Sandnes, 25.07.

2015

ANKE
TIL
HYESTERETTS ANKEUTVALG
Sak nr:

15-145784ASD-BORG

Ankede:

Ove Martin Kolnes

Steinar Kolnes
Arne Helvig
Solar Harvest Holding AS
(tidligere Biofuel Africa AS)
Solar Harvest Ltd. Ghana
(tidligere Biofuel Africa Ltd. Ghana)

Prosessfullmektig:

Selvprosederende
Ove Martin Kolnes.
Brattholen 6, 306
4313 Sandnes
Tlf: 99252063
Email: ovmko@online.no

Ankemotpart:

Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet

Postboks 8005 Dep
0030 Oslo

Prosessfullmektig:

Regjeringsadvokaten
v/advokat Marius Emberland
Postboks 8012 Dep
0030 Oslo

Saken gjelder: Retten til fastsettelsesdom for konvensjonskrenkelser. Retten til erstatning
og kompensasjon for samme konvensjonskrenkelser.
1. Ankegrunnlag
Borgarting Lagmannsrett avsa 27. juni 2016 i sak nr. 15-145784ASD-BORG dom med slik
slutning:
1.
Kravet om fastsettelsesdom for konvensjonskrenkelse avvises fra domstolene.
Tingrettens dom, slutningens punkt 1 oppheves.
2.
For vrig forkastes anken fra Ole Martin Kolnes, Steinar Kolnes, Arne Helvig, Solar
Harvest Holding AS og Solar Harvest Limited Ghana.
3.
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ole Martin Kolnes, Steinar Kolnes,
Arne Helvig, Solar Harvest Holding AS og Solar Harvest Limited Ghana n for alle og alle for
n 50.000 - femtitusen - kroner til staten ved Justis- og beredskapsdepartementet innen to
uker fra forkynnelsen av denne dommen.
4.
I saksomkostninger for tingretten betaler Ole Martin Kolnes, Steinar Kolnes, Arne
Helvig, Solar Harvest Holding AS og Solar Harvest Limited Ghana n for alle og alle for n
50.000 - femtitusen - kroner til staten ved Justis- og beredskapsdepartementet innen to
uker fra forkynnelsen av denne dommen.
Lagmannsrettens dom var foranlediget av en anke bde fra de ankende og justis- og
beredskapsdepartementet vedrrende Oslo tingretts dom av 26. juni 2015 i sak nr. 14125062TVI-OTIR/08 dom med slik slutning:
1.
Dommerfullmektig Lars Ole Sikkeland var i perioden ca. 1. juli til ca. 10. november
2012 inhabil til behandle sak nr. 11-108237PRI-STAV ved Stavanger tingrett, hvilket
krenket sakskernes rettigheter etter EMK artikkel 6 nr. 1.
2.

For vrig frifinnes Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet.

3.
Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet dmmes til innen 2 to uker fra
dommens forkynnelse erstatte sakskernes sakskostnader med 70 000 syttitusen
kroner.
.
Lagmannsrettens dom er vedtatt forkynt 7. juli 2016, ankefristen er 1 mned, anken er
sledes rettidig.
*
Anken gjelder retten til fastsettelsesdom og erstatning etter EMK artikkel 13 for
konvensjonskrenkelser. Vi gjr gjeldende at vre rettigheter etter EMK artikkel 13 krenkes
dersom lagmannsrettens dom blir stende. Rett til "effective remedy" innebrer blant annet
krav p effektiv prvningsrett ved nasjonal myndighet for konvensjonskrenkelser og
erstatning.
Lagmannsretten uttaler i dom p s. 19:
"Slik saken ligger an, trenger lagmannsretten ikke avgjre om Stavanger tingretts
behandling av mortifikasjonssaken og bevissikringssaken representerer brudd p EMK."
I forbindelse med kravet om erstatning og kompensasjon uttales det videre i dom s. 23:

"I motsetning til tingretten har lagmannsretten ikke tatt uttrykkelig stilling til sprsmlet
om konvensjonskrenkelse. Lagmannsretten finner det heller ikke ndvendig ta stilling til
sprsmlet for kunne ta stilling til kravet om oppreisning."
Lagmannsrettens dom er i direkte strid med Rt-1994-1244:
"Selv om det vanlige er at retten tar standpunkt til erstatningsgrunnlaget fr det vurderes
om det er lidt tap, vil retten, hvis den finner det hensiktsmessig, kunne g direkte p
sprsmlet om det er pvist tap, og om det kan ytes erstatning for ikke konomisk skade.
Dette br, hensett til EMK artikkel 13, ikke gjres nr erstatningskravet er begrunnet med
at det foreligger brudd p EMK. Jeg gr ut fra at lagmannsretten vil ta hensyn til dette.
Hensynet til EMK artikkel 13 vil da vre varetatt, selv om fastsettelsessksmlet er avvist,
og jeg finner derfor at kjremlet br forkastes."
Dette innebrer at lagmannsretten ikke har adgang til avvise bde kravet til
fastsettelsesdom og samtidig unnlate ta stilling til konvensjonskrenkelsene i
erstatningssprsmlene. Dette vil vre en krenkelse av EMK art. 13. Det m ogs innebre
at retten er plagt ta stilling til hver enkelt pstand om krenkelse som er fremsatt. Det er
psttt flere forhold som enda ikke har vrt underlagt noen prving ved noen nasjonal
domstol.
Lagmannsretten kunne kanskje ha vurdert avvise saken som "manifestly ill-founded" etter
EMK artikkel 35, men dette har aldri vrt aktuelt eller pberopt fra statens side siden saken
penbart ikke er "manifestly ill-founded".
Lagmannsretten legger videre til grunn at vi ikke har et reelt behov for fastsettelsesdom,
jf. Tvl. 1-3. Vi mener dette er irrelevant, se Rt 2006 s. 460 avsnitt 17:
"Om sprsmlet om tilstrekkelig interesse for NRK skulle bedmmes som usikkert etter
ordinr norsk prosessrett, m lsningen vre klar om det ogs ses hen til vernet etter
EMK, jf. menneskerettsloven 2 og 3. Det flger av rettspraksis at sprsmlet om rettslig
interesse m tolkes i lys av konvensjonsvernet, her artikkel 13 jf. artikkel 10."
Lagmannsrettens dom m oppheves og denne sak m tas inn til behandling i Hyesterett
eller til ny behandling i lagmannsretten. Anken gjelder sprsml som har stor og
grunnleggende betydning utenfor den foreliggende sak. Den gjelder norske domstolers plikt
til hndheve konvensjonskrenkelser begtt av embetsmenn der embetsmannen er
dommer. Den gjelder ogs erstatning for sakskostnader pfrt den krenkede i sak der det er
pvist flere konvensjonskrenkelser. Slik sak har ikke vrt behandlet for norske domstoler
fr.
P grunn av prosesskonomiske hensyn - og at vi har behov for uttmme nasjonale
rettsmidler for forholdene fr evt. klage til EMD, vil det primrt bes om at hele saken tas
inn til behandling i Hyesterett.
2.

Kort bakgrunn

Tingretten og lagmannsrettens faktiske fremstilling er lang, men er noe uriktig og unnlater

vesentlige fakta. Det er ndvendig fremfre en kort fremstilling fra vr side.
I en mortifikasjonssak vi hadde ved Stavanger tingrett ble ansvarlig dommer i saken,
dommerfullmektig Lars Ole Sikkeland, ansatt av vr motpart, Statoil ASA (heretter Statoil).
Han ble kontaktet av Statoil, innledet jobbsamtaler, ble ansatt og tiltrdte november 2012.
Til tross for at dommerfullmektig Sikkeland var blitt ansatt av vr motpart i den sak han

administrerte instruerte Sikkelands veileder og overordnede - dommer Richard Saue, ham

