 160; jf. Platon, Rep. VIII. 565a; Arist. Pol.
V. v. 1, 5 (1304b-1305a); VI. V. 3, 5 (1320a).

N
90
Sykofanter blir full tut analysert i R. J. Bonner og G.
Smith, The Administration of Justice from Homer to
Aristotle, II, kap. Iii, og J. O. Lofberg, Sycophancy in
Athens (Chicago, 1917).
91
Arist. Ath. Pol. 35. 4; Xen. Hell. II. iii. 21; Lysias, XII.
5 ff.
92
Plut. Mor. 843 D.
93
XXX. 22; XXVII. 1; XIX. 11. Der er en liknende
antydning i Aristofanes, Ridderne, 1358-61.
94
X. 44-45.
95
III. 33-36.
96
Den aktuelle formuleringa synes vre et demokratisk
ordsprk; det blir tilskrevet Bias fra Priene av Aristoteles
(Ethica Nicomachea, V. i. 16) og sitert av Demosthenes
(proem 48).
97
II. 18-19.
98
II. 65. 7-11.
99
Bortsett fra de ufordelaktige bemerkningene i III. 36. 6
og IV. 21. 3 finnes der en ondskapsfull bemerkning i IV.
28. 5 og 39. 3 og spesielt i V. 16. 1.
100
Dem. XL. 25.

N
101
I. 98. 4.
102
Thukydides bruk av det aktuelle ordet blir drfta i The
Athenian Tribute Lists, III. S. 155-57.
103
V. 85-113.
104
III. 37-40 (spesielt 37. 2).
105
II. 63.
106
I. 75-77.
107
VI. 82-87 (spesielt 85. 1).
108
I. 22. 1.
109
Lysias, II. 55-57; Isocr. IV. 100-09, 117-20; XII. 54,
59-61, 68.
110
242a-243a.
111
II. 8. 4-5; VIII. 2. 1-2.
112
III. 47. 2.
113
III. 27.
114
IV. 84-88.
115
IV. 110-13, 123, 1-2, 130, 2-7.
116
VIII. 9. 2-3, 14. 1-2.

N
117
VIII. 44. 1-2.
118
VIII. 21, 72; Xen. Hell. II. ii. 6; iii. 6; Tod, I. 96; II.
97.
119
Herod. IX. 35. 2; jf. Andrewes i Phoenix, VI (1952),
1-5, nr det gjelder kronologien.
120
Thuk. V. 81. 1. Det er verdt merke seg at
mantineanerne fr slaget snakka om sin forespeila
posisjon dersom de tapte det (og p ny blei alliert med
Sparta) (Thuk. V. 69. 1).
121
Xen. Hell. III. ii. 21 ff.
122
Sparta tok leilighetsvis gisler fra sine arkadiske
allierte for sikre seg deres lojalitet (Thuk. V. 61. 5).
123
Thuk. I. 139. 3, 144. 2.
124
Nr det gjelder Athen s er vitnesbyrda samla i G. F.
Hill, Sources for Greek History (red. Meiggs og
Andrewes, 1951), s. 355, og i The Athenian Tribute Lists,
III, s. 149-54. Sparta innsatte eller forsterka oligarkier
uten noen som helst foranledning, slik som i Argos og
Sicyon (Thuk. V. 81. 2).
125
I. 97. 1.
126
I. 141. 6-7.

N
127
III. 10-12, spesielt 10. 4-5 og 11. 3-4. Kronologien er
med overlegg vag, men metyleneanerne refererer til en
periode etter 449 (da Athen hadde dempa sin
fiendtlighet overfor perserne) og s visst til en tid da de
eneste allierte i kongressen som fremdeles bidro med
skip var Chios og Lesbos, det vil si tidligst 440.
Metyleneanerne ville knapt nok ha anstrengt seg s sterkt
for unnskylde sin underdanighet overfor Athen ved
stemme for krig mot de opprrske allierte med mindre de
nylig hadde gjort dette i et bermt tilfelle.
128
I. 121. 1.
129
Spartanerne hadde en skyldig samvittighet vedrrende
dette (Thuk. VII. 18. 2).
130
Som i 440, da Korintj overtalte den peloponnesiske
kongressen til ikke g til krig mot Athen (Thuk. I. 40.
5). Initiativet i dette tidligere forslaget om overtre
trettirsfreden m ha kommet fra Sparta, siden hun aleine
kunne sammenkalle til en forbundskongress, og naturlig
nok gjorde dette kun nr hun gikk med p det forslaget
som skulle debatteres.
131
Samos sjl hadde sytti skip i 440 (Thuk. I. 116. 1), og
Lesbos og Chios bidro med frtifem for bist Athen
mot henne (I. 116. 2, 11. 2). Dette var langt fra deres
fulle styrke, for i 411 hadde Chios, etter tapene under
Den sicilianske ekspedisjonen (VI. 43; VII. 20. 2.), seksti
skip igjen (VIII. 6. 4).

N
132
Som Den gamle oligarken forklarer (Xen. Ath. Pol.
i. 14-16). Nr det gjelder et athensk forsvar av systemet,
se Thuk. I. 77; Isocrates, IV. 113; XII. 60.
133
Klausulen i alliansen mellom Sparta og Athen virker
ha vrt standard, nr man ser at Sparta var i stand til
mobilisere alle sine allierte i den store revolten i 464
(Thuk. I. 102. 1; jf. II. 27. 2 nr det gjelder Aegina, II 54.
5 nr det gjelder Plataea og Xen. Hell. V. ii. 3 nr det
gjelder Mantinea.
134
III. 36. 4.
135
Dette framkommer av Tod, I. 62. Pmeldelsene blei
penbart samla inn av den spartanske admiralen Alcidas
(se F. E. Adcock, Alcidas i Mlanges Glotz, I. 1-6.),
som synes ha stoppa opp to ganger i Melos, p sin vei
ut og p tilbakeveien herav de to melianske
pmeldelsene som er nedtegna.
136
Thuk. III. 91. 1-2.
137
Thuk. III. 52.4, 68. 1-2.
138
Frasen blir brukt i Pol. III. iv. 12 (1277b); IV. xii. 3
(1296b); IV. xiv. 7 (1298a); V. x. 30, 35 (1312b); V. xi.
11 (1313b); VI. v. 5 (1320a). Ut i fra de tre frste avsnitta
virker det som om Aristoteles betrakta et demokrati som
ekstremt nr arbeidende folk er i flertall og kan inneha
embeter, og folket er suverent.

N
Kapittel IV. Athens sosiale struktur i det fjerde
rhundre f. Kr.

1
Athenaeus, VI. 272C.
2
Dem. XXV. 51.
3
Plut. Phocion, 28. 7; Diod. XVIII. 18. 5. Man vil kunne
tilfye at i henhold til Plut. Vit. X Or. Lycurgus (Mor.
843 D) blei den konfiskerte eiendommen til Diphilus,
verdt 160 talenter, fordelt medborgerne i mellom til 50,
eller som andre sier, 100 drakmer hver noe som gir et
resultat av 19 000 + ut i fra en basis p 50 drakmer. Jeg
forstr ikke Gommes argument (The Population of
Athens, s. 18) om at det kun er det sistnevnte
(Diodorus) tall som er forenlig med statistikken for Den
lamianske krigen drfta ovenfor. Diodorus tall for Den
lamianske krigen (se under, fotnotene 26-27) refererer
kun til hoplittene.
4
453B.
5
IG II-III.2 1672, drfta av Gomme, op. cit. s. 28 ff. Og
A. Jard, Les crales dans lantiquit grecque, s. 36 ff.
6
Jard, op. cit. s. 123-24, 130-31.
7
I fravret av noen som helst opptelling av dyr er visshet
umulig, men ut i fra Jards svrt konservative overslag

N
(op. cit. s. 124-27) ville mer enn hele avlinga vre
ndvendig for dyrefr.
8
Dem. XX. 31-32.
9
Jard, op. cit. s. 128 ff.
10
Thuk. VII. 27. 5.
11
Xen. Vect. iv. 25.
12
Se ovenfor, s. 142, fotnote 50.
13
Dem. III. 4.
14
Se ovenfor, s. 142, fotnote 6.
15
Lysias, XXXIV, hypothesis.
16
Noks liknende forhold rr i enkelte land i dag. Om jeg
m f sitere fra personlig erfaring eide min hjemlige
tjener Abdu i Kairo (sammen med en bror, tror jeg) en
svrt liten eiendom som inkluderte noen andeler i visse
daddelpalmer i Abu Simbel, hvor han hadde sin kone og
sine barn. Abdu tjente mesteparten av sin inntekt i kairo,
men tilbrakte en tredel av ret hjemme.
17
Dem. XXVII. 9, beregner at hans knivmakere var verdt
5 eller 6 eller minimum 3 minaer.

