Ash Amin and Michael Dietrich (eds.

):
Towards a New Europe? Structural Changes in the European Economy.
Edward Elgar Publishing Limited, Aldershot, 1991, 241s.

Denne boken er en artikkelsamling som tar for seg strukturelle endringer i den europeiske
økonomien de siste tjue årene. Hovedfokuset er på endringene i produksjonslivet, samt driv-
kreftene bak og konsekvensene av disse. Med hensyn til dette er perspektivet videre enn hva som
innbefattes av utviklingen av EF-systemet. Forfatterne er tilknyttet "European Association for
Evolutionary Political Economy" og forsøker å presentere et alternativ til tradisjonell neo-klassisk
analyse og mer planøkonomiske tilnærminger. Dette "alternativet" er mangfoldig og er i
varierende grad inspirert av moderne organisasjonsteori, så vel som mer spesielle retninger som
den franske reguleringsskolen, teorier om "fleksibel spesialisering" og ulike varianter av neo-
schumpeterianisme.
Boken er organisert i fire deler, som spenner fra en generell innledningsdel, via endringene
på foretaksnivået og implikasjonene av dette for arbeidstakerne, til en sluttdel om den europeiske
monetære union (EMU). Ash Amin og Michael Dietrich skisserer i sin innledningsartikkel noen av
problemstillingene som blir tatt opp i de andre artiklene og det teoretiske landskapet de befinner
seg i. I den grad det kan sies å foreligge noen hovedhypotese peker denne for det første på en
trend mot økende konkurranse, delvis utløst av liberaliseringen innenfor EF og delvis ved Japans
inntreden på det europeiske markedet. For det andre pekes det på framveksten av et mindre
standardisert og mer ustabilt etterspørselsmønster. Disse endringene skal ha utløst viktige
tilpasninger i det europeiske produksjonsliv, godt hjulpet fram EF-liberaliseringen.
De fem påfølgende artiklene i del 1 og del 2 viser hvordan disse tilpasningene drives fram
av foretakenes reorientering i retning av å søke større fleksibilitet og spesialisering. Statsapparatet
virker nærmest fraværende i analysen, mens enkeltforetakene og de foretaksnettverk de inngår i
står i sentrum. Den underliggende tesen synes å være at tidsalderen for de store
masseproduserende foretak og deres institusjonaliserte samarbeid med en sterk stat og en relativt
sterk fagbevegelse er over. Tilpasningene framstilles nå som å foregå på tvers av landegrensene
og for en stor del uavhengig av stat og fagbevegelse.
De ulike artiklene er likevel til dels tvetydige ad i hvor stor grad dette er kvalitative
endringer. Benjamin Coriat og Pascal Petit ser for eksempel den franske reguleringsskolens
"fordisme"-modell som overskredet. Foretakene spesialiserer seg og satser i større grad enn
tidligere på å kjøper inn ulike tjenester fra utenforstående foretak, også for å få økt fleksibilitet i
produksjonen. De peker her på tendenser til regionalisering av økonomien rundt lokale
foretaksnettverk av vare- og tjenesteproduserende enheter.
Amin og Dietrich hevder imidlertid i sin artikkel at mange av de tradisjonelle "fordistiske"
organisasjonsformene fortsatt består. Riktig nok er mange av "fordisme"-modellens betingelser
(f.eks. standardisert og stabil etterspørsel) blitt svekket. Men de advarer også mot å overfokusere
på den underskogen av spesialiserte vare- og tjenesteprodusenter som har vokst fram. Disse
leverer i stor grad til og er underordnet (om enn ikke formelt) de store foretakene, som ved
spesialisering ytterligere søker internasjonalisering for å styrke stordriftsfordelene.
Klaus Weiermaier gir et interessant perspektiv på denne utviklingen. Han viser at disse
tilpasningsprosessene nok har blitt - og vil bli - fremmet av de internasjonaliseringsmulighetene
som fellesmarkedet åpner opp for. Men han peker også "japaniseringen av europeisk industri";
ikke bare ved direkte japansk innflytelse gjennom investeringer, men også ved mer subtile former
som teknologioverføringer og imitasjon av japanske organisasjonsformer. I forbindelse med dette
trekkes også inn et punkt som overses av flere av de andre forfatterne - japanske foretaks evne til
å arbeide i nettverk også med statsapparatet.