bli sittende i saken inntil Sikkeland tiltrdte sin nye jobb hos vr motpart. Saue var opptatt
med annen sak, men nsket ikke at saken skulle overtas av noen annen dommer enn ham
selv, men forbli hos den fullmektig han var veileder for. Tidligere hadde Saue avvist den
samme sak, en beslutning som ble omgjort i ankedomstolen slik at saken ble fremmet.
Etter at dommerfullmektig Sikkeland tiltrdte sin stilling hos Statoil, overtok
tingrettsdommer Saue saken og administrerte en hovedforhandling der han unnlot opplyse
om inhabiliteten og at saken hadde blitt administrert av en ansatt hos vr motpart. Hverken
vi, sorenskriver, vr advokat, meddommere eller ankedomstoler ble gjort oppmerksomme
p forholdet. Saue administrerte en hovedforhandling der han unnlot opplyse om
konvensjonskrenkelser. Statoil hadde imidlertid tilgang p informasjon om forholdet i og
med Sikkeland n var ansatt og tiltrdt hos dem.
Som ansatt hos Statoil traff Sikkeland flere avgjrelser. Han sendte ut flere brev der han
formidlet tolkninger av rettskraftige kjennelser gjort i saken, tolkninger som gikk i favr av
sin nye arbeidsgiver. Dette villedet oss til frafalle flere prosesskrav i saken i troen p at
Sikkeland hadde lovlig domsmyndighet.
Da saken var inne til Hyesteretts ankeutvalg og vi ved en tilfeldighet fant ut at Sikkeland
n var ansatt hos Statoil, unnlot igjen Saue informere oss om forholdet. Dette p tross av
at vi flere ganger henvendte oss til Stavanger tingrett for f mer informasjon. Saue var
fullt klar over at vi nsket mer informasjon.
Etter rettskraftig dom ble vi etter flere purringer gitt informasjon fra Sikkeland som kunne
indikere at Sikkeland hadde administrert saken mens han var ansatt hos vr motpart,
Statoil. Han kunne opplyse om at han i juni 2012 hadde blitt kontaktet av Statoil angende
jobb og umiddelbart hadde takket ja til en stilling.
Innfor behandlingen i Tilsynsutvalget for dommere ble vi klar over at jobbkontakten mellom
Sikkeland og Statoil strakk seg mye lengre bak i tid enn til juni 2012 som tidligere opplyst
oss, i alle fall januar/februar 2012, muligens november 2011. Vi ble ogs klar over at Saue
visste om forholdet og hadde blitt "enig" med Sikkeland om bli sittende som "postmann" i
saken. Saue, Sikkeland og Stavanger tingrett benevnte dette som en "Postmannsordning".
Innfor behandlingen i Oslo tingrett ble vi klar over at Saue hadde instruert Sikkeland bli
sittende for at saken ikke skulle forsvinne ut av den porteflje Saue senere skulle overta. Vi
ble kjent med at Saue heller ikke hadde informert sin sorenskriver eller ankedomstoler om
forholdet. Det ble ogs opplyst oss at Saue hadde "tildelt seg selv" bevissikringssaken.
Videre ble det kjent at et av de viktigste vitner i mortifikasjonssaken hadde undertegnet
Sikkelands ansettelseskontrakt hos Statoil og var Sikkelands overordnede mens hun vitnet i
saken. Vi ble ogs kjent med at Bergljot Webster, frstevoterende i HR- ankeutvalg, var
referanse for Sikkeland da han skte jobb hos vr motpart. Samtidig som hun 3 ganger
deltok i avvisningen av vre ankesaker var hun i kontakt med vr motpart i sakene hun selv
deltok i behandlingen av som Sikkelands referanse.
Innfor lagmannsrettens hring uttalte Saue gjentatte ganger at mortifikasjonssaken han i
utgangspunktet avviste var en "drittsak".
3.

Habilitetsvurdering

For det tilfelle at Hyesterettsdommer Bergljot Webster fr befatning med denne sak bes

Hyesterett foreta en habilitetsvurdering av henne. Bakgrunnen er denne:

Hyesterettsdommer Bergljot Webster har ved 3 tilfeller i HR ankeutvalg hatt befatning med
den sak som konvensjonskrenkelsene er knyttet til. Hun var tidligere Sikkelands
overordnede og har hatt hyppig sosial omgang med ham. Lars Ole Sikkeland satte opp
Bergljot Webster som referanse og hun fungerte som faktisk referanse for ham da han skte
p stilling hos vr motpart, Statoil,
Samtidig som hun som frstvoterende dommer i HR- ankeutvalg avviste vre anker 3
ganger var hun i sin rolle som Sikkelands referanse i samtale med vr motpart, Statoil.
Bergljot Webster informerte oss ikke om sin kontakt med Sikkeland eller vr motpart i de
saker hun behandlet i HR ankeutvalg. Slik vi forstr det informerte heller aldri Bergljot
Webster sine to meddommere i HR- ankeutvalg om at det kunne vre forhold ved henne og
hennes tilknytning til Statoil og Sikkeland som kunne gjre henne inhabil.
De ppekte forhold er omstendigheter som etter Domstolloven 108, jf. EMK Art. 6 nr. 1
gjr henne inhabil til ha befatning med denne sak. Om hun ikke feiler den "subjektive
test" er det utvilsomt at hun feiler den "objektive test". En beslutning om at hun er habil m
vurderes opp mot EMK art. 6 nr. 1.
4.

Ankegrunner

Det inngis en fullstendig anke p lagmannsrettens dom, det ankes over bevisbedmmelse,
feil lovanvendelse, tolkning og pdmmelse av sakskostnader.
5.

Bevis

Det gjres gjeldende de samme dokumentbevis som innfor Oslo tingrett og Borgarting
lagmannsrett. Fra denne side anses det likevel undvendig fre de samme vitner som
innfor Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett.
6.

Nrmere om ankegrunnene.

6.1

Bevisbedmmelsen.

Lagmannsretten uttaler p s. 9 i sin dom at partene er enige om at tingrettens fremstilling

av faktum i det vesentlige kan legges til grunn. Dette er ikke riktig siden det i anken til
Lagmannsretten ble fremsatt flere korrigeringer fra vr side som lagmannsretten hverken
har vurdert eller tatt hensyn til. I sin dom viderebringer lagmannsretten ogs hentydninger
som ikke stemmer overens med virkeligheten
Lagmannsretten legger til grunn at bevissikringssaken ble "tildelt" Saue. Dette er positivt
feil. Saue tildelte saken til seg selv uten innhente godkjennelse fra noen med
tildelingsmyndighet hverken fr eller etter. Hadde faktum vrt slik lagmannsretten legger til
grunn - at Saue ble "tildelt" bevissikringssaken av rette tildelingsmyndighet, ville vi ikke
psttt noen krenkelse for dette forhold. Saue beskrev selv hvordan han gikk til
administrasjonen og fikk tildelt saksnummer p bevissikringssaken og deretter la den i en
skuff hvor den ble liggende i flere mneder.
Lagmannsretten legger videre feilaktig til grunn at Sikkeland ble sittende etter "enighet"

mellom ham og Saue. Sikkeland var i sin vitneforklaring tydelig p at han ble instruert av
Saue bli sittende, "han gjorde bare som Saue sa".
I Lagmannsrettens fremstilling av faktum beskrives heller ikke de prosesshandlinger
Sikkeland foretok mens han var ansatt hos vr motpart og som bidro til villede oss i den
grad at vi frafalt flere prosesskrav. Han tolket beslutninger og kjennelser i favr av sin
arbeidsgiver. Det er beklagelig at Lagmannsretten ikke fikk med seg dette sentrale forhold i
bevisfringen.
Videre feiler Lagmannsretten - som Oslo tingrett, fremstille det helt sentrale i faktum; At
Saue ikke informerte hverken oss, vr advokat, sine meddommere, Sorenskriver Helge
Bjrnestad eller ankedomstolene om inhabiliserende forhold hos en kollega eller hos seg
selv. Dette til tross for at vi i ettertid gjennom flere henvendelser til Stavanger tingrett og
Saue ba om mer informasjon.
Lagmannsretten uttaler p side 17:
"For avvisningsformlet er det tilstrekkelig for lagmannsretten ppeke at
dommerfullmektig Sikkeland, hvis inhabilitet synes vre den sentrale innvendingen de
ankende parter har hatt til Stavanger tingretts saksbehandling."
Vi har med styrke forskt innfor Tilsynsutvalg, Oslo tingrett og Lagmannsretten f vurdert
Saues psttte brudd p egen embetsplikt opp mot inhabilitets - og konvensjonskrenkelse,
men dette har konsekvent blitt unngtt av domstolen. Vi opplever det umulig bli hrt, selv
p penbare fakta. Det er for oss vanskelig se hvilke virkemidler som str igjen for rette
oppmerksomheten mot det helt sentrale i sakens fremstilling; Saues brudd p sin
embetsplikt til informere om habilitetskonflikter knyttet til hans befatning med den sak
han administrerte.
Det sies i lagmannsrettens dom side 19:
"Det forhold at sprsmlet om konvensjonsstrid ikke var oppe for tingretten eller
lagmannsretten fordi partene ikke var oppmerksomme p det, kan ikke vre avgjrende,"
Lagmannsretten unngr igjen det sentrale; Sprsmlet som l til lagmannsretten avgjre
var det faktum at vi ikke ble gjort oppmerksomme p forholdene av Saue.
videre side 18:
"De feil som n pberopes utgjre konvensjonsstriden (...), ville kunne vrt pberopt
som ankegrunn.."
Det ble utfrlig dokumentert for lagmannsretten at vi ikke var klar over konvensjonsstriden
fr mortifikasjonssaken ble rettskraftig. Lagmannsretten uttaler seg mot bedre vitende nr
de antyder noe annet. Etter at anken var innlevert ankeutvalget ble vi oppmerksomme p at
Sikkeland var ansatt hos motparten, men vi visste ikke at han hadde sittet med saken i 12
mneder som inhabil.
Det str tydelig og klart i Tilsynsutvalgets beslutning at Sorenskriver Bjrnestad "lukket
dren" for Steinar Kolnes fordi Bjrnestad ikke hadde ytterligere informasjon gi.
Bjrnestad fr til og med sttte og ros for denne handling fra Tilsynsutvalget. Det
fremkommer tydelig i Steinar Kolnes e-poster at Saue ble kopiert inn og dermed visste at vi
nsket mer informasjon, informasjon som han unnlot gi.
Det synes som at lagmannsretten legger til grunn at vi var oppmerksomme p
konvensjonskrenkelsene da saken var inne for Hyesteretts ankeutvalg. Dette er langt fra
redelig siden lagmannsretten mistenkeliggjr oss; at vi satt p mer informasjon enn det vi