N
18
Isaeus, V. 39 og Isocr. XIV. 48 snakker om dem som
str aller nederst p rangstigen. Nr det gjelder lnninger,
se ovenfor fotnote 86 til kap. II.
19
Nr det gjelder detaljer vedrrende den statlige
betalinga, se ovenfor fotnotene 4-14 til kap.I; nr det
gjelder den sosiale stillinga til den aktuelle gruppa, se
fotnote 39 til kap. III.
20
IG II-III.2 1672, linjene 4-5, 42-43, 117-18, 141-42
(rasjoner), 102-05, 190, 230 (klr og sko).
21
Se ovenfor, kap. II.
22
Arist. Ath. Pol. 62. 2.
23
Se ovenfor, s. 33-35.
24
Lysias, XX. 13; jf. Thuk. VIII. 97. 1.
25
Athenerne sendte 6600 mann i felten i 394 (Xen. Hell.
IV. ii. 17), 6000 i 362 (Diod. XV. 84), 5400 i 352 (Diod.
XVI. 37).
26
Diod. XVIII. 10. 2, 11. 3, gir 5000 hoplitter og 500
kavalerister fra sju av de ti tribene.
27
Xen. Vect. ii. 2-5 sier uttrykkelig at metoiker normalt
sett tjenestegjorde under ekspedisjoner og ikke blei
reservert slik de blei i 431 (Thuk. II. 13. 7) til
garnisonstjeneste. Diodorus (loc. Cit.) skjelner mellom to
ulike grupper innen de athenske styrkene under Den

N
lamianske krigen; metoikene ville bli inkludert i en av
disse kategoriene.
28
IG II-III.2 1156, gir 43-45 epheber for Cecropis i 334-
333; Hesperia, Suppl. VIII, 273, gir 53-55 for Oeneis ca.
330; Ephemeris Archaiologike, 1918, 73 gir 63 for
Leontis i i 327-26. Det finnes ogs et seinere tall (IG II-
III.2 478) p omkring 33 epheber for Erechtheis i 305-04,
som m multipliseres med tolv, etter som det innen den
tid var tolv triber. Se Gomme, op. cit. s. 67-70 nr det
gjelder disse talla.
29
IG II-III.2 1926. Herr D. M. Lewis har rekonstruert en
del av en annen liste over meklere (BSA L (1955), 27-
36). Dette gir intet mindre enn femtifire navn for de
frste fem tribene.
30
Past and Present, IV (1953), s. 1-31.
31
Se diagram (kun i originalen. O. a.).
32
Dem. XXI. 83, 95.
33
Lysias, XVI. 14.
34
Se ovenfor, fotnote 25 til kap. II.
35
Dem. XIV. 16-17.
36
Dem. XXVII. 7; XXVIII. 4; jf. XXIX. 59.
37
Dem. XXII. 65 (=XXIV. 172).

N
38
Dem. XXIV. 197.
39
Se ovenfor, kap. I.
40
Isaeus, V. 35-36.
41
Isaeus, VII. 32, 42.
42
Isaeus, XI. 42 (5 tal.); VII. 32, 42 (5 tal.); X. 23 (4
tal +); XI. 44 (3 tal. 4000 dr.); VI. 33 (ca. 3 tal.); III. 2
(3 tal.); XI. 41 (2 tal.); VIII. 35 (mer enn 95 minaer).
43
Dem. XXVII. 64.
44
Dem. XLII. 1-5, 25; se ovenfor fotnote 25 til kap. II.
45
Dem. XXVII. 7, 9; XXVIII. 4; XXIX. 59.
46
Lysias, XIX. 45 ff.
47
Lysias, XIX. 40.
48
Plut. Mor. 843D.
49
Hypereides, III. 35.
50
Harpocration og Suidas.
51
Dem. XXXVI. 5 ff.
52
Dem. XVIII. 102-04; jf. XXI. 154-55.
53
Dette er underforsttt av Dem. i XVIII. 103 (visse
gruppers opposisjon mot loven; jf. Deinarchus, in Dem.

N
43) og Aesch. III. 223 (antallet triearker er redusert til
300), og bekrefta av Harpocration (som siterer
Hypereides nr det gjelder 300 trierarker inndelt i 15
summorier).
54
Dem. XXXVI. 11.
55
Lysias, XII. 19.
56
Dem. XXVII. 9 ff.
57
Dem. XLIX. 11.
58
Dem. L. 8.
59
Xen. Oec. passim, spesielt xx. 22-29; nr det gjelder
hans formue, se Lysias, XIX. 46.
60
Dem. XLII. 5 (40 runde stades), 7 (trevirke), 20 (bygg
og vin).
61
De aktuelle faktaene finnes i flgende kilder:

Isaeus, V. 22, VI. 33, VIII. 35, XI. 41, XI. 42-43, XI 44
og Aesch. I. 97 ff.
62
Xen. Mem. II. vii. 3-6.
63
Xen. Vect. iv. 14-15 m g tilbake til det femte
rhundre for finne eksempler.
64
Xen. Vect. iv. og Hesperia, 1950, s. 189 ff; jf. Hopper,
BSA, XLVIII (1953), s. 200 ff.

N
65
Xen. Vect. iv. 22.
66
Dem. XLII. 20.
67
Dem. XXXVII. 4.
68
Hypereides, III. 36.
69
Dette poenget blir med rette understreka av M. I.
Finley, Studies in Land and Credit in Ancient Athens
500-200 B. C., s. 74 ff.
70
Tod. II. 100.
71
Dem. XLV. 63; XXXVI. 50.
72
Ved siden av Pasion og Phormio nevner Demosthenes
Socrates, Satyrus og Timodemus som frigitte bankmenn
(XXXVI. 28-29), og Socles som testamenterte sin enke
til Timodemus, kan ikke ha vrt en athener. Eumathes
(Isaeus frag. Xii) og Epigenes og Conon (Deinarchus, I.
43) var metoiker. Man vet ingenting om Pylades (Dem.
XXVII. 11), Heracleides (XXXIII. 6), Blepaeus (XL. 52)
eller Theocles (LIII. 9).
73
Lysias, XXXII. 4, 6, 15, 25.
74
Andoc. II. 11.
75
I Dem. LII. 20 lner to brdre, Megacleides og
Thrasyllus fra Eleusis penger til en reise til Ace.

N
76
Lampis var metoik (Dem. XXXIV. 37), Hegestratus en
massaliot (XXXII. 5, 8), Apaturius en byzantiner
(XXXIII. 6), Artemon en phaselitt (XXXV. 1-3, 15),
Lycon en heracleot (LII. 3) og hans partner Cephisiades
en metoik (LII. 3, 9). Jf. IG II-III.2 360, 408.
77
Dem. XXVII. 11. Andre athenske investorer innen
sjln er Diodotus (Lysias, XXXII. 6) og Androcles; men
hans partner Nausicrates er en carysteer (Dem. XXXV.
10). Utenlandske utlnere inkluderer fnikeren Theodore
(XXXIV. 6) heracleoten Lycon (LII. 20), og Chrysippus
(slik som framkommer av XXXIV. 38, 50). Mange av
utlnerne var sjlhandelsmenn eller pensjonerte
handelsmenn (Lysias, XXXII. 4, 6; Dem. XXXIII. 4;
XXXIV. 38; LII. 20).
78
Ved siden av Cephalus (Lysias, XII. 19) og Pasion
(Dem. XXXVI. 11) er en annen metoik industrialist
Leocrates (Lycurgus, c. Leocr. 23. 58). Athenerne
inkluderer Demostenes far (Dem. XXVII. 9 ff.),
Isocrates far (Plut. Mor. 836E), Comon (Dem. XLVIII.
12), Timarchus, Euctemon og Ciron (se footnote 61), og
de tre mennene nevnt i Xen. Mem. II. vii. 3-6. Disse er
slaveeiere. Mange lavtstende athenere arbeida sjl som
hndverkere, noe som framkommer av Xen. Mem. III.
vii. 6 og Aristofanes, Plutus, 510 ff.
79
Dem. XVII. 15.
80
Xen. Hell. I. vi. 24; jf. Aristofanes, Froskene, 190, 693.

N
81
Plut. Mor. 849A; jf. Lycurgus, c. Leocr.. 41.
82
Dem. XXXIV. 39.
83
Xen. Vect. Iii. 2.
84
Dem. XXXIV. 37; XXXV. 50-51; jf. LVI. 5-6, 11, 13.
85
Dem. XXXV. 10.
86
Dem. XXXIV. 36; jf. XX. 29 ff. og Tod, II. 167.
87
Xen. Hipparchicus, iv. 7.
88
Xen. Vect. iv. 6.
89
Xen. Vect. Iii. 2.
90
Thuk. IV. 108. 1.

Kapittel V. Hvordan fungerte det athenske

demokratiet?

1
Thuk. VI. 89. 6.
2
Xen. Mem. III. iii. 8 ff., v. 16-21, Hipparchicus, i. 7 et
passim.
3
Xen. Hipparchicus, i. 19.

N
4
Arist. Ath. Pol. 61. 4, 5.
5
ibid. 49. Jf. Xen. op. cit. i. 8.
6
Xen. Ath. Pol., ii. 1 ff.
7
Xen. Mem. III. v. spesielt 21 ff.
8
Disse blei utnevnt av taxiarkene, Arist. Ath. Pol. 61. 3.
9
Arist. Ath. Pol. 46. 1.
10
Tod, I. 96, linje 30, II. 200, linje 179; jf. Dem. XXII.
63, XLVII. 21, 26, Aesch. III. 25. Deres skildringer er
publisert i IG II-III.2 1604-32; fotnotene 1607 og 1623
viser at de var ti, en fra hver tribe.
11
Tod, II. 200, linjene 250-55, jf. Dem. XVIII. 107,
XLVII. 26, L. 10.
12
Gilbert, Gr. Const. Ant. 370-76, Busolt-Swoboda, Gr.
Staatskunde, II. 1199 ff., PWK. VIIA, 106 ff.
13
Dem. XXI. 80, 155, LI. 7 ff.
14
Dem. LI. 1, Tod, II. 200, linjene 189 ff.
15
Thuk. VI. 31. 3, Dem. L. 7.
16
Thuk. I. 143. 1, Xen. Ath. Pol. i. 2.
17
Xen. Mem. III. iii. 12.