Klaus Semlinger viser til at europeiske storforetaks spesialisering og økende bruk av
underleverandører mer er en organisasjonsmessig tilpasning for å dempe usikkerhet i forhold til
mer komplekse og ustabile omgivelser. Underleverandørene integreres i storforetakenes
kontrollnettverk, samtidig som storforetakene kan skyve over større deler av risikoen på dem.
Vivien Walsh' artikkel gir et eksempel på dette gjennom en studie av utviklingen av bioteknologi-
industrien.
De to artiklene i bokens tredje del tar for seg hvordan endringene i
produksjonsorganiseringen har virket inn på arbeidstakernes stilling. Thomas Boje hevder at
omstillingen av produksjonen i retning av internasjonalisering, større spesialisering og fleksibilitet
har medført en trend mot et multisegmentert arbeidsmarked der statusforskjellene mellom de
ulike arbeidstakergruppene blir større enn tidligere. Foretakene tar i mindre grad enn tidligere
ansvaret for alle som er involvert i produksjonen, nettopp for å oppnå størst mulig fleksibilitet. I
forlengelsen av dette peker John Grahl og Paul Teague på at denne segmenteringen av arbeids-
markedet også betyr en segmentering av arbeiderklassen, ikke bare med hensyn til status, men
også med hensyn til videre lojalitet og organisering. De peker i tillegg på foretakenes økende
internasjonalisering og utnyttelse av de nasjonale variasjonene i den europeiske arbeidsstyrkens
makt. Totalt medfører dette en desorganisering og undergraving av den fellesskapsorientering
som var en forutsetning for det etablerte korporative samarbeidet. Resultatet er i følge forfatterne
et styringsvakum som produserer ikke-intenderte konsekvenser som lav og ustabil vekst, stor
arbeidsledighet og økende statusforskjeller. Men de er usikker hvordan dette vakuumet kan fylles;
eurokorporatismen levnes f.eks. ikke store muligheter som noe alternativ.
Bokens fjerde og siste del inneholder to artikler som eksplisitt tar opp konsekvensene av
den europeiske monetære union. Både John N. Smithin og John Williams et al. uttrykker i sine
innlegg skepsis til de optimistiske forventningene som ble knyttet til Delorsplanens program om
EMU. Smithin er opptatt av innskrenkningen av den nasjonale suverenitet i den økonomiske
politikken og de regionale skjevheter som EMU vil kunne innebære. Kjernen i resonnementet er
en sterk tvil om at EF utgjør et optimalt område for en valutaunion, fordi landene hverken har en
noenlunde jevnt utviklet økonomisk infrastruktur eller høy grad av faktormobilitet (arbeid og
kapital). Williams et al. følger opp Smithin ved å hevde at premissene for EMUs fortreffelighet i
beste fall er tvilsomme. De frykter at EMU vil kunne fremme en kontraktiv utvikling gjennom den
deflatorisk prioriteringen med sine begrensninger på bruk av underskuddsbudsjettering og
indirekte også på aktiv fordelingspolitikk. I lys av dette hevdes det at EF-landene bes om "leap
before you look"; å avgi suverenitet uten å vite konsekvensene av dette.
Som det skulle framgå av det ovennevnte er boken mangfoldig i betydningen av at
underproblemstillingene er mange. Men dette mangfoldet er også en av svakhetene ved arbeidet.
Det blir for sprikende fordi det nødvendige overordnede teoretiske perspektivet mangler eller er
for upresist formulert. Utover det mer refererende innledningskapittelet og enkelte
kryssreferanser er det ikke gjort noe forsøk på å knytte de ulike innleggene sammen til et mer
helhetlig perspektiv. Når vi ser bort fra drøftingen av EMU er også den politiske dimensjonen
skuffende lite behandlet. Det legges for liten vekt på de ulike landenes politiske system relativt til
utviklingen i produksjonslivet og eventuelt hvordan EF-systemet har tilrettelagt for, eller forsøkt å
tilpasse seg utviklingen. Drøftingen kan således bli for teknisk og organisasjonsteoretisk orientert.
Totalt representerer boken likevel interessante enkeltbidrag til debatten om nyere økonomisk
utvikling i Europa. For forskere og andre som er engasjert i internasjonal politikk skulle
bidragene også kunne virke stimulerende, selv om de i liten grad eksplisitt tar i bruk analytiske
verktøy fra disiplinen. Bidragene peker nemlig direkte eller indirekte på hvordan organiseringen
av produksjonslivet løsrives fra det nasjonale nivået - både i regional og internasjonal retning.