faktisk gjorde. Hvis det er slik at vi er s utspekulerte som lagmannsretten nsker

fremstille oss som, hvorfor tok vi i det hele tatt kontakt med Stavanger tingrett fr dommen
var rettskraftig? Hvorfor ventet vi ikke og s an resultatet av HR- ankeutvalgs avgjrelse fr
vi sendte flerfoldige e-poster til Stavanger tingrett?
Hvis det er slik som lagmannsretten antyder at vi visste om konvensjonskrenkelsene fr
rettskraftig dom, hvorfor informerte vi ikke vr advokat om dette? Dette ville medfrt at
saken ville ftt en ny dommer og ny behandling etter ankebehandling, noe ogs
lagmannsretten synes legge til grunn i sin drfting av rsakssammenheng.
Fra statens side ble det innfor lagmannsretten anfrt at vi skulle vrt mer aktive, at vi
skulle ha sendt flere e-poster til Stavanger tingrett og Saue p tross av at "dren var
lukket". Vi skulle presset mer p. Sorenskriver Bjrnestad mente at vi skulle ha mtt opp
personlig p hans kontor slik at han kunne ordnet opp i saken. Til dette nsker vi
bemerke; domstolene kan ikke vre tjent med ha parter som ikke aksepterer at
domstolen "lukker dren" for dem og at de fortsetter "bombardere" domstolen med eposter i mnedsvis. Uansett, det er ikke vi som har plikt p oss til vre den aktive part,
(embets)plikten om vre aktiv l til Saue som sgar skjulte konvensjonskrenkelsene for
sin sorenskriver i nrmere 2 r.
Vi begynner bli frustrert over mte p domstoler som ikke klarer fremstille faktum p
tilfredsstillende vis, det er en trussel mot rettssikkerheten.
6.2

Kort om kjernen i konvensjonskrenkelsene

Plenumsdommen i Rt-2009-454 avsnitt (11) uttaler om det ikke melde fra om

inhabiliserende forhold:
"Det m vere ei embetsplikt for ein dommar melde fr dersom vedkommande meiner at
det ligg fre eit tilfelle av inhabilitet."
Saken dreide seg om en Hyesterettsdommer som hadde meldt fra om inhabilitet hos
kollega. Sprsmlet var om dette gjorde dommeren som hadde meldt fra inhabil.
Hyesterett fant at dommeren naturlig nok ikke var inhabil, siden det l til hans embetsplikt
melde fra. I foreliggende sak er situasjonen snudd p hodet siden Saue aldri meldte fra,
han brt sin embetsplikt med vitende og vilje, selv da de ankede nsket mer informasjon.
Dette er et forhold som gjorde ham inhabil og uegnet til administrere noen sak mellom de
ankede og deres motpart.
Rt-2005 s. 833 fastslr at norske domstoler ved anvendelse av reglene i EMK skal foreta
en selvstendig tolking av konvensjonen. Det sies videre i avsnitt (45):
Herunder skal de benytte samme metode som EMD. Norske domstoler m sledes forholde
seg til konvensjonsteksten, alminnelige formlsbetraktninger og EMDs avgjrelser.
Saue feiler bde den subjektive og den objektive test. Det avgjrende ved den
objektive test er om vr frykt for at domstolen mangler upartiskhet er objektivt
begrunnet, se KYPRIANOU v. CYPRUS. Ogs der man ser bort fra alle andre forhold rundt
Saues administrering av saken som ikke er bestridt m det vre penbart at vr frykt er
objektivt begrunnet og at vi skal mtte slippe g til EMD for fastsl dette.
Den objektive frykt for at domstolen manglet upartiskhet har ikke blitt svekket, tvert om
har den blitt ytterligere bekreftet da Saue i ettertid unnlot gi informasjon selv da vi tok
kontakt med Stavanger tingrett. Hans vitneml innfor lagmannsretten der han flere ganger
ga uttrykk for at mortifikasjonssaken var en drittsak evner heller ikke svekke frykt for

at domstolen manglet upartiskhet. I dom s. 24 erkjenner lagmannsretten vrt sterke behov

for renvaske oss selv for korrupsjonsmistanker som ble fremsatt og bekreftet av Statoil i
bde media og under hovedforhandling i Stavanger tingrett. Da er det vanskelig for oss
forst at Saue kaller saken for en drittsak.
Lagmannsretten uttaler likevel i dom p s. 18:
"Inhabilitetsinnsigelsene mot Saue synes etter lagmannsrettens oppfatning svakt fundert."
Vi stiller oss uforstende til uttalelsen fra lagmannsretten siden de selv bevitnet Saues ord
om at saken var en drittsak. Hvis det virkelig er slik at inhabilitetsinnsigelsen mot Saue er
"svakt fundert" skulle det vre en enkel sak for lagmannsretten erklre ham som habil.
Dette ville vrt i Saue og statens interesse. Prinsipputtalelsen i plenumsdommen i Rt-2009454 avsnitt (11) er uansett ikke til misforst; Saue brt sin embetsplikt og lojalitetsplikt
ovenfor oss og konsekvensen av det m vre at Saue anses inhabil etter Dl. 108 jf. EMK
art. 6 nr. 1. Sterkere "fundert" kan ikke en inhabilitetsinnsigelse bli.
Det er penbart at det i denne sak foreligger flere krenkelser av flere beskyttete rettigheter.
Nr dette er konstatert uttaler Jens Edvin Skoghy i SvJT 2013 i artikkelen "De nordiske
domstolene og Den europeiske menneskerettskonvensjon":
"blir de neste sprsmlene om inngrepet er lovhjemlet og om det har et legitimt forml."
Det er enda ikke fremsatt noen "legitime forml" fra stat eller Stavanger tingrett som
legitimerer de krenkelser vi har blitt utsatt for. Det kan likevel antas at stat og Stavanger
tingrett mener at konfidensialitet rundt en ansettelsesprosess innad i Statoil og beskytte
Statoils omdmme er "legitime forml" som kan gjre inngrepene i vre rettigheter lovlige.
Vi er uenige i dette og et slikt syn vil umulig vinne gehr hos EMD.
Ansvarlig dommer i Stavanger Tingrett - Richard Saue, uttalte gjentatte ganger i
lagmannsretten at mortifikasjonssaken var en "drittsak". Heller ikke dette kan anses vre
et "legitimt forml" som skulle tilsi at vre grunnleggende rettigheter skulle kunne
tilsidesettes. Har en "drittsak" blitt bestemt fremmet skal ogs denne saksbehandles etter
grunnleggende prinsipper etter EMK art. 6 nr. 1. Mortifikasjonssaken ble bestemt fremmet
tilbake i 2010, en kjennelse som opphevet Saues tidligere avvisningskjennelse.
6.3