N
18
De tre fremste arkonene tok hand om de viktigste
festivalene (Arist. Ath. Pol. 56. 3-5, 57. 1, 58. 1), med
bistand fra visse rd som blei valgt ved loddtrekning for
Panathenaea (op cit. 60. 1).
19
Gilbert, Gr. Const. Ant., 359-63, Busolt-Swoboda, Gr.
Staatskunde, II, 1086 ff.
20
Xen. Mem. III. iv. 4.
21
Dem. XXI. 15, 17, 58-60, jf. Xen. Ath. Pol. i. 13.
22
Se kap. V.
23
Se kap. II.
24
Arist. Ath. Pol. 47. 1.
25
Tod, I. 51; nr det gjelder undertrykkelsen av embetet,
se Busolt-Swoboda, Gr. Staatskunde, II. 1139.
26
Nr det gjelder eksempler p deres beretninger, se Tod,
I. 50, 55, 64, 69-70, 75, 78, 81, 83, 92.
27
Tod, I. 30, 51A, Arist. Ath. Pol. 54.
28
Op. cit., 48. 3.
29
Dette virker vre skillet som blir trukket opp i Dem.
XXIV. 96 ff; jf. Aristofanes, Vepsene, 658-59.
30
Dem. XLIII. 71, LVIII. 48, Andoc. I. 77, 79. Aesch. I.
35, Lex Seguer. 190. 26. Det finnes leilighetsvis ingen

N
rettferdiggjring av utsagnet som ofte gjres p bakgrunn
av Aristofanes, Ridderne, 1358-61 og Lysias, XXVII. 1
om at bter gikk direkte til betale jurymedlemmene.
Det kommer klart fram av Dem. XXIV. 97-99 at
avlnninga av jurymedlemmene, slik som av rdet og
folkeforsamlinga, hadde sin basis i det samme fondet
som utgiftene til kavaleriet og offerseremoniene.
31
Arist. Ath. Pol. 47. 2-3.
32
Op. cit. 47. 5, 48. 1-2, jf. Tod, II. 116.
33
Jf. Tod, II. 135, 142, 153, 167, 173, 178, 198.
34
IG II-III2. 120, linjene 21-22.
35
Syll.3 313.
36
Arist. Ath. Pol. 50. 1, 56. 4.
37
Se fotnotene 33 og 34.
38
Dem. XXII. 17; jf. de valgte kassererne for de to
hellige triremene, som fikk tildelt 12 talenter hver (Arist.
Ath. Pol. 61. 7, Dem. XXI. 171, 174).
39
Arist. Ath. Pol. 47. 3-4, Dem. XXIV. 98-99.
40
Lysias, XXX. 19-22.
41
Dem. XXIV. 99.
42
Dem. XXXIX. 17; jf. XLV. 4.

N
43
Lysias, XXX. 22.
44
Tod, I. 91 (=SEG X. 138); jf. II. 167, hvor folkets
finansembetsmann blir instruert til skaffe til veie
penger til kronene fra folkeforsamlingas fond, men inntil
videre (formodentlig fordi de ti talentene var brukt opp)
skal mottakerne betale dem fra det militre fondet.
45
Syll.3 226.
46
Syll.3 298.
47
Se kapittel III.
48
Xen. Ath. Pol. i. 3, Dem. XXIV. 112, jf. LVII. 25,
Arist. Ath. Pol., 7. 4, 47. 1.
49
Dem. LIX. 72 (Theogenes, en mann av god familie,
men fattig, fr basileusembetet kun nr en velstende
venn lover hjelpe til med utgiftene med entre embetet
og tjene som hans takstmann).
50
Arist. Ath. Pol. 47. 5, 48. 1; den samme mannen tok
hand om arkivene (Dem. XIX. 129).
51
Arist. Ath. Pol. 55. 1-2.
52
ibid. 54. 3-5.
53
Lysias, XXX. 2, 27-28.

N
54
Dem. XVIII. 261, XIX. 70, 200, 249; ogs reint
nedsettende referanser i XVIII. 127, 265, XIX. 95, 314.
55
Lysias, XXX. 29.
56
Arist. Ath. Pol. 47. 1.
57
Arist. Ath. Pol. 45. 4, jf, Dem. XIX. 185, XXII. 5.
58
Arist. Ath. Pol. 43. 2.
59
Op. cit., 62. 1. For en analyse av
demerepresentasjonen, se A. W. Gomme, The Population
of Athens, note A (s. 49-66), J. A. O. Larsen,
Representative Government in Greek and Roman
History, 5-9.
60
Xen. Mem. I. ii. 35.
61
Arist. Ath. Pol. 22. 2, jf. Xen. Mem. I. i. 18, Lysias,
XXXI. 1, 2, Dem. XXIV. 147-48, LIX. 4.
62
Arist. Ath. Pol. 45. 3, jf. Dem. XXI. 111; Lysias XVI
og XXXI blei holdt p dokimasiaen til en bouleutes.
63
Aesch. III. 20, Dem. XXII. 38-39.
64
Larsen, op. cit., 15-18.
65
Arist. Ath. Pol. 62. 3.
66
Se ovenfor, footnote 28 til kap. IV.

N
67
Se ovenfor, fotnote 39 til kap. III.
68
Aesch. III. 62, jf. 73.
69
Arist. Ath. Pol. 62. 1. Denne praksisen med la en
teppehandler st forklarer de sm variasjonene i antall
rdsmedlemmer fra hvert deme som innskriftene viser, se
Larsen, op. cit. 7-8.
70
Arist. Ath. Pol. 43. 2-3.
71
Op. cit., 44. 1-3; nr det gjelder det tidligere systemet,
se foruten innskriftene avsnitta some er sitert i fotnotene
73-74, og den komiske skildringa av et rdsmte I
Aristofanes, Ridderne, 624-82 (spesielt 665, 674) og av
et folekforsamlingsmte i Acharnians, 19 ff (spesielt 23,
40).
72
Aesch. III. 3.
73
Thuk. VI. 14.
74
Xen. Hell. I. vii. 14-15, Platon, Apol. 32b. I Xen. Mem.
I. i. 18, IV. iv. 2, Platon, Gorg. 473e blir Sokrates
framstilt i svrt dramatisk lys, men den mindre
dramatiske versjonen av historien er foretrekke.
75
Aesch. II. 84.
76
Dem. XXII. 36-37, jf. XXIV. 147 og Xen.
Hipparchicus, i. 8 og Aesch. III. 9 nr det gjelder dette
fenomenet i rdet.

N
77
Arist. Ath. Pol. 43. 4-6, jf. 30. 5 for bruken av
loddtrekning i valget av agendaen; de samme reglene for
agenda gjaldt i rdet (Dem. XIX. 185).
78
Aesch. II. 72.
79
Thuk. VI. 8, Aesch. II. 65-67.
80
Thuk. VIII. 72. 1.
81
Plut. Arist. 7, Philochorus, FGH III. 328. fr. 30.
82
Dem. LIX. 89.
83
Dem. XXIV. 45-46.
84
Aristof. Acharnians, 21-22, Eccles. 378-79., og
skolastikerne og leksikografene. Men vil kunne merke
seg at i Acharnians blir dette grepet brukt for den frste
prytanyen, da businessen var laber og formell; seinere
blei ekstra betaling gitt til en viss gruppe (Arist. Ath. Pol.
62. 2).
85
Xen. Mem. III, vii. 6.
86
Se kap. II.
87
Dem. XIV, spesielt 24 ff.
88
Dem. XIX. 291.
89
Dem. XVIII. 169-70.

N
90
Linjene 295-310, 372-79. For andre hentydninger til
bnnen og forbannelsen, se Dem. XVIII. 282, XIX. 70-
71, XXIII. 97, Deinarchus I. 47-48, II. 17, og nr det
gjelder heroldens invitasjon til tale, Aesch. I. 23.
91
Tod, I. 31, 66, 84B, 86, 96, II. 97.
92
Slik som i I. 96 og II 97.
93
ibid. I, 84B; jf. BSA XLVI (1951), s. 200 for en
revidert tekst og fortolkning.
94
ibid. I. 86.
95
ibid. I 44, 74.
96
ibid. I 42. Disse spesielle orda finnes ogs i SEG X. 14,
Tod, I 61, 77, II. 114, 123, 142, 144, 146, Syll.3 198, 204.
I alle disse blir umiddelbar agering av eller i
folkeforsamlinga foresltt, formodntlig i
folkeforsamlinga. Nr orda anvendes i et dekret fra rdet
refererer de til agering som straks skal foretas i eller av
rdet, slik som i Tod, II. 103, og Scyll.3 227, linjene 18
og 30, og ogs Tod, II. 97 og 137, som virker vre
probouleuma som blei vedtatt av en samla
folkeforsamling.
97
ibid. I. 61.
98
ibid. I. 84B.
99
For eksempel i Tod, II. 114, 136, 174-75, 178, etc.

N
100
I Tod, II. 123, 142, 144, 146, 147, 168, IG II-III.2 70,
134.
101
Tod, II. 103 (allianse med Eretria) m ha blitt bekrefta
av folket, og ville ikke ha blitt inngravert fr den var
bekrefta. Det virker usannsynlig at resbevisningene som
rdet stemte for i favr av Dionysius fra Syracuse (ibid.
II. 80) ikke blei ratifisert av folket. I IG II-III.2 blei et
dekret etterfulgt av en omarbeiding, og m derfor ha blitt
utstedt av folket.
102
Tod, II. 134, 167, 181.
103
Aesch. II. 64, 68.
104
Tod, I. 90.
105
ibid. II. 97A.
106
For eksempel i Tod, II. 124, 126, 131, 133, 135, 143,
157, 159, 170.
107
ibid. II. 189.
108
IG II-III.2 336.
109
Tod, II. 144.
110
ibid. II. 114.
111
ibid. II. 118, 121, 123.
112
ibid. II. 124, 126.

N
113
Thuk. I. 31-44, 139-45, III. 36-49, IV. 17-22, V. 44-
46, VI. 8-26. Jf. debatten vedrrende Pylos, der Nicias sa
i fra seg generalposisjonen i favr av Cleon, i IV. 27-28.
114
Xen. Hell. I. vii.
115
Aesch. II. 65-68.
116
Dem. LIX. 4. Jf. XXIII. 9, 14, nr det gjelder den
taktiske bekvemmeligheten ved ha en probouleuma
rede for en lynrapp avstemning.
117
Dem. XXI. 162.
118
Dem. LIX. 4.
119
Dem. XIX. 286.
120
Dem. XIX. 234 (jf. Aesch. II. 45-46), XVIII. 28 (jf.
Aesch. II. 55), XVIII. 25, XIX. 154. Jf. ogs Aesch. II.
19.
121
Dem. XIX. 31.
122
Jf. Xenophons rd til en hippark (Hipparchicus i. 8).
123
Dem. XXIV. 48.
124
For eksempel Tod, II. 131, 133, 173 nr det gjelder
utelendinger. Klausulen i dekretet til Tisamenus (Andoc.
I. 84) tror jeg br forsts dit hen at private medborgere
ved denne anledningen fra offisielt hold blei oppfordra til

N
 bruke sine rettigheter. Jf. Andoc. I. 111, Dem. XIX. 10,
17, XXIV. 11. I de fleste tilellene er personene som blir
referert til utenlandske utsendinger (for eksempel Tod, II.
122, 124, 126, 131, 133-35, 146-47, 159, 167-68, 175,
178, 189), men av og til medborgere (IG II-III.2 70, 243
og trolig Tod, II. 108), inkludert prester (IG II-III.2 47,
410) og andre funksjonrer (ibid. 403).
125
Aesch. III 125-26.
126
Dette framkommer fra den siste klausulen i Tod, I. 74
(rapporten fra Lampon vedrrende frsteavlinga av olje).
127
Xen. Hell. I. vii. 7.
128
Syll.3 281 (et dekret fra folket), og 304 (som viser hele
prosedyren, IA det opprinnelige framlegget blant folket
av Telemachus av Acharnae, IB probouleumaen som blei
fremma av hans felles demesmann Cephisodotus, og IC
folkets endelige dekret som blei lagt fram av
Telemachus; IIA er en annen og seinere probouleuma,
som resulterte i IIB et seinere dekret).
129
Tod, II. 154 (her er kun det opprinnelige framlegget
blant folket nedtegna, og det blir tilsynelatende formoda
at rdet og folket i tur og orden bekrefta det).
130
Arist. Ath. Pol. 43. 6.
131
Aesch. III. 38-40.

N
132
Dem. XXIV. 17 ff. Jf. XX. 81 ff.
133
Andoc. I. 81 ff. drfta av Harrison i JHS 1955, s. 22
ff.
134
Tod, I. 40.
135
Tod, I. 51.
136
Tod, I. 74. Se kontrasten i forhold til lovgivning
vedrrende det samme emnet i 353/52 (Syll.3 200).
137
SEG. X. 14.
138
Se kapittel III.
139
Se Harrison, JHS, 1955, s. 22 ff.
140
Syll.3 226.
141
Dem. XXIV. 33.
142
Andoc. I. 17; den blei penbart betrakta som et av
konstitusjonens bolverk i 411, Thuk. VIII. 67. 2, Arist.
Ath. Pol. 29. 4.
143
Den var formodnetlig en av sikkerhetsventilene som
blei innfrt i 461 i Areopagusrdet (Arist. Ath. Pol. 25.
2).
144
Dem. XXIV. 9 (1000), Deinarchus, in Dem. 109
(1500); Lysias XIII. 35 (2000), Deinarchus, in Dem. 52

N
(2500). I Andoc. I. 17 ville det synes som om samtlige
6000 jurymedlemmer utgjorde juryen.
145
Arist. Ath. Pol. 24. 3, Aristof. Vepsene, 661 (6000);
Arist. Ath. Pol. 27. 4 (loddtrekninga).
146
Arist. Ath. Pol. 63. 3, jf. 7. 3.
147
Aristof. Vepsene, 605 ff. nr det gjelder honoraret;
jurymedlemmene blir framstilt som gamle men og
tidligere roere innen fltestyrken (jf. Vepsene, 231). Den
gamle oligarken betrakter jurymedlemmene som menn av
folket (Xen. Ath. Pol. i. 16-18), og Aristoteles
kommenterer at innfringa av betaling innebar at
alminnelige folk satte mer inn p bli jurymedlemmer
enn det de respektable klassene gjorde (Ath. Pol. 27. 4).
148
Se kapittel I og II.
149
Thuk. VI. 8. 2, 26. 1. Nr det gjelder magistratene, se
Tod, I. 44 (stifteren av en koloni); nr det gjelder
utsendingene, se Andoc. III. 33; nr det gjelder rdet,
Tod, I. 51, SEG X. 64a, 84, jf. Dem. XIX. 154, Andoc. I.
15.
150
Thuk. IV. 66, 76.
151
Thuk. IV. 118. 14. Jf. SEG X. 84.
152
SEG X. 86.
153
Syll.3 132.

N
154
Tod, I. 61, linje 55, jf. Arist. Ath. Pol. 30. 5.
155
IG II-III.2 108, Tod, II. 143.
156
Thuk. VI. 25. 1.
157
Thuk. VI. 43. 2, 44. 3-45, 52. 2.
158
Thuk. I. 116. 1, II. 13. 1.
159
Vitnesbyrda blir lagt fram i sin helhet i C. Hignett, A
History of the Athenian Constitution, appendiks XI, s.
347-56. Jeg skylder herr D. M. Lewis en takk for den
trolige tilfyelsen av 426 til lista.
160
Dem. XVIII. 149; jf. Dem. XXI. 15, 200. Se Arist.
Ath. Pol. 44. 4 nr det gjelder probouleumaen til valgene.
161
Arist. Ath. Pol. 22. 2, 61. 1. Nominasjon fra tribene
ville vre analog med prosedyren for utnevne
choregiene (Arist. Ath. Pol. 56. 3, Dem. XXI. 13). Demer
var av og til representert i rdet gjennom medlemmer av
andre demer (se ovenfor, fotnote 69) gjennom en
liknende ordning.
162
Thuk. II. 22. 1.
163
Thuk. II. 65. 8.
164
Thuk. II. 65. 3-4.
165
Thuk. II. 59. 2.

N
166
Dem. IV. 26.
167
Demades, 9.
168
Hypereides, I. 24-25. Jf. Dem. LVIII. 35.
169
Arist. Ath. Pol. 43. 1.
170
Aesch. III. 25.
171
Hans presise tittel er ukjent.
172
Arist. Ath. Pol. 47. 2, jf. 49. 3.
173
Aesch. III. 25.
174
Diodorus (XVI. 88).
175
Dem. III. 30.
176
ibid. XXII. 37.
177
ibid. LVIII. 39-40.
178
Se kap. II.
179
Dem. II. 29, XIII. 20. Jf. Aesch. III. 7.
180
Se R. Sealey i JHS 1955, 74-81.
181
Arist. Ath. Pol. 28.
182
Dem. XXI. 208 ff.
183
Hell. Oxy. i 2-3.

N
184
Diod. XVIII. 10.
185
Aristof. Eccl. 197-98.
186
Deinarchus, in Dem. 72.
187
Platon, Protagoras, 319b-323a sitert i kap. III.
188
Xen. Mem. III. vi.

N
 Appendiks

Medborgerbefolkninga i Athen under Den

peloponnesiske krigen.

I den frste fjerdedelen av det femte rhundret ville den

voksne mannlige medborgerbefolkninga i Athen, ut i fra
de magre og upresise dataene vi har tilgjengelig, synes
ha talt omkring 30 000, blant hvem 10 000 var hoplitter;
og under denne termen inkluderer jeg, med mindre noe
annet blir uttrykt eller unerforsttt, kavaleriet (se kap. I).
I lpet av perioden mellom Den persiske og Den
peloponnesiske krigen har vi kun et tall, og det er ikke av
srlig nyttig karakter. I slaget ved Tanagra (458 eller
457) stilte athenerne med en hoplitthr bestende av
14 000; de tjenestegjorde sjl i full styrke og de hadde
med seg 1000 argiver og andre allierte (Thuk. I. 107. 5).
Der var p denne tida enkelte athenske hoplitter, men
trolig ikke mange, engasjert andre steder, i Aegina og i
Egypt. Disse talla impliserer at den athenske
hoplittstyrken hadde kt noe, kanskje med 25 prosent,
over 10 000.

For ret 431 gir Thukydides (II. 13. 6-8) oss en

fullstendig statistikk over hoplittene. Perikles minna folk
om at der var 13 000 hoplitter bortsett fra de 16 000 i
fortene og ved murene. For s mange som det holdt frst

N
vakt nr enn fienden invaderte, fra de eldste og de yngste,
og alle metoikhoplittene. For der var 35 stades ved den
phaleriske muren Thukydides fortsetter med gi en
detaljert beskrivelse som viser at der alt i alt var 148
stades (over 16 miles) patruljere. Han nevner s de
1200 kavaleristene, inkludert de ridende bueskytterne;
1000 av dem vil ha vrt det virkelige kavaleriet, henta
fra de hyeste folketellingsklassene og som skulle
tilfyes til det totale antall hoplitter.

Dette er slende tall, og det har blitt gjort mange forsk

p omg dem. Enkelte har mistolka Thukydides ord,
ved la de 16 000 inkludere thetene (Delbrck,
Geschichte der Kriegskunst, I. 15-24). Andre har
omarbeida teksten, ved enten redusere de 16 000 til
6000 (Beloch, Klio V (1905), 356-74, Busolt,
Griechische Geschichte, III. ii. 878-88, Griechische
Staatskunde, II. 764-66), eller ved tilfye kolonister til
metoikene for utfylle de 16 000 (Beloch, Die
Bevlkerung der griechisch-rmischen Welt, 60-66). Men
Thukydides sprk er eksplisitt, og talla kan ikke avvises
som tekstemessige feil. Det som gjelder de 13 000 for
felthren blir bekrefta av Thukydides sjl i et seinere
avsnitt (II. 31. 2), hvor han nedtegner at 10 000 athenske
hoplitter tok del i invasjonen av Megarid, mens 3000 var
i Potidaea. Diodorus (det vil si Ephorus) gir dessuten den
samme bruttototalen, inndelt i 12 000 hoplitter og mer
enn 17 000 garnisonstropper og metoiker (Diod. XII. 40.
4).

N
Talla reiser to viktige vanskeligheter: For det frste det
tilsynelatende misforholdet mellom felthren, bestende
av de aktive tjenestegjrende aldersgruppene, og
forsvarshren, bestende av de eldste og yngste og
metoikene; og for det andre den svrt store bruttototalen,
sammenlikna med tidligere og seinee tall. Der er ogs en
tredje mindre vanskelighet, forholdet mellom antall
ddsfall som flge av pesten blant kavaleriet og
hoplittene.