Retten til fastsettelsesdom for konvensjonskrenkelse

Etter mye tvil kommer lagmannsretten frem til at det er adgang til fastsettelsesdom for
konvensjonskrenkelser. Vi nsker tilfye; Adgangen til fastsettelsesdom er en
selvflgelighet og uomtvistet. Dette flger av Rt-2011-1666 hvor Hyesterett i avsnitt 32
uttaler:
Det er sikker rett at det kan reises fastsettelsessksml med krav om dom for at det
foreligger brudd p en inkorporert menneskerettskonvensjon, jf. Rt-2003-301 avsnitt 39.
Om det er en dommer eller hvilken som helst annen embetsmann som er ansvarlig for
konvensjonskrenkelsen er irrelevant.
Likevel avviser Lagmannsretten kravet om fastsettelsesdom med den begrunnelse at:
"de ankende parter uansett ikke har et slikt reelt behov for den fastsettelsesdom som er
krevd,"(dom s. 19).
Lagmannsrettens avvisning blir ikke vurdert opp mot EMK Art. 13. Lagmannsretten vurderer
heller ikke avvisningen opp mot Statens plikt til hndheve konvensjonsbestemmelsene
innfor nasjonale domstoler. Denne plikten er endog til sltt fast i Hyesterett, RT-2010-1170

avsnitt (82). Dette er alene grunn til oppheve lagmannsrettens dom.

Reelt behov
Etter EMK er vilkret om reelt behov, jf. Tvl. 1-3 irrelevant nr det gjelder fastsettelse
av konvensjonskrenkelser. Vilkret hos EMD er annerledes. Det sprres etter tilknytning
til krenkelsen, noe det fra statens side aldri har blitt bestridt at vi har. Likevel pkrever
lagmannsrettens dom angende reelt behov noen kommentarer fra vr side.
Hyesterett uttaler i RT-2010-1170, avsnitt (77):
"Kravet om at alle nasjonale rettsmidler m vre uttmt fr man kan fremme en klage til
Menneskerettskomiten, innebrer etter praksis - p samme mte som etter EMK artikkel
35 nr. 1 - at substansen i klagen m vre tatt opp for nasjonale organer, og at de
nasjonale rettsmidler som sto til disposisjon er benyttet. Bakgrunnen for kravet er at
statene skal ha reell mulighet for forhindre eller avbte en krenkelse som staten gjres
ansvarlig for, og som klageren nsker bringe inn for Menneskerettskomiten. I trd med
dette er det brende synspunkt om rettsmidlet har gitt staten reell mulighet til hindre
eller reparere krenkelsen."
Vi har alts et "reelt behov" for uttmme de nasjonale rettsmidler fr klagen kan fremmes
til EMD uavhengig av om vi vinner frem eller ikke. Vi har et reelt behov for at "substansen i
klagen" har blitt tatt opp for nasjonale domstoler. Hvis vi hadde klaget direkte til EMD ville
selvflgelig en vrangvillig stat krevd klagen avvist og ftt medhold hos en overarbeidet
menneskerettsdomstol etter EMK artikkel 35. Nr det er et vilkr til uttmme de nasjonale
rettsmidler er det da misforsttt nr lagmannsretten etter lang saksbehandlingstid mener de
uansett har adgang til ikke ta stilling til konvensjonskrenkelsene. Dette er ogs
prosesskonomisk svrt uheldig.
Forvrig; vi har mistet mye av den ndvendige tilliten til norske domstoler. En
fastsettelsesdom i EMD vil ikke rette opp den tapte tillit, den vil bare ppeke at noe er galt i
norske domstoler. En fastsettelsesdom innfor nasjonal domstol vil imidlertid rette opp
tilliten, noe vi har et reelt behov for. Som lagmannsretten riktig ppeker har vi fortsatt en
sak innfor norsk domstol mot samme motpart, Statoil. Vi har et penbart behov for f
fastsettelsesdom for at den saksbehandling som vi har vrt utsatt for innfor Stavanger
tingrett ikke bare er av "uheldig" karakter, men er en krenkelse. Slik situasjonen er n kan
dommere fortsette ikke melde fra om inhabiliserende forhold hos seg selv eller kollegaer
og domstoler kan delegere domsmyndighet til en av partene uten at den annen part blir
informert. Vi har et reelt behov f vite hvilke garantier som gjelder i den sak vi fortsatt
har mot samme motpart innfor norsk domstol.
Uansett vil det vre et "reelt behov" for oss f fastsettelsesdom og erstatning innfor
nasjonale domstoler fremfor en fastsettelsesdom innfor EMD. Dette vil spare oss for tid og
penger.
Men Tvl. 1-3 og kretsen av hvem som har et "reelt behov" er ikke bare begrenset til
partene i saken, noe lagmannsretten ogs unnlater drfte. Etter Rt 2006 s. 460 (NRK)
avsnitt 16 siste punktum benyttes rettslig interesse etter gammel Tvistelov:
"Rettspraksis viser at det ved vurderingen av rettslig interesse etter tvistemlsloven 54
legges vekt p betydningen ogs for andre enn den part som har reist sksmlet, jf. blant
annet Fusa-dommen, Rt-1990-874."
Det m vre penbart at det er et reelt behov hos det rettsskende publikum og
domstolene selv f fastsltt om de forhold som vi i denne sak nsker fastsettelsesdom for
er konvensjonskrenkelser eller ikke. Det er et reelt behov for f fastsltt om de
garantier om f sin sak vurdert for en upartisk rett fortsatt gjelder eller ikke.

Lagmannsrettens dom kan tyde p at denne garantien ikke gjelder lenger, man m n
pregne at motparten gjr saksforberedelser og delegeres domsmyndighet og at man som
part ikke blir informert. Dette anses bare som "uheldig" og heller ikke kritikkverdig.
Ogs staten og domstolene selv har et reelt behov for unng bli dmt for
konvensjonskrenkelser innfor EMD. De skal ha muligheten og har et "reelt behov" for
"rydde opp i eget hus", se RT-2010-1170, avsnitt (77).
Sikkeland uttrykte i vitneml innfor lagmannsretten at den mediaoppmerksomhet han
hadde opplevd etter ha blitt felt i Tilsynsutvalget hadde vrt vanskelig. Han mente
Tilsynsutvalget skulle ha hatt en muntlig hring og at resultatet da hadde blitt et annet.
Saue mente p sin side at han selv skulle vrt felt i Tilsynsutvalget. Resultatet er n at en
ung dommerfullmektig blir dyttet foran som den som blir pfrt all skyld. Det er penbart at
Sikkeland har et reelt behov for en fastsettelsesdom som legger ansvaret der ansvaret i
realiteten br vre.
Statoil har bekreftet at mortifikasjonssaken var noe alle i Statoil visste om og diskuterte,
saken var viktig for Statoil. Statoil uttaler i Oslo tingrett og lagmannsrett at de likevel ikke
ser noe kritikkverdig i sin praksis. De vil fortsette rekruttere kvalifiserte jurister innfor
domstolene i innland og utland uavhengig om den ansatte er involvert i deres saker eller
ikke. Statoil er heller ikke tydelige p om de vil melde fra om slike forhold hverken til
domstol eller motpart.
Statoil mener at det er domstolenes ansvar alene se til at parter hverken bevisst eller
ubevisst pvirker saksbehandlingen p dette vis. Vi er enig med Statoil at domstolene har et
ansvar, men vi mener at partene ogs har et ansvar. Statoils praksis er ogs tvilsom nr
man ser hen til korrupsjonsbekjempelse i innland og utland. Det er ogs et reelt behov
for Statoil f en avklaring i dette sprsml.
EMK artikkel 13
Skulle hverken vi eller andre ha et "reelt behov" etter Tvl. 1-3 s m dette uansett
vurderes opp mot EMK Art. 13 og EMD`s praksis. Rt 2006 s. 460 avsnitt 17:
"Om sprsmlet om tilstrekkelig interesse for NRK skulle bedmmes som usikkert etter
ordinr norsk prosessrett, m lsningen vre klar om det ogs ses hen til vernet etter
EMK, jf. menneskerettsloven 2 og 3. Det flger av rettspraksis at sprsmlet om rettslig
interesse m tolkes i lys av konvensjonsvernet, her artikkel 13 jf. artikkel 10."
Etter EMK artikkel 13 skal staten tilby et "effective remedy" ved konvensjonskrenkelser. Det
er uomtvistet at det etter lovens system blir tilbudt fastsettelsesdom og erstatning som ett
av flere mulige rettsmidler. I denne sak - p dette tidspunkt, er hverken klage til
Tilsynsutvalg eller gjenpning srlig "effective remedy".
Tilsynsutvalget for dommere viste seg ikke vre et "effective remedy" for fastsl
konvensjonskrenkelser. Det ligger ikke i deres mandat ta stilling til inhabilitet eller
konvensjonskrenkelser. Det viste seg ikke vre det for de konvensjonskrenkelser Saue
var ansvarlig for heller. I sitt vitneprov var Sikkeland bestemt p at en muntlig hring skulle
ha blitt gjennomfrt i Tilsynsutvalget, noe som ble nektet oss. Vi er enig med Sikkelands
kritikk.
Bde stat og lagmannsrett lanserer gjenpning som et "effective remedy", men mener at
fristen for begjre slikt har gtt ut. Det er meget spesielt at stat og lagmannsrett tilbyr et
alternativt "remedy" som etter deres oppfatning har gtt ut p dato. Uansett, det er ikke
riktig at noen frist har gtt ut. Man finner hjemmelen til gjenpning for mortifikasjon i
Straffeprosessloven, ikke Tvisteloven som staten og lagmannsretten legger til grunn, jf.