Kun en forklaring av den frste vanskeligheten har blitt

lagt fram, den til professor Gomme i CQ. XXI (1927),
142-51, gjentatt i hans Population of Athens, s. 4-5.
Gomme antyder at der var mage menn i de aktive
tjenestegjrende aldersgruppene (som han anslr til ha
vrt 20-49) som var uskikka til felthren men kapable til
garnisonstjeneste, og at disse mennene blei klassifisert
sammen me de yngste (18-19) og eldste (50-59).

Der er alvorlige innvendinger mot denne beretninga. Det

er for det frste ikke det Thukydides sier. For det andre
er det en rein spekulasjon, som ikke sttter seg p noen
som helst bevis. Athenerne erkjente de uskikka, som
formodnetlig blei fullstendig fritatt, men disse var menn
som penbart ikke var i stand til slss i det hele tatt,
lamme slik som Lysias klient i Tale XXIV eller blinde
slik som Timarchus onkel (Aesch. I. 102-04). En mann
ville ogs formodentlig kunne bli fritatt ved en spesiell
anledning dersom han var sjuk p det aktuelle

N
tidspunktet, slik som de to spartanerne som blei sendt
tilbake til basen fra Thermopylae p grunn av
yebetennelse (Herod. VII. 229). Vi vet ikke om noe
tilfelle i Athen, men vi vil kunne gjette at en mann under
slike omstendigheter, slik som Aeschines da han nska
unng en utsending, sendte inn en skriftlig erklring med
oppbakning fra en legeerklring (Dem. XIX. 124).
Athenerne erkjente ogs at tjeneste i kavaleriet krevde en
eksepsjonell standard hva angr fysisk utrustning, og
medlemmer av korpset eller de som var utpekt til
tjenestegjre kunne, ved en skriftlig erklring om at de
var uskikka til kavaleritjeneste, f seg sjl fjerna fra lista
(Arist. Ath. Pol. 49. 2, jf. Xen. Hipparch. ix. 5), og
formodentlig bli hoplitter med mindre de var fullstendig
ufre. Men der var kun et hoplittregister. I denne forstand
blir ordet alltid brukt i entall, slik som i Thuk. VI. 43,
VII. 16. 1, 20. 2, VIII. 24. 2, jf. Xen. Mem. III. iv. 1 og
Dem. XIII. 4, forklart gjennom Pollux, II, 11, som over
60; flertallsformen i Thuk. VI. 26. 2, 31. 3 har en
annerledes betydning selektiv innkalling innen dette
enkle registeret. Mennene var lista opp i rsgrupper, 42 at
i alt fra 18 til 59 (Arist. Ath. Pol. 53. 4), og innkallinga,
med mindre den var selektiv, blei foretatt ut i fra
aldersgrupper (Arist. Ath. Pol. 53. 7 og Aesch. II. 168, jf.
Lysias, XIV. 6). Verken i Athen eller noe annet sted i
antikkens verden er det nedtegna at plikt til aktiv eller
defensiv tjeneste blei regulert ut i fra noe annet kriterium
enn alder.

N
La oss s legge til side denne teorien og underske
faktaene p ny. Thukydides sprk impliserer at p grunn
av de eksepsjonelt tungtveiende krava om forsvar, blei
antallet menn som blei satt av til det kt i lpet av disse
ra. Dette innebrer igjen at reglene som veileda
anvendelsen av de eldste og yngste og metoikene ikke
var rigide, men at de ville kunne variere i henhold til
omstendighetene.

Nr det gjelder de yngste kan der ikke vre noen tvil. De

som det siktes til er de 18- og 19-rige klassene,
ephebene. Vedrrende de eldste er der rom for tvil. Det
blir vanligvis hevda p bakgrunn av et utsagn fra
Lycurgus (c. Leocratem, 39-40) at de var 50-59 klassene.
Men dette avsnittet beviser bare at for slaget om
Charioneia, den ekstreme unntakstilstanden, blei alle
menn opp til 50 innkalt, slik at forsvaret av byen blei
overlatt til rsklassene over 50. Nr det gjelder
ekspedisjonen til Thermopylae i 347 blei det p den
annen side beslutta mobilisere kun menn opp til 40
(Aesch. II. 133; enkelte MSS. Oppgir 30), og det samme
ogs til Den lamianske krigen (Diod. XVIII. 10). En
anekdote i Plutarks Phocion (kap. 24) impliserer at
teoretisk sett kunne alle menn opp til 60 bli innkalt til
aktiv tjeneste. Vre vitnesbyrd antyder faktisk at der ikke
var noen fastsatt aledergrense for aktiv teneste, og at
innkallinga blei justert i henhold til situasjonens behov. I
431 vil 20-39 ringene kunne ha blitt fordelt (slik somi

N
Den lamianske krigen) til felthren, og 40-59 ringene
(sammen med 18-19 ringene) til hjemmeforsvaret.

Det blir ogs generelt sett uttrykt at metoiker normalt sett

kun blei innkalt til hjemmeforsvar. Denne doktrinen
hviler imidlertid kun p det nevnte avsnittet. Metoiker
blei s visst regelmessig brukt i utenlandstjeneste i det
fjerde rhundret, slik som framkommer av Xenophons
forslag om at de skulle fritas fra hoplittjeneste (de Vect.
ii. 2-5). I det femte rhundret blei de innkalt til Delium
(Thuk. IV. 90. 1), og 3000 blei anvendt nettopp dette ret
i invasjonen av Megarid (Thuk. II. 31-2). Det ville i
prinsippet og i praksis synes som om metoikene var
pliktige til tjenestegjre i utlandet, og at det var
eksepsjonelt reservere dem for hjemmeforsvaret, slik
som i 431.

Nr det gjelder antallet metoikhoplitter s har vi ingen

vitnesbyrd. Der er, som Gomme har ppekt, ingen grunn
til anta at de 3000 som tjenestegjorde i Megarid
representerer hele antallet av metoikhoplitter, eller endog
alle dem i de aktivt tjenestegjrende aldersgruppene. Det
er knapt nok noen tilfeldighet at 3000 metoiker blei
innkalt p en tid da 3000 athenere var sperra inne i
Potidaea (Thuk. II. 31. 2); kun s mange metoiker blei
utskrevet til Megaridkampanjen som ville gi
invasjonshren dens fulle styrke. P generelt
sannsynlighetsgrunnlag vil det kunne ansls at antallet
metoikhoplitter langt oversteg 3000. Et rhundre seinere,

N
under Demetrius fra Phaleron, talte metoikene 10 000,
nesten halvparten av det samtidige totale
medborgerantallet p 21 000 (Athenaeus, VI. 272C). I
431, da Athen var langt rikere, er det sannsynlig at tallet
var betydelig hyere, med en hy andel hoplitter.

Det har blitt hevda ovenfor (kap. IV) at der er grunn til
tro at aldersfordelinga innen den athenske befolkninga
tilsvarte den som har blitt utarbeida av herr A. R. Burn
for ulike omrder av det romerske imperiet. Ut i fra
denne antakelsen vil, dersom 14 000 (den hoplittbaserte
felthren og kavaleriet) representerer aldersgruppene fra
20-39, aldersgruppene ra 40-59 ha ligget p s vidt under
halvparten av det tallet, noe mindre enn 7000. De to
svrt store ephebiske klassene ville totalt sett ha vrt p
noe over 2000. Der ville dermed ha vrt 9000
medborgere i garnisonshren, og vi str igjen med 7000
metoikhoplitter, noe som ikke virker urimelig. Det totale
antallet medborgere i militr alder og med hoplittstatus
vil dermed ha vrt 23 000, eller dersom man ikke teller
med ephebene, 21 000.

Det vil p dette stadiet vre bekvemt ta for oss den

tredje vanskeligheten. I lpet av ret 427 uttrykker
Thukydides (III. 87. 3) at ikke frre enn 4400 hoplitter
fra regimentene og 300 kavalerister dde (av pesten fra
430 til 427) og et uberegnelig antall av den resterende
befolkninga. Det har blitt hevda at dersom hoplittene var
s tallrike som Thukydides tall impliserer (22 000

N
inkludert ephebene etter mine beregninger), er det
forholdsmessige antallet ddsfall blant dem (20 prosent)
for lavt sammenlikna med andelen blant kavaleriet (30
prosent), spesielt etter som de sistnevnte, ved alle
sammen ha vrt unge menn, ville ha kunnet bli
forventa lide mindre. Gomme forsker lse denne
vanskeligheten ved postulere at uttrykket hoplitter fra
regimentene betyr felthren p 13 000 (noe som gir en
prosentandel p 34 prosent ddsfall), men dette er
illegitimt. Det er sikkert at alle hoplitter (med det mulige
unntaket av ephebene) blei innskrevet i triberegimentene,
og kontrasten mellom de eksakte antalla som blir oppgitt
for hoplittene og kavaleriet og det uberegnelige antallet
nr det gjelder resten av befolkninga, viser at Thukydides
p den ene side befatter seg med de medborgerklassene
som det blei frt et registe over (det vil si kavaleriet og
hoplittene), og thetene, som p dette tidspunktet ikke var
innskrevet i noen enhetlig liste, og blant hvem antallet
ddsfall derfor ikke blei nedtegna. Uttrykket fra
regimentene er formodentlig tilfyd enten for utelukke
ephebene, eller mer sannsynlig theter som var utrusta
som hoplitter til tjeneste i fltestyrken. Andelen p 20
prosent ddsfall blant hoplittene m derfor bli stende
ved lag.

Men hele argumentet er svrt spinkelt. Vi vet for det

frste ikke hvorvidt ddeligheten var mer alvorlig blant
de eldre eller de unge. Og for det andre er de 1000
kavaleristene et svrt lite utvalg basere et gjennomsnitt

N
p. Korpset vil av tilfeldige grunneer kunnet ha lidd p
unormalt vis. Thukydides forteller oss (II. 58. 3) at
Hagnons hoplitthr ved Potideia mista 1050 av 4000
mann (26 prosent) i lpet av frti dager. Kavalerikorpset,
som mobiliserte konstant i lpet av denne perioden, vil
svrt gjerne kunnet ha lidd under en slik akutt epidemi.

For ta tak i den andre vanskeligheten vil antallet

hoplitter, dersom min fortolkning av Thukydides tall er
korrekt, omtrent ha dobla seg i lpet av de femti ra siden
Perserkrigene. Dette er en slende men ikke umulig
kning. Siden hoplittstatus hvilte p den ansltte verdien
til en manns eiendom (se fotnote 50, kap. II), innebrer
det primrt en jevnt fordelt kning i rikdom ansltt i
penger. Dette er a priori sannsynlig i Athen ved midten
av det femte rhundret. Thetene tjente gode penger i
polisens tjeneste (primrt som roere) og innen industrien,
som blomstra, og spesielt i det store programmet for
offentlige arbeider. Enkelte vil ha vrt i stand til
investere i nok slaver eller huseiendom til kvalifisere
seg til hoplittstatus.

Ved siden av den reelle rikdomskningen var der trolig

en fiktiv kning som skyldtes en inflatorisk tendens. Fra
483 produserte Lauriumgruvene store kvanta med slv,
og fra stiftelsen av Det deliske forbundet, og spesielt fra
449, da reservefondet begynte bli brukt til ofentlige
arbeider, blei betydelige summer av tributtpenger pumpa
inn i den athenske konomien. Prisene m ha steget, og

N
vrt skrinne bevismateriale antyder at de gjorde s. I
henhold til en solonsk lov blei en drakme sidestilt med en
medimnus (Plut. Solon, 23. 3), og der synes ikke vre
noen som helst grunn til at prisene skulle ha steget i det
neste rhundret. Innen begynnelsen av det fjerde
rhundret, dersom vi skal ta en hentydning fra
Aristofanes (Eccl. 547-48) alvorlig, kosta hvete 3
drakmer for en medimnus. Anslagene l utvilsomt etter
prisene, men reevalueringa av eiendom m ha frt
enkelte thetes inn i hoplittklassen, p den mten som
Aristoteles (Pol. 1306b) bemerker at var troende til
forekomme i oppgangstider.

Disse to faktorene, den reelle kningen av personlig og

huseiendom og den tilsynelatende kningen av all
eiendoms verdi, inkludert jord, m ha kt antall hoplitter,
men det er vanskelig tro at de aleine kan ha fordobla
det. Mange theter m ogs ha erverva jord. Omfordeling
av jord ville sjlsagt ikke pvirke temaet med mindre
store eiendommer blei oppstykka, noe det ikke finnes et
fnugg av bevis for. Jord m ha blitt erverva i utlandet.
Der er to mter som dette kunne ha skjedd p, gjennom
privat tilegning og gjennom polisens agering.

Den frste muligheten har p underlig vis blitt ignorert. I

et charter fra Det andre athenske forbundet (Tod, II. 123)
finnes der en klausul som generelt sett har blitt fortolka
som en garanti mot athenske klerukier. Men om s er
tilfelle s er den formulert p en svrt underlig mte:

N
Og at det fra Nausinicus arkonembete av ikke er lovlig
erverve et hus eller jord i territoriene til de allierte,
verken privat eller offentlig, verken gjennom oppkjp,
panteln eller p noen som helst annen mte. Klerukier
ville utvilsomt bli dekk av ordet offentlig, men det
Athens potensielle allierte penbart frykta mer var private
oppkjp eller panteln. Dette impliserer at mange
athenere i Det deliske forbundets tid hadde utnytta sin
framskutte posisjon til kreve retten til jordeie i de
alliertes territorier.

Det vil imidlertid kunne herske tvil om hvorvidt athenske

medborgeres private tilegning av jord utenlands i stor
grad pvirka det totale antall hoplitter; for flertallet av
oppkjperne eller pantelnerne ville trolig ha vrt
velstende menn som allerede bafant seg i hoplittklassen.
Dette bringer oss til sprsmlet om klerukiene og
koloniene. Dette problemet blir drfta fullt ut i The
Athenian Tribute Lists, III, 282-297, et avsnitt som jeg
har mye takke for.

I bde innskriftene (for eksempel IG I2. 140) og de

litterre autoritetene blir det trukket opp et skille (sjl
om det i de sistnevnte, spesielt de seine sekundre
kildene, ofte er tilslrt) mellom koloniene og kolonistene
p den ene side, og klerukiene og klerukene p den
andre. Der finnes knapt nok noe som helst bevismateriale
fra det femte rhundre vedrrende betydningen av dette
skillet, men ut i fra en analogi i forhold til gresk praksis

N
vil det kunne antas at en koloni var, i alle fall teknisk sett,
en uavhengig polis, og at kolonistene opphrte vre
athenske medborgere og blei medborgere av kolonien.
Klerukene i det fjerde rhundre forblei p den annen side
s visst athenske medborgere, og man vil kunne formode
at de gjorde det ogs i det femte.

Virkninga av etablere en koloni var derfor minske

antallet athenske medborgere, men ikke ndvendigvis
antallet athenske hoplitter. For flertallet av bosetterne var
trolig theter. Omarbeidinga av dekretet som relaterer til
grunnleggelsen av kolonien Brea, at kolonistene i Brea
er fra thetene og zeugittene (Tod, I. 44), m trolig
fortolkes, slik som herr de Ste Croix har antyda for meg,
slik at den gjr zeugittene valgbare i tillegg til thetene
(som hadde blitt spesifisert i de tapte pningsparagrafene
av dekretet), snarere enn innskrenke deltakelsen i
kolonien til de to laveste klassene; for det er knapt nok
sannsynlig at mange rike athenere ville ha nska forlate
Athen (og gi avkall p sitt medborgerskap) for sl seg
ned i demarka i Thrakia. Et kleruki ville p den annen
side etterlate seg antallet medborgere uforandra, men
ville heve enkelte opp fra thetisk til zeugittisk rang. For
igjen var flertallet blant klerukene trolig opprinnelig
theter, og i det ene tilfellet der vi vet verdien p
eiendomstildelingene, i Lesbos (Thuk. III. 50. 2),
innbrakte de en leie p 200 drakmer i ret, noe som trolig
tilsvarte minimumskravet for kvalifisere som zeugitt (se
fotnote 50, kap. II).

N
Ikke bare blei thetene sledes omdanna til zeugitter, men
zeugittene blei forhindra fra synke ned i thetisk status.
Nr en fattig zeugitt etterlot seg mer enn en snn ville
snnene, i henhold til generell praksis, dele eiendommen
likt, og sledes begge eller alle bli theter. Men dersom
faren eller en eller flere av snnene erverva
eiendomstildelinger, ville der vre nok eiendom til at to
eller flere snner opprettholdt sin zeugittkvalifikasjon.
Kolonier ville ha hatt en tilsvarende virkning; dersom
den andre snnen av en fattig zeugitt slutta seg til en
koloni, ville hans bror overta hele bruket til faren. I en
periode da, som jeg skal argumentere for seinere,
befolkninga vokste raskt, ville antallet hoplitter om det
ikke var for dette ha sunket ved at sm bruk blei splitta
opp.

Det er ikke mulig i alle tilfeller skjelne mellom hvilke

bosettinger som var kolonier og hvilke som var klerukier.
Ved siden av Thurii (443) og Amphipolis (437), der de
athenske bosetterne var i mindretall, var de flgende
svrt trolig kolonier:

Histiaea (446). Thuk. VII. 57. 2. I et annet avsnitt (VIII.

95. 7) hentyder han til befolkninga som athenere, men
han tenker formodentlig ikke p deres legale status men
p deres opprinnelse.

Brea (ca. 445). Tod I. 44. Plutark (Pericles, II) anger

antallet bosettere til 1000.

N
Aegina (431). Thuk. II. 27. 1, VIII. 69. 3 og kanskje VII.
57. 2. Antallet er ikke nedtegna.

Potidaea (430). Thuk. II. 70. 4, Tod, I. 60. Diodorus (XII.

46. Syll.3 276 nr det gjelder Samos: Dem. VIII. 6,
XXIII. 103, Aesch. II. 72 nr det gjelder Chersonese;
Tod, II. 146 nr det gjelder Potidaea). Vitnesbyrdet for
det fjerde rhundret antyder imidlertid at hele
befolkninga p yene var av athensk avstamning.

Scyros. Cimon fordreiv de innfdte og bosatte den med

athenere c. 473 (Thuk. I. 98. 2, Plut. Cimon, 8, Diod. XI.
60).

Lemnos og Imbros. De pelasgiske innbyggrne i

Hephaestia og Myrina blei fordrevet av Miltiades fr
Perserkrigene, og athenske innbygger kom til i stedet
(Herod. VI. 136, 140), og det samme blei trolig gjort i
Imbros (dette er underforsttt av Herod. V. 26, jf. VI. 41
og 104). En innskrift fra Hephaestia som m vre fra fr
Perserkrigenes tid (BCH, XXXVI (1912), 330-38) gir en
liste over navn arrangert i de athenske tribene. Dette ville
like gjerne kunne bety at byen var bebodd av kleruker,
som fremdeles tilhrte sine athenske triber, eller at
Hephaestia, som en athensk koloni, hadde triber med de
samme navnene som de athenske. De to lemniske byene
og Imbros betalte tributt til Det deliske forbundet. Byene
som betalte tributt kan knapt nok ha vrt, som har blitt
antyda, pelasgianerne, for alle vitnesbyrd indikerer at de

N
blei fullstendig fordrevet eller utrydda. De m dermed ha
vrt athenske kolonier, or klerukene, ved vre
athenske medborgere, kunne ikke betale separat. Andre
athenske kolonier, stifta etter innvielsen av Det deliske
forbundet, betalte sant nok heller ikke tributt. Men disse
gamle koloniene m ha ftt sitt anslag av Aristeides,
korrekt sett ut i fra det konstitusjonelle ststedet, og
regelen blei endra seinere.