Strpl. Kap. 27 se 389 3. ledd. Strpl. 389 3. ledd henviser ikke til Tvl. 31-6 og det er ikke
tilfeldig at lovgiver har gjort det slik.
Etter Strpl. 389 3. ledd og Tvl. 31-3 (d) kan ogs gjenpning begjres:
"hvis det i klagesak mot Norge i samme saksforhold er fastsltt at saksbehandlingen har
krenket en konvensjon som etter menneskerettsloven gjelder som norsk lov,"
Dette m innebre at det for gjenpning av en sak der det har blitt begtt
konvensjonskrenkelser - vurdert opp mot EMK art. 13, ikke lper noen tidsfrist fr selve
konvensjonskrenkelsen er innrmt eller fastsltt.
Nr to rettsinstanser med full hring enda ikke har klart ta stilling til Saues inhabilitet p
bakgrunn av vre anfrsler og bevisfring er det usannsynlig at en begjring om
gjenpning basert p skriftlighet ville kunne kommet frem til noe annerledes. Vi vil derfor ha
et reelt behov for en fastsettelsesdom i enten EMD eller nasjonale domstoler. Vi nsker en
mest mulig styrket sak ved eventuell begjring om gjenpning. Fastsettelsesdom vil vre
et "effective remedy" og begjring om gjenopptakelse vil vre et mulig senere "effective
remedy" for reparere krenkelsen.
Et siste viktig moment er at en fastsettelse av konvensjonskrenkelse vil danne et eget
ansvarsgrunnlag etter EMK artikkel 13 i selve erstatningssaken for pfrte sakskostnader
innfor nasjonale domstoler, noe lagmannsretten ogs synes legge til grunn i dom p s. 21.
Som lagmannsretten ogs synes legge til grunn vil det da vre EMD- praksis som er
relevant. Nasjonale rettsregler om en rsakssammenheng og tidsfrister som allerede lper
p grunn av konvensjonskrenkelsen vil ikke ha betydning, jf. den urimelige 3 mneders
fristen i Tvl. 20-12 (3). Det er penbart at vi har et reelt behov for et slikt
ansvarsgrunnlag.
6.4

Anke over erstatning for sakskostnader pfrt innfor nasjonal domstol, EMK artikkel
13, jf. 41.

Nylig dom i EMD mot Bulgaria stadfester igjen prinsippet om at vr situasjon skal settes
tilbake til slik det var fr konvensjonskrenkelsen:
"The Court reiterates that a judgment in which it finds a breach of the Convention imposes
on the respondent State a legal obligation to put an end to that breach and make reparation
for its consequences in such a way as to restore as far as possible the situation existing
before the breach (see Iatridis v. Greece (just satisfaction) [GC], no. 31107/96, 32, ECHR
2000-XI)
Om dette innebrer at mortifikasjonsdommen og bevissikringssaken oppheves ex officio,
en nullitet vil vre opp til Hyesterett avgjre. Vi mener at Hyesterett har anledning
til dette etter EMK og Art. 13. Mortifikasjonsdommen er avgjort av en ulovlig rett og den
fremsetter beskyldninger og usanne pstander mot oss. For en rettsstat m det vre
umulig at en slik dom blir stende. Vi tror ikke p stat eller lagmannsrett nr disse sier de
foretrekker en gjenpning. Vi tror heller ikke Statoil er interessert i en slik lsning.
Erstatning skal uansett tilkjennes dersom det foreligger krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 1.
EMK artikkel 13 gir krav p prving av om de rettigheter konvensjonen gir er krenket, og
dersom det finnes ndvendig for at prvingen skal anses effektiv, krav p reparasjon,
eventuelt i form av erstatning. Innholdet i kravet m ses i lys av EMDs praksis etter EMK
artikkel 41, som gir EMD hjemmel til tilkjenne erstatning og oppreisning hvor nasjonal
prving ikke har gitt tilstrekkelig reparasjon. Menneskerettslovens forml tilsier at
virkningene av krenkelse av EMK i norsk rett m vre slik at ytterligere erstatning utmlt

av EMD etter EMK artikkel 41 er undvendig. Vi skal slippe mtte g til EMD.
Vi har hatt et dokumentert konomisk tap i form av saksomkostninger pfrt oss i de saker
konvensjonskrenkelsene er knyttet til. Dette er ikke bestridt av hverken stat eller
lagmannsrett. Slike tap str i en srstilling i EMDs praksis siden erstatning av disse ikke
krenker avgjrelsens rettskraft innfor nasjonale domstoler. Disse erstattes fullt ut, jf.
"Lindheim and others v. Norway".
Vi kan ikke se at det innfor nasjonal praksis drftes om sakskostnader innfor nasjonal
domstol str i en srstilling, men Hyesterett uttaler i Rt-2004-1868 avsnitt (64)
"Et sprsml for seg er om EMK krever at det alltid skal ytes erstatning dersom den
krenkede har lidt et konomisk tap. Jeg ser i det flgende bort fra sprsmlet om dekning
av sakens omkostninger, som ikke er noe tema i vr sak."
Vi tolker denne uttalelse som at Hyesterett erkjenner det prinsipp som EMD konsekvent
flger; at sakskostnader pfrt den krenkede innfor nasjonale domstoler i saken som
konvensjonskrenkelsen er knyttet til erstattes s lenge tapet kan dokumenters. Dette rimer
ogs godt med at skadelidte konomisk skal tilbakestilles som det var fr krenkelsen
inntrdte.
Staten pstr at Tvl. 20-12 er uttmmende ved tap av sakskostnader. Vi er uenig i dette
siden Tvl. 20-12 og deres urimelige fristregler m vike for EMK Art. 13. En tidsfrist som
lper mens vi er uvitende om konvensjonskrenkelser begtt mot oss vil aldri vre et
effective remedy i en rettsstat. Lagmannsretten pstr videre at vi krever sakskostnader
erstattet etter Dl. 200. Dette er feil.
Nrmere om ansvarsgrunnlaget
Det synes som om lagmannsretten er enig med oss - og anerkjenner som riktig er, at EMK
artikkel 13 danner et eget ansvarsgrunnlag.
Likevel uttaler lagmannsretten i dom p s. 19:
"Slik saken ligger an, trenger lagmannsretten ikke avgjre om Stavanger tingretts
behandling av mortifikasjonssaken og bevissikringssaken representerer brudd p EMK."
Som tidligere anfrt er dette i direkte strid med, Rt-1994-1244 og EMK artikkel 13. Hvis
ikke lagmannsretten tar stilling til konvensjonskrenkelsene i fastsettelsesdom skal de ta
stilling til dette i erstatningssprsmlet, jf. EMK artikkel 13.
Vi finner det ogs tvilsomt om en domstol etter nasjonale erstatningsregler i dette tilfelle
kan unnlate vurdere ansvarsgrunnlaget i en erstatningssak. Hvorvidt skadevolder handlet
forsettlig eller grovt uaktsomt, - og hvilket motiv vedkommende hadde - vil ha avgjrende
betydning ogs for rsakssammenhengen etter nasjonal erstatningsrett.
rsakssammenheng
Lagmannsretten tar feil nr det uttales i dom s. 18 at det er et krav til direkte
rsakssammenheng mellom konvensjonskrenkelsen og det konomiske tap for
sakskostnader pfrt innfor nasjonale domstoler. Lagmannsretten viser til "Sanchez
Cardenas mot Norge", men Cardenas hadde ikke noe konomisk tap i form av
sakskostnader pfrt innfor nasjonale domstoler siden han ble innvilget fri rettshjelp. Hadde
Cardenas hatt sakskostnader pfrt ham innfor nasjonal domstol ville disse ha blitt erstattet
og staten ville ikke hatt innsigelser. Det sprres ikke etter rsakssammenheng.
Vi gikk gjennom flere dommer fra EMD innfor behandlingen i lagmannsretten som viste
nettopp dette, men som lagmannsretten ikke kan ha ftt med seg. "Cardenaz mot Norge"
var en av dem. Det str eksplisitt i dommens avsnitt 65 (b) at Cardenaz mottok fri

rettshjelp innfor de nasjonale domstoler. Han forskte riktignok f dekket psttte

omkostninger han hadde hatt ved bli innvilget fri rettshjelp, alts indirekte sakskostnader.
EMD tilkjente ham til og med disse i vesentlig grad, jf. avsnitt 58 (b).
Likevel, EMD erstatter sjelden sakskostnader pfrt innfor nasjonale domstoler. Den
penbare grunn til dette er at slike som regel ikke finnes eller ikke kan dokumenteres!
De fleste klager til EMD er straffesaker der klager rimeligvis ikke er pfrt sakskostnader.
EMD erstatter heller ikke eget arbeid som selvprosederende selv om man er advokat, se
"Petur Thor Sigurdsson v. Iceland". Videre vil heller ikke EMD erstatte sakskostnader innfor
nasjonale domstoler betalt av en sponsor (interesseorganisasjoner o.l) som selv ikke er
klageren. "Nordsjdykkersaken" er et eksempel p dette. Der klageren faktisk har blitt
pfrt et konomisk tap som er betalt ut av egen lomme, og dette er dokumentert, blir
dette erstattet. Det sprres ikke etter rsakssammenheng.
I s mte vil blant annet saken "Lindheim and others v. Norway" vre meget relevant for
denne sak. Klager krevde 648.249 kroner dekket i sakskostnader som han hadde hatt innfor
nasjonale domstoler, jf. avsnitt 145 (a). Dette ble dekket med 100.000 Euro, jf. avsnitt 147.
Nr klager som har ftt medhold kan vise til et dokumentert tap i form av sakskostnader
innfor nasjonale domstoler dekkes alts disse.
Dette er et prinsipp som ogs er akseptert og erkjent av staten Norge siden de aldri gjr
innsigelser mot krav som fremsettes der klager krever dekket sakskostnader pfrt innfor
nasjonale domstoler, se "Lindheim and others versus Norway " avsnitt 146. Dette er
gjennomgende i alle saker der det er fastsatt en konvensjonskrenkelse.
Skulle det konstateres konvensjonskrenkelser i mortifikasjon og bevissikringssaken er det
en gte hvorfor justis- og beredskapsdepartementet i denne konkrete sak ikke erkjenner
ansvar for sakskostnader innfor de nasjonale domstoler. Det kan ikke vre slik at vi etter
ha ftt konstatert en konvensjonskrenkelse er tvunget til g til EMD for f disse dekket
etter EMK art 41 for s oppleve at staten ikke har innsigelser mot kravet, jf. "Lindheim
and others v. Norway" og alle andre tapte saker. Etter EMK artikkel 13, jf. artikkel 41, skal
sakskostnadene pfrt den krenkede innfor nasjonale domstoler dekkes og dette skal
hndheves av nasjonale domstoler.
Selv om det etter vr mening er irrelevant drfte rsakssammenheng der det er
konstatert konvensjonskrenkelser og dokumenterte pfrte sakskostnader innfor nasjonale
domstoler er det likevel pkrevd med noen kommentarer. Lagmannsretten nekter ta
stilling til Saues inhabilitet, det blir da meningslst g inn p en drfting av
rsakssammenheng som lagmannsretten gjr. Er Saue inhabil er ogs
rsakssammenhengen oppfylt noe som det enda ikke er tatt stilling til. Det samme m
gjelde for de kontradiksjonsfeil Saue gjorde og som lagmannsretten ogs nekter ta stilling
til.
Det er uansett beklagelig at vi ikke blir trodd av lagmannsretten p at det fr
hovedforhandling i Stavanger tingrett var interne diskusjoner blant oss om vi skulle trekke
oss fra mortifikasjonssaken eller ikke. Det var konkrete forlikssamtaler mellom partene.
Likevel ligger ikke bevisbyrden p oss siden staten har anfrt en hypotetisk
rsakskonkurranse, jf. Rt. 1984 s. 466. Vi har hele tiden psttt at det er umulig si hva vi
ville foretatt oss hvis vi hadde blitt klar over konvensjonskrenkelsene fr dommen ble
rettskraftig.
Uansett, at lagmannsrett og stat legger til grunn en rsaksrekke som bunner ut i at saken
ville ha blitt administrert av en annen dommer, ja endog til en annen tingrett, er meget
oppsiktsvekkende siden det da erkjennes at forholdene ville hatt "virkning" og at vilkret i

Tvl. 29-21 (1) eller (2) ville vrt oppfylt da saken den gang ble forelagt Gulating
lagmannsrett tilbake i 2013. Lagmannsrett og stat erkjenner da at Gulating hadde tatt inn
saken og sendt den til ny behandling med ny dommer eller ny tingrett. Det m ogs anses
som meget spesielt at Borgarting lagmannsrett slr fast hva Gulating lagmannsrett den
gang ville ha gjort, at Gulatings avvisningskjennelse n viser seg vre feil.
Det er ogs meget oppsiktsvekkende at Lagmannsretten legger til grunn en rsakssammenheng som erkjenner vr pstand om at Saue var inhabil og at retten som den gang
avgjorde mortifikasjonssaken var penbart ulovlig etter Domstollen 108, jf. EMK art. 6 nr.
1. Enten var Saue inhabil og ny dommer ville blitt satt inn, eller Saue var habil og var pliktig
til administrere mortifikasjonssaken. Det finnes ingen mellomting.
Det er med andre ord lagmannsrett og stat som setter store sprsmlstegn ved rettskraften
til en tingrettsdom ved sl fast at den ville ha blitt opphevd i en ankebehandling hvis
forholdene var blitt kjent. Vi anfrer derfor at den rsakssammenheng som lagmannsretten
legger til grunn krenker mortifikasjonsdommens rettskraft. Dette er alvorlig. Vi har psttt
at vi hyst sannsynlig ville trukket mortifikasjonssaken, at vi ikke ville hatt tillit til noen
prosess der Statoil gis domstolsmyndighet gjennom en ansatt, og dette krenker ingen
rettskraft. En dom om erstatning for sakskostnader vil i alle tilfeller ikke krenke noen
rettskraft.
Skulle det likevel legges til grunn vilkr om en rsakssammenheng er denne penbart
oppfylt ved Saue sine unnlatelser om melde fra. Hadde Saue meldt fra erkjennes det jo fra
lagmannsretten at Gulating ville opphevd saken. Vi hadde da ftt en ny behandling med ny
dommer og erstattet vre saksomkostninger som er lovens system. Lagmannsrettens dom
gir det absurde resultat at staten tjener p at embetsmenn bryter sine plikter etter lov og
konvensjoner om melde fra (kontradiksjon). Det kan ikke vre slik at staten blir premiert
for de tilfeller der dommere gjr kontradiksjonsfeil.
6.5

Anke over kravet om kompensasjon for ikke- konomisk skade. Jf. EMK art.13, 41.

Innfor lagmannsretten pberopte vi oss aldri nasjonal rett som hjemmel for oppreisning. I
pstanden var aldri benevnelsen "oppreisning" benyttet. Vi har krevd kompensasjon for
ikke- konomisk tap for konvensjonskrenkelser som er pfrt oss, EMK art 13, jf. 41. En
drfting om "oppreisning" etter nasjonale regler er undvendig.
Som for under kravet om erstatning for konomisk tap har lagmannsretten feilet. Velger
lagmannsretten ikke ta stilling til konvensjonskrenkelsen i fastsettelsesdommen er de
pliktige til ta stilling til dette i kravet om erstatning og kompensasjon., jf. EMK art. 13, Rt1994-1244.
Blir det s konstatert en krenkelse skal den krenkede ytes kompensasjon for ikkekonomisk skade, dette viser all praksis i EMD der det blir konstatert krenkelse. S er det
krenkelsens grad som bestemmer hvor hy denne kompensasjonen for ikke- konomisk
skade skal vre. Den kan nrme seg det symbolske, som i "Sanchez Cardenas v. Norway"
(7000 Euro), eller den kan vre hyere som i "Petur Thor Sigurdsson v. Iceland" , avsnitt
49 og 51 (25.000 Euro). Det blir opp til den nasjonale domstols skjnn vurdere graden av
krenkelse og speile dette i kompensasjonens strrelse.
En pekepinn gir beskrivelsen til Stenvik, Are. 2005, Erstatningsrettens internasjonalisering,
der det har blitt konstatert krenkelser av Art. 6 nr. 1:
"Italia - som hadde ftt en rekke avgjrelser mot seg som flge av et sendrektig
rettssystem - innfrte 24. mars 2001 nasjonale regler om rett til erstatning dersom en sak

ikke er avgjort innen en viss tid, for p denne mten oppfylle kravet om effektive
remedy etter art. 13. I avgjrelser avsagt 10. november 2004 kom imidlertid EMD til at de
italienske erstatningsbelp for ikke-konomisk skade var for lave - de utgjorde ikke proper
and adequate reparation - og Italia ble derfor domfelt igjen. Domstolen tilkjente
oppreisningsbelp varierende fra 4600 til 20 200 euro, mens de italienske domstoler hadde
utmlt fra 1000 til 5000 euro. Dette illustrerer hvorledes EMK ogs stiller minstekrav til
erstatningens omfang i tilfelle hvor det har skjedd en krenkelse av menneskerettighetene."
"Petur Thor Sigurdsson v. Iceland" har svrt mange likheter med foreliggende sak. Klager
forskte her f erstattet "den positive interesse" som om han hadde vunnet saken, noe
EMD selvflgelig nektet ham. Vre krav har aldri innbefattet "den positive interesse", men
"den negative interesse". "Petur Thor Sigurdsson v. Iceland" gir indikasjoner p hvor hy en
kompensasjon for ikke- konomisk skade br ligge i foreliggende sak, ca 250.000 kroner.
I "Petur Thor Sigurdsson v. Iceland" skal Hyesterett merke seg at klager innfor nasjonale
domstoler hadde ftt n behandling hvor han tapte i "District Court" som tilfredsstilte alle
krav til EMK Artikkel 6 nr. 1. Det var i ankedomstolen, "Supreme Court", krenkelsen ble
begtt. Man skulle da tro at EMD ville sltt fast at klageren hadde ftt sitt rettskrav
behandlet for n rett som tilfredsstilte kravene til Art. 6 nr. 1 og at staten da hadde oppfylt
sine konvensjonsforpliktelser, at rettergangen "ses som et hele", jf. NOU 2001:32 A kap.
12.5.3.
I foreliggende sak har vi ikke n gang ftt behandlet mortifikasjonssaken innfor en rett som
oppfyller kravene etter Art. 6 nr. 1. For at dette skulle vrt oppfylt skulle vi blitt tilbudt n
saksbehandling fri for feil der vi "p ett trinn av saken kunne redegjre muntlig for den og
fre sine bevis umiddelbart for retten", jf. Tvl. 1-1 (2). En ankebehandling ville ha reparert
dette. En ankeavvisning med begrunnelse der vi har anket p bevisfring og bedmmelse,
vil aldri oppfylle dette samme hvor grundig og hvor mange sider den mtte best av. Vi har
derved ikke ftt en rettferdig rettergang nr rettergangen "ses som et hele".
Vi reiste mortifikasjonssaken tilbake i 2009. En mortifikasjonssak er et borgerlig rettskrav
og den ble bestemt fremmet i Gulatings kjennelse tilbake i 2010. 7 r etter og 4 rs
behandling innfor domstolene har man enn ikke evnet gi saken n behandling som
tilfredsstiller kravene i Tvisteloven eller EMK artikkel 6 nr. 1. Det er klart at den
skjnnsmessige kompensasjonen m speile dette og kompensasjonen m da vre hy.
Vi har i flere r forskt forlike denne sak utenfor domstolene. Staten ved justis- og
beredskapsdepartementet har nektet sitte ned med oss for se p mulige forlikslsninger.
Dette m ogs speiles i kravet om kompensasjon.
Vi har vist at nasjonale domstoler til n fullstendig har sviktet i sin rolle med hndheve
konvensjonsbrudd ved ikke ta stilling til konvensjonsbruddene. Dette er uakseptabelt
siden de domstoler som har behandlet denne sak vet at de har en plikt p seg til gjre s.
Dette m ogs speiles i kompensasjonen.
Som for erstatning for konomisk tap vil menneskerettslovens forml tilsi at virkningene av
krenkelse av EMK i norsk rett m vre slik at ytterligere erstatning for ikke- konomisk tap
utmlt av EMD etter EMK artikkel 41 er undvendig. Vi skal slippe mtte g til EMD for
f oppfylt vr rettmessige kompensasjon.
7.

Anken over saksomkostninger.

Lagmannsretten pdmmer oss statens saksomkostninger. Selv ved tapt sak er dette klart

urimelig. Vi er enig med stat og lagmannsrett i at denne sak til sist evt. hrer hjemme i den
Europeiske menneskerettighetsdomstol, men fr vi kan bringe saken dit m vi uttmme de
nasjonale rettsmidler. I disse tider med en overarbeidet menneskerettsdomstol blir enhver
sak der de nasjonale rettsmidler ikke er uttmt naturligvis avvist.
Vi skulle for lenge siden ha uttmt de nasjonale rettsmidler gjennom lovens system i selve
sakens ankebehandling og saken hadde n vrt i EMD. P grunn av Saues brudd p sin
embetsplikt- der han ikke gjorde noen oppmerksomme p forholdene, mistet vi vr
grunnleggende rett til f forholdene ankebehandlet. Saue brt med "lovens system". At vi
da blir konomisk straffet for at Saue bryter sin embetsplikt er klart urimelig uavhengig om
det i innevrende sak blir tapt eller vunnet sak. Dette er ikke akseptabelt i en rettsstat.
Lagmannsretten unnlater vurdere Saues brudd p sin embetsplikt opp mot
konvensjonskrenkelser, men de unnlater ogs vurdere Saues brudd p embetsplikt opp
mot pdmte saksomkostninger. Heller ikke ved utmlingen av sakskostnader nsker alts
lagmannsretten forholde seg til det helt sentrale i saken. At ikke Lagmannsretten "ser"
urimeligheten i pdmme oss statens sakskostnader nr en embetsmann er den direkte
og eneste rsak til kostnadene er meget beklagelig og overraskende.
Vi brukte all energi p ppeke forhold rundt Saues administrering av saken. Saues
unnlatelser har gjentatte ganger blitt formidlet i prosesskriv og muntlige hringer i den grad
at vi til slutt trodde vi "slo opp pne drer". Lagmannsrettens unnlatelser kan ikke forsts
p annen mte enn nsket om beskytte Saue.
Vi kan se behovet for beskytte dommere, men det kan aldri g p bekostning av vre
rettigheter etter EMK artikkel 6 nr. 1 og 13 eller ved avgjrelse av sakskostnader. Hvis det
er slik at stat og domstoler har et sterkt nske om beskytte Saue mot noen form for
kritikk s kan dette gjres samtidig som vre rettmessige krav etter EMK blir ivaretatt.
8.

Begjring om fri rettshjelp etter Rettshjelploven 18.

Etter lagmannsrettens dom har det blitt tydeliggjort oss at vi har vanskeligheter med n
gjennom med vre argumenter, bde p jussens omrde og faktagrunnlag. Saken er ogs
av en slik karakter at den fortjener bli presentert innfor Hyesterett p en respektabel og
ansvarlig mte. Det bes Hyesterett vurdere om det skal gis fri rettshjelp og advokat som
kan representere oss innfor Hyesterett. Det psts at saken er av prinsipiell karakter.
Det er ikke bestridt fra hverken stat eller lagmannsrett at Richard Saues brudd p
embetsplikt ene og alene er rsak til at konvensjonskrenkelsene ikke ble behandlet innfor
ankedomstolene. Vi var p det tidspunkt representert av Advokat med rett til fre saker
for Hyesterett.
P grunn av Richard Saues brudd p embetsplikt ble vi tvunget til pbegynne en ny
rettsrunde for psttte konvensjonskrenkelser som skulle vrt behandlet i
mortifikasjonssakens ordinre ankebehandling. Staten har til n innfor tingrett og
lagmannsrett nektet oss fri advokat, men det m vre i statens egen interesse at vi blir
representert p ansvarlig vis.
Skulle Hyesterett komme frem til at vi ikke har rett til fri advokat og at vi m prosedere
som selvprosederende bes det om at en slik beslutning prves opp mot EMK Art. 6 nr. 1 og
det faktum at det er staten bebreide at lovens system ble brutt og forholdene frst n blir
behandlet og ikke ble behandlet innfor den ordinre ankebehandling da vi var representert
ved advokat som kunne fre saker for Hyesterett.

9.

Pstand, veien videre m.m

Vi vil nedlegge prinsipal pstand om at lagmannsrettens dom oppheves, jf. EMK artikkel 13
og retten til "effective remedy" og at anken tas inn til fullstendig behandling i Hyesterett.
Dette p grunn av prosesskonomiske hensyn, men ogs p grunn av at vi har behov for
uttmme de nasjonale rettsmidler for kunne f konvensjonskrenkelsene behandlet i EMD.
Subsidirt nedlegges pstand om at lagmannsrettens dom oppheves og at saken tas inn til
ny fullstendig behandling i lagmannsretten.
Kravet om fastsettelsesdom og erstatning har sin bakgrunn i vrt behov og rett til
uttmme de nasjonale rettsmidler som ble fratatt oss. Pstandene vil vre "levende" siden
det ved hver behandling har dukket opp nye opplysninger. Dette skyldes tilbakeholdelse av
informasjon hos motpartens vitner inntil de muntlige hringer. Saken str n annerledes enn
ved innlevert klage til Tilsynsutvalg og innlevert stevning til Oslo tingrett.
Det gjres en forandring i pstanden der det tas inn en pstand om at staten ikke har gitt
oss n behandling som tilfredsstiller EMK art. 6 nr. 1 i mortifikasjonssaken. I
"bevissikringssaken" ble vi heller ikke tilbudt en rett som tilfredsstilte kravene etter EMK Art.
6 nr. 1, men det kan noe tvilsomt psts at vi ble tilbudt en rett som tilfredsstiller EMK Art.
6 nr. 1 ved ankebehandling, noe vi takket nei til ved ikke anke avgjrelsen.
Nr en sak blir bestemt fremmet er det et krav etter EMK Art. 6 nr. 1 at man i det minste
har blitt tilbudt n behandling som ikke inneholder konvensjonsbrudd. Ogs etter nasjonal
lovgivning er det et krav til det samme. Tvl. 1-1 (2):
"For oppn formlene etter frste ledd, skal - partene p ett trinn av saken kunne
redegjre muntlig for den og fre sine bevis umiddelbart for retten".
Siden vi ikke har ftt redegjort muntlig - og umiddelbart fre vre bevis, for en rett som
oppfyller kravene etter Art. 6 nr. 1 har vi blitt pfrt en konvensjonskrenkelse, men ogs et
brudd etter nasjonal rett, Tvl. 1-1 (2).
Det er ytterligere to forhold som vi nsker nevne i denne anke og som vi ber Hyesterett
av eget tiltak vurdere alvorligheten av. Det ene er Bergljot Websters befatning med
Mortifikasjonssaken; hennes rolle som Sikkelands referanse, hennes kontakt med vr
motpart mens hun avviste vr sak 3 ganger i Hyesteretts ankeutvalg og det faktum at hun
ikke meddelte til noen om mulig inhabilitet hos henne selv.
Det andre forhold er Richard Saue som tillot Statoil fre "IDD- rapportene" som muntlig
bevis i mortifikasjonssaken uten at vi fikk ta til motmle mot de beskyldninger som
fremkom. Dette p tross av rettskraftig avgjrelse i Gulating lagmannsrett som slo fast at
"IDD- rapportene" ikke var anse som bevis som kunne fres. Dette strider mot
rettskraftreglene, jf. "Esertas v. Lithuania.
Disse to forhold nevnes slik at de eventuelt kan bringes inn for EMD ved en senere
anledning.
Det kan synes som at vi, stat og norske domstoler har et grunnleggende forskjellig syn p
hvilke garantier EMK gir. Derfor ber vi om en rask behandling i HR ankeutvalg. Vi har
allerede en klage til behandling i EMD for statens konvensjonskrenkelser av Art. 8 der
staten er klagd inn for ikke ha beskyttet oss mot alvorlige korrupsjonsbeskyldninger

fremsatt av Statoil og stadfestet av Statoil i media, alts et sprsml om realitetene i

mortifikasjonssaken. Hpet er at en eventuell klage p konvensjonskrenkelser etter Art. 6
nr. 1 kan legges til den allerede registrerte klage.
Med en viss undring registrerer vi at lagmannsretten i dom side 24 erkjenner vrt sterke
behov for renvaske oss selv for korrupsjonsmistanker som ble fremsatt og bekreftet av
Statoil i bde media og under hovedforhandling i Stavanger tingrett. Dette var aldri en del
av denne saken innfor tingrett eller lagmannsrett, men vi tar denne erkjennelse med videre
i klagen som allerede er innfor EMD angende artikkel 8.
Med forbehold om ytterligere anfrsler og bevis nedlegges slik rbdig

*************

1.

Prinsipal:

2.

Subsidirt:

3.

PSTAND
Lagmannsrettens dom pstand 1 til 3 oppheves. Anken fremmes til
Hyesterett
Lagmannsrettens dom oppheves og saken blir tatt opp til ny
behandling i Borgarting lagmannsrett.
De ankede tilkjennes omkostningene for denne anke innfor
Hyesterett, 20 timer, 250 kroner pr. time, 5000 kroner.

For det tilfelle den subsidire pstand blir gjeldende bes det at Hyesterett gir grundig og
konkret veiledning til lagmannsretten om hvordan denne sak skal behandles.
For det tilfelle saken blir tatt opp til behandling i Hyesterett eller i Lagmannsretten
nedlegges slik pstand:

Pstand
1. Dommerfullmektig Lars Ole Sikkeland var i perioden november 2011 til ca. 10.
november 2012 inhabil til behandle sak nr. 11-108237PRI-STAV ved Stavanger
tingrett, hvilket krenket sakskernes rettigheter etter EMK artikkel 6 nr. 1.
2. Selve tilblivelsen - og mangel av meddelelse til sakskerne om - den skalte
"Postmannsordningen" av Richard Saue i sak nr. 11-108237PRI-STAV er ulovlig og
bryter med det kontradiktoriske prinsipp og "prinsippet om likebehandling". Dette
krenket sakskernes rettigheter etter EMK artikkel 6 nr. 1.
3. Richard Saue tildelte seg selv "bevissikringssaken", sak nr. 12-172830TVI-STAV.
Dette er et brudd p prinsippet om at retten skal vre "established by law", hvilket
krenket sakskernes rettigheter etter EMK artikkel 6 nr. 1.
4. Dommer Richard Saue var i perioden ca. 25. juni 2012 til dags dato inhabil til
behandle sak nr. 11-108237PRI-STAV og 12-172830TVI-STAV, hvilket krenket
sakskernes rettigheter etter EMK artikkel 6 nr. 1.
5. I sak nr. 11-108237PRI-STAV ble ikke de krenkede tilbudt en rettergang som
oppfylte kravene etter EMK Art. 6 nr. 1 nr rettergangen "ses som et hele", hvilket

krenket sakskernes rettigheter etter EMK artikkel 6 nr. 1.

6. Etter EMK artikkel 13, jf. 41 erstattes de ankede sitt konomiske tap p kroner 2 828
753 for de saker som verserte mellom dem og Statoil ASA ved Stavanger tingrett i
perioden september 2009 til juni 2015.
7. Etter EMK artikkel 13, jf. 41 tilsts de ankede ikke-konomisk erstatning,
kompensasjon, oppad begrenset til kroner 260 000 til hver.
8. Sakskerne tilkjennes saksomkostninger for ankebehandlingene i Borgarting
Lagmannsrett, Hyesterett og behandlingen i Oslo tingrett.

*************

Sandnes 25. juli 2016

--------------------Ove Martin Kolnes

----------------------Arne Helvig

-----------------------Steinar Kolnes

3 kopier sendt Hyesterett, 1 kopi sendt justis- og beredsakpsdepartementet.