I 449 blei lemnianerne, som i 451 hadde betalt 9 talenter,

(trolig) ansltt til 3 for Hepaestia og 1 for Myrina (fra
443 s visst 3 og 1 ). Dette har blitt forsttt som bety
at de overga jord til athenske kleruker; men det ville ha
vrt svrt underlig dersom athenerne hadda planta
kleruker p yene i stedet for forsterke kolonistene, og
andre forklaringer er mulige nr det gjelder reduksjonen
av tributten. Medlemmene av denne antatte andre bolken
av bosettere har ogs blitt sett i to athenske lister fra
midten av det femte rhundre (IG I2, 947-48), hvor
lemniere eller lemniere fra Myrina blir oppfrt under
athenske triber. Men det er ogs mulig at lister over de
lemniske kolonistene i deres egne (identiske) triber, trolig
de som kjempa for Athen, vil ha kunnet blitt frt opp i
moderbyen.

Denne lista antyder at koloniene enten blei sendt (a) slik

som i Amisus og Sinope (og Thurii), for forsterke
eksisterende byer (og styrke det pro-athenske partiet
innen dem), eller (b) slik som i Histiaea, Potidaea,

N
Aegina og Melos, for bosette tomtene til delagte
fiendebyer, eller (c) slik som i Brea (og Amphipolis) for
okkupere strategiske punkter p barbarisk jord. Blant
disse prinsippene var Scyros trolig en koloni av type (b).
Klerukier blei planta p territoriet til en eksisterende by.
Man tok over jorda i Chalcis gjennom konfiskeringa av
eiendommene til dey ikke-athenske oligarkiet. Man vil
kunne anta at jorda i Naxos og Carystus (?) hadde blitt
konfiskert etter reduksjonen av disse to byene, og blei n
nyttiggjort til utdeling.

I Cheronse antyder Plutark (Pericles, 19) at de athenske

bosetterne okkuperte ubrukt mark i byene, som hadde
lidd svrt som flge av thrakiske raid. Siden bosetterne
ikke var innrullert i byene (slik som reduksjonene av
tributten viser), var de trolig kleruker.

For vende tilbake til befolkninga i Athen var, etter

denne beregninga, flere tusen athenere sendt ut som
kolonister i lpet av Pentecontaetia, og opphrte dermed
vre medborgere; antallet kan ikke bli beregna, etter
som ingen tall har overlevd bortsett fra de 600 i Sinope,
1000 i Brea og 1000 eller 2000 i Histiaea. Flere tusen
athenske medborgere blei ogs gitt jordlapper i klerukier
og dermed heva opp til eller opprettholdt i zeugittstatus.
Dersom Chersonese blir betrakta som et kleruki er
minimumstallet 3800. Skal disse rundt 4000 (eller 3000,
dersom Chersonese var en koloni) hoplittene inkluderes i
Thukydides tall eller ei?

N
Det er den generelt aksepterte doktrinen at klerukier blei
betrakta som garnisoner, og at klerukene deror ikke var
pliktige til utfre militr tjeneste utafor det territoriet
hvor de var plassert. P dette grunnlaget ekskluderer
Gomme med rette klerukene fra den hoplittstyrken som
Thukydides oppgir som tilgjengelig for felttjeneste, og
for forsvaret av Athens murer og Attikas fort.

Den aksepterte doktrinen er imidlertid basert p svrt

tynne vitnesbyrd. Den hviler faktisk p to avsnitt, et i
Plutarks Perikles liv (11. 7) og det andre i Isocrates
Panegyricus (IV. 107). Plutark uttrykker at mlsettinge
for kolonienes og klerukienes (som han ikke skjelner
mellom) politikk var todelt, p den ene side tmme
Athen for dens arbeidslse og lindre folkets fattigdom, og
p den annen side skaffe til vei et avskrekkende middel
og en garnison for forhindre opprr blant de allierte.
Plutarks meninger om athensk politikk er uansett ikke av
noen stor verdi, og det at han ikke skjelner mellom
klerukier og kolonier, hvorav de sistnevnte ville kunne
bli betrakta som strategiske bastioner, gir hans vitnesbyrd
p dette bestemte punktet enda mindre verdi. Isocrates er
opptatt av bevise a athenerne ikke agerte ut i fra
egennyttige motiver ved utplassere klerukier, som vi
sendte ut til de byene som var avfolka for beskytte de
stedene, ikke som flge av grdighet. Isocrates
argumentasjon er hyst tendensis. Han mtte finne et
uegennyttig motiv for klerukiene, og han finner det i
heller vage strategiske behov for det er ikke klart mot

N
hvem stedene trengte bli beskytta etter hans syn; etter
som de allierte, etter hans syn, var fullt ut tilfredse,
formodentlig mot ytre fiender.

Dette er tilsynelatende det eneste vitnesbyrdet om at

klerukiene var tilsikta tjene som garnisoner, og at
klerukene derfor var reservert for forsvar av disse
bosettingene og ikke pliktige til utfre generell
militrtjeneste. Dersom det var intensjonen bak
klerukiene s synes de ikke ha levd opp til den p
srlig effektivt vis. Etter Mitylenes fall i 427 blei 2700
kleruker sendt ut til Lesbos, men tre r seinere, i 424,
var mitylenske eksiler i stand til erobre Rhoeteum og
Antandrus og raide Lesbos (Thuk. IV. 52); Thukydides
beretter ikke om noen motstand fra den klerukiske
garnisonen. I 411 tok chianerne initiativet til Methymnas
og Mitylenes revolt, og heller ikke her er det nedtegna
noen motstand (VIII. 22). P Euba hadde 2000 kleruker
blitt plassert p chalcidisk territorium i 446, men etter
slaget ved Eretria initierte peloponneserne hele yas
revolt bortsett fra Oreus, og forklaringa p unntaket er at
athenerne sjl (det vil si athenske kolonister i Histiaea)
var i besittelse av den (VIII. 95. 7). Dette impliserer klart
og tydelig at der ikke fantes noen athenere som var i
besittelse av Chalcis.

Disse to tilfellene beviser enten at klerukene av militr

alder var av grde i aktiv tjeneste eller garnisonsplikt
andre steder, eller at de ikke bodde p sine jordlapper i

N
det hele tatt. Det sistnevnte er kanskje det mest
sannsynlige alternativet, nr man observerer at ingen
klerukiske familier blir nevnt som lidende da Euba og
Lesbos revolterte i 411. I de gamle dagene fr
Perserkrigene slo de 4000 klerukene som blei tildelt jorda
til de chalcidiske hippobotae seg s visst ned p Euba,
som Herodots skildring av begivenhetene i 490 beviser
(Herod. V, 77, VI. 100-01). Thukydides sier at athenerne
sendte ut kleruker til Lesbos, men en ville kunne undre
seg p om hvorvidt det sende ut ikke innen denne tid
var et kunstbegrep.

En svrt skamfert innskrift (Tod, I. 63) har blitt oppfatta

sm bevise at athenske kleruker faktisk dro til Lesbos,
men fragmentene demonstrerer faktisk ikke noe annet
enn at mitylenerne hadde enkelte forbindelser med
klerukene, noe som ville ha vrt tilfelle om de sistnevnte
n var fastboende eller ei. Gomme (A Historical
Commentary on Thucydides, II, 328-32) har, p grunnlag
av en (ndvendigvis) svrt hypotetisk rekonstrukjon av
denne innskriften, foresltt en teori om at klerukene, etter
ha dratt ut i 427, blei trukket tilbake, og jorda gitt
tilbake til mitylenerne, fr 424. Men Thukydides ville
knapt nok ha utelatt en s slende og plutselig reversering
av politikken. Det virker mer sannsynlig at klerukene blei
vrende hjemme og at lesbierne (formodentlig de gamle
forpakterne til de oligarkiske godseierne) tok hand om
jordarbeidet og betalte dem deres faste leie. Hvorfor
skulle de ikke hente inn sine leieinntekter i Athen, i

N
stedet for leve i et fremmed land (og hvor husene de
kunne leve i befant seg)? De samme forholda gjaldt trolig
i Chalcis. P Naxos hrer vi om en athensk familie som
bor (Platon, Euthyphro, 4C), men det blir ikke sltt fast m
de var kleruker. De var penbart velstende, ved ha
ansatt slaver og en stor eiendom som de hadde kjpt.
Eutherus hadde ogs bodd i utlandet inntil Athens fall, og
hadde s blitt redusert til fattigdom, siden vi blei fratatt
vr jord p andre sida av havet, og min far etterlot meg
ingenting i Attika (Xen. Mem. II. viii. 1). Men heller ike
han blir fastsltt ha vrt en kleruk, og synes ha
kommet fra en velstende familie, og ha eid jord bde i
Attika og flere steder i utlandet. Det finnes faktisk ikke
noe klart vitnesbyrd om at en athensk kleruk har bodd p
sin oversjiske eiendom i lpet av Pentecontaetia eller
Den peloponnesiske krigen. Jeg ville antyde at de ikke
var forplikta eller forventa til gjr det, og at
eiendomstildelingene blei betrakta som donasjoner som
kvalifiserte dem for hoplittjeneste; de ville kunne
foretrekke kultivere dem sjl, men de synes normalt
sett ha vrt fravrende godsherrer.

A priori ville det synes naturlig at athenerne, nr de

sendte ut enkelte medborgere som kolonister og enkelte
som kleruker, og sletta de frstnevnte fra medborgerlista
og beholdt de sistnevnte p den, hadde som intensjon at
de sistnevnte skulle fortsette utfre sine borgerplikter,
hvorav en av de viktigste var militrtjeneste. Det ville ha
vrt en fantastisk slsing med menneskelige krefter

N
sterilisere 2700 fysisk velutrusta medborgere som en
permanent garnison i Lesbos, og nrmest like fantastisk
plassere 1800 til holde Chalcis, som en athensk hr
kunne krysse over til nr som helst, mens Naxos og
Andros ikke synes ha trengt garnisoner i det hele tatt.

Det finnes uheldigvis ikke noe klart og eksplisitt

vitnesbyrd om hvorvidt klerukene faktisk tjenestegjorde
eller ei. Thukydides nevner at p Sicilia ved siden av
athenerne sjl var der fremdeles kolonister, soi anvendte
det samme sprket og sedvanene som deres eget,
lemnierne og imbrianerne, og aeginetanerne (som den
gang okkuperte Aegina), og dessuten histiaenerne som
bosatte Histiaea p Euba (VII. 57. 2). Det er smak og
behag hvordan tegnsettinga gjres i denne setninga, men
alle fire fellesskapa var kolonier, ved at lemnianerne og
imbrianerne helt klart var de gamle kolonistene, som i s
lang tid hadde vrt separert fra Athen at det var
nevneverdig at de fremdeles opprettholdt athensk taleml
og mannerer, snarere enn de formoda klerukene fra en
seinere dato. Andre steder nevner Thukydides to ganger
(V. 74. 3, VIII. 69. 3) aeginetanske kolonister som
tjenestegjorde, og ved flere anledninger lemnierne og
imbrianerne. Disse, sammen med noen f av de andre
allierte, bistod Athen under Mitylenes revolt (III. 5. 1).
Cleon sa at han ikke ville ta med seg noen av dem fra
Athen til Pylos, men lemnierne og imbrianerne som var
der (IV. 28. 4), og de beste troppestyrkene blant
lemnierne og imbrianerne tjenestegjorde under ham i

N
Amphipoliskampanjen (V. 8. 2). Thukydides nedtegner
ikke tilstedevrelsen av kleruker i de athenske styrkene,
enten fordi de ikke tjenestegjorde, eller mer trolig fordi
de tjenestegjorde p den normale mten som medborgere.
Jeg vil derfor hevde at de 3000 eller 4000 klerukene blei
innkalt til tjeneste i de passende aldersgruppene, og enten
kjempa i felthren eller hjalp til bemanne murene og
forta. Dersom denne tesen blir akseptert blir det svrt
hye totale hoplittallet som gis av Thukydides for 431
mer sannsynlig.

Ved siden av kningen i rikdom i lpet av

Penteconteatia, som i s stor grad kte antall medlemmer
av hoplittklassen, m der ogs ha funnet sted en svrt
betydelig befolkningskning. Vi har ingen tall for den
thetiske klassen, men p generelt grunnlag (se kap. 1) blir
det slutta at til tross for forfremmelsen av noen tusen til
hoplittklassen og utskrivninga av flere tusen til
koloniene, opprettholdt den sitt antall p omkring 20 000
dersom den ikke kte deres antall. Dette er ikke umulig
eller slett ikke overraskende. Moderne befolkninger av
det samme mnsteret som den athenske for eksempel
de i Egypt og India responderer svrt raskt p
konomisk framgang. Fdselsraten er hy, og
befolkninga blir kun holdt nede gjennom hy ddelighet.
Dersm der er mer mat tilgjengelig, overlever flere og
befolkninga vokser raskt.

N
Det er noe overraskende, i lys av disse talla, at athenerne
ved Delium i 424 var i stand til mnstre en hoplittstyrke
p kun 7000, sjl om de gjennomfrte en full innkalling,
som ikke bare inkluderte metoiker men ikke fastbeonde
utlendinger (Thuk. IV. 90. 1, 93. 3, 94. 1). Vi vet ikke
helt presist hva full betyr i denne konteksten, men
frasen refererer trolig til alle klassene snarere enn alle
aldersgruppene (IV. 94. 1; p liknende vis sies
invasjonen av Megarid i 431 i II. 31 ha vrt
tilsvarende, sjl om mindre enn halvparten av hoplittene,
med mange lett bevpna, tok del); for et stort antall
theter blei mnstra for bygge fortet ved Delium (IV. 90.
4, 94. 1, 101. 2). Men hoplittene blei s visst mnstra opp
til en alder av 45, siden Sokrates tjenestegjorde (Plut.
Alcibiades, 7). Pesten hadde sjlsagt kommet inn i bildet,
og tok livet til 4400 hoplitter og 300 kavalerister, og
lemlesta utvilsomt mange flere Thukydides nedtegner
at mange som overlevde mista sine hender eller ftter
eller synet (II. 49. 8). Det lave antallet som blei mnstra
ved Delium m imidlertid trolig hovedsakelig forklares
ved det faktum at hemmelighold var essensielt for
operasjonen, og at det ikke hadde blitt gitt noen hint om
innkallinga p forhnd, slik at mange hoplitter i
avsidesliggende demer vil ha kunnet mottatt sine
innkallinger for seint.

Det neste tallet som vi er i besittelse av er de 9000 som

blei innrullert i 411 i registeret over De fem tusen (Ps.-
Lysias, XX, 13). Dette er igjen et overraskende lavt tall.

N
Tallet ville formodentlig inkludere dem over 60, sm
knapt nok kan ha blitt fratatt politiske rettigheter. Det har
blitt hevda (av Ferguson i C. A. H. V. 338, understtta av
Gomme, Population of Athens, 7) at det kun inkluderte
de over tretti. Det finnes imidlertid ingen
rettferdiggjring av dette synet. Verken hos Thukydides
eller hos Aristoteles (Ath. Pol. 29. 5 og 30) blir noen
alderskvalifikasjon antyda for De fem tusen; det er kun
rdsmedlemmene henta fra denne forsamlinga som skulle
vre over 30. Man m anta at alle over 20 var vlagbare.
Omkring 800 av 9000 ville vre over 60, noe som
etterlater 8200 til ha vrt fra 20 til 59. Der hadde sant
nok vrt store tap siden 424; 1000 hoplitter falt det ret
ved Delium (Thuk. IV. 101. 2), ytterligere 600 ved
Amphipolis (V. 11. 2), og 2700 seilte av grde til Sicilia
(VI. 43, VII. 20. 2), hvorav svrt f noensinne vendte
tilbake. Virkningene av pesten, som i alvorlig grad blussa
opp p ny om vinteren 427-26 (III. 87. 1-2), vil dessuten
fremdeles ha blitt flt, dersom barn blei ramma i like stor
grad som voksne. Ikke desto mindre er fallet pfallende
fra 21 000 i 431, dersom 8200 representerer alle
athenerne med zeugittstatus mellom 20 og 59. Det er
imidlertid nevneverdig at det enkle kriteriet for
zeugittstatus aldri blir nevnt i beretninga om
revolusjonen. I de tidlige stadiene blei det foresltt at De
fem tusen skulle utgjre dem som var best i stand til
tjenestegjre med sine penger og sine personer (Ath.
Pol. 29. 5, Thuk. VIII. 65. 3), og etter De fire hundres fall

N
blir denne frasen klarlagt som de som skaffer til veie
vpen (Thuk. VIII. 97. 1). Det ville virke som om De
fem tusen pprinnelig var tilsikta vre en mye mer
selektiv gruppe en zeugittene, og at endog seinere blei
ikke termen utvida til inkludere dem alle, men kun dem
som faktisk var i besittelse av hoplittutrustning. Innen
dette stadiet av krigen m mange zeugitter ha vrt svrt
utarma og ute av stand til fornye sin utrustning.

For oppsummere argumentasjonen ovenfor vil jeg

framholde at talla som er oppgitt av Thukydides og andre
antikke autoriteter er troverdige. De indikerer at i lpet
av Pentecontaetia, og spesielt i dens andre halvdel,
vokste hoplittklassens antall raskt, ved ke fra omkring
10 000 p Perserkrigens tid til godt over 20 000 ved
begynnelsen av Den peloponnesiske krigen. De indikerer
ogs at befolkninga i sin helhet m ha kt i en
forbausende takt. Her kan ingen presise tall oppgis, men
til tross for at mange tusen athenere emigrerte til
koloniene synes antallet medborgere ha kt i svrt
betydelig grad. Begge disse bevegelsene var resultatet av
en stor kning i det athenske folkets nasjonalinntelkt, noe
som til dels skyldtes ekspansjonen innen handel og
industri, og delvis den intensive utbyttinga av
slvgruvene, men hovedsakelig inntekten fra imperiet,
som blei fordelt i form av lnninger, og ervervelsen av
jord innen imperiet, privat gjennom oppkjp og panteln,
og offentlig i form av kolonier og klerukier. Denne
velstandskninga innebar bde at strre familier

N
overlevde og at befolkninga sledes ekspanderte, og at en
strre andel av medborgerne kvalifiserte som hoplitter;
den andre bevegelsen blei trolig aksentuert gjennom
fallet innen den reelle strrelsen p hoplittkvalifikasjonen
forrsaka av stigende priser.

I lpet av Den peloponnesiske krigens tretti r synes der

ha vrt en skarp nedgang bde innen hoplittklassen og,
sjl om vi heller ikker her har noen tilgjengelige tall,
innen befolkninga generelt sett. Dette skyldtes til en viss
grad tunge krigstap, men i strre grad pesten; for de
frstnevnte ville under normale omstendigheter ha liten
permanent effekt, men den sistnevnte, gjennom den
formodentlig hye ddeligheten blant barn, ville ha
medfrt en varig nedgang. Trolig like viktig, om ikke
enda viktigere, enn disse faktorene var imidlertid
nedgangen i velstand, som flge av deleggelsen av
Attika, nedgangen innen den produktive industrien og
handelen, og stenginga av slvgruvene i krigens siste
stadier, og tapet av oversjiske imperieinntekter og
jordeiendom. Disse faktorene ville bde ha redusert
mange hoplitter til thetestatus, og ha bremsa ny tilvekst
til befolkninga generelt sett. Den fulle virkninga av
stengninga av slvgruvene og tapet av imperieinntekter
og oversjiske besittelser ville ikke ha blitt flt fr etter
krigens slutt, da befolkningstallet synes ha sunket til et
tall som var lavere enn det som hadde blitt ndd tidlig i
det femte rhundre.

N